Mitt fiolette skattekart

En heilo småløper foran meg. Den lille spettete fuglen stopper og snur seg av og til for å sjekke at jeg følger med.

«Ja da», sier jeg, jeg er med. Men hva er det du vil?»

Det tok bare et par dager aleine i villmarka, og jeg har allerede begynt å snakke høyt med fugler. Etter at stemmen min først har stukket hull på tausheten her oppe, er ordene nå helt uforpliktende, uten mottaker, en overføring av signaler mellom nevroner i hjernen til lydbølger gjennom tynn luft.

«Slapp av, skal ikke tråkke på reiret ditt, jeg lover.»

Om jeg prøver å bryte ut av det usynlige sporet fuglen lager i den forblåste lyngen, flyr den og setter seg foran føttene mine, piler i sikksakk, helt til jeg igjen begynner å følge etter, nysgjerrig som jeg er på hvor nært det egentlig er mulig å komme et vilt vesen.

Og jeg lar meg lett manipulere, ungene som ligger perfekt kamuflert i reiret på bakken er trygge for mine tunge fjellstøvler.

Heiloens strategi, utviklet gjennom tusenvis av år, funker fortsatt fint på lettlurte rovdyr som meg.

Drakampen om villmarka

Jeg er her av en helt annen grunn enn å snakke med fugl. Jeg er på leting etter skatter. Noen fiolette flekker på et kart er grunnen til at jeg parkerte bilen på et svaberg med utsikt til fjellmassivet Gasskatjåkka, og vandra en dagsmarsj innover mot Sverige, inn i et landskap som frambringer en annen følelse i meg enn når jeg for eksempel er på tur i Jotunheimen, hvor det er kort mellom hyttene og stiene og folkene. Ved Gasskatjåkka er det verken hytter, stier eller særlig med folk. Og langt her inne finnes et område som er merket i fiolett på Norsk Geologisk Undersøkelse sine geologiske kart. Det betyr at det er rikt på mineraler, og ulike bergarter kan gi ulik flora – og med det: Fullstendig ulik natur. 

For en botaniker er geologiske kart en viktig kilde til informasjon om hvilke områder som kan være interessante. Planter, moser og lav tilpasser seg bergartenes ulike innhold av mineraler, deres pH og fysiske egenskaper. Under føttene mine ligger bånd av bergarter som løper langs hverandre og forteller om en dramatisk geologisk historie for dem som vet å lese den. Noen steder ligger båndene så tett og har så ulik vegetasjon at jeg kan stå i lyngen og pusse tenna, og spytte ut i en blomstereng.  

Under føttene mine ligger bånd av bergarter som løper langs hverandre og forteller om en dramatisk geologisk historie for dem som vet å lese den.

Det er til et slikt sted jeg er på vei. Øst for Linnavatnet, et par kilometer fra svenskegrensa, ligger en liten knatt som heter Tjåhkul, eller Kvitfjell. Der kan man finne et sjeldent lilla felt på berggrunnskartene. Ultramafitt, serpentinisert perioditt, bergarter med høyt innhold av magnesium og jern.

Fjellene ser ut som ur-beltedyr som har ligget i dyp søvn siden forhistorisk tid. Jeg får los og føler meg som Onkel Skrue på jakt etter det sjeldne mineralet «utilgjenglium».

Det trekker også litt at de er dårlig undersøkt og ligger langt fra folk - en times kjøring og seks timers gåing utenfor dekningsnettet til Telenor. Det blir en lang samtale for å overbevise mamma om HMS-en i prosjektet.

På vei opp mot det planlagte campstedet ser jeg at landskapet endrer seg; fra blankskurte, store granittsva hvor ingen vegetasjon får feste, til et grønnere, dypere landskap.

I stedet for grunne overflatebekker kommer vannet sildrende ut av utspring under store mørke hyller av glimmerskifer.  Det er kanskje innbilning, men for en søring som ikke er vant med dette landskapet føles vannet reinere, og har en annen smak.

For hver kilometer jeg går skifter også vegetasjonen; først lyser det bare spredt i fiolett, men etter en stund lyser dalsidene i fjelltjæreblom, en av artene som gjerne vil ha tungmetaller i jorda.

Når jeg endelig får vakla meg fram til teltplassen med bein som føles som fyrstikker under den skeivpakka sekken, er det natt. Hva gjør det, når det er Nord-Norge og midt i juli?! Elva skinner som sølv under en himmel som det så vidt er blå skumring i. Myrullen lyser opp, uten en bevegelse i vindstilla. Men yr.no har sladra, det kommer en betydelig mengde regn om noen timer. Så jeg smører noen brødskiver med ridderost og legger ut på siste kilometrene fram til der hvor det spennende feltet begynner.

Et botanisk eventyr

Den natta ender jeg med å bli overmannet av trøtthet og sove et par timer under et hylle, med dunjakka som dyne. Jeg våkner akkurat i tide til å se natta bli jaget definitivt vekk av solstrålene sånn i firetiden. Og området jeg kommer fram til, Kvitfjell, er like magisk som det høres ut som. Berghyller med runde kulper, enorme trappeformete formasjoner i mørk stein med merkelige mineraler og mønstre. En geolog ville sikkert gått amok.

Jeg går amok selv. Ligger med rompa i været og kikker på gress og starr i lupe.

Og det er mye å finne!

Vi mangler kunnskap om mange av artene som lever i fjellet. Mange av fjellartene er truet, for eksempel er en fjerdedel av moseartene knyttet til fjell på rødlista. Områder med spesiell berggrunn som ligger fjernt fra folk kan være reine edens hager av uutforsket natur. Jeg prøver å lese landskapet, prøver å finne ut hvor næringsrike sig gir vokseplass for uventede arter, på avstand spaner jeg etter hvor den lysere steinen går over i den mørke. Jeg føler meg som et barn som får lov til å utforske, på egen hånd, uten et bestemt punkt på kartet å nå fram til, og merker knapt at det blir dag.

Rundt lunsjtider neste morgen vender jeg tilbake til teltet, ursliten, med sekken full av (for meg) ukjente plantearter, og rekker fram til teltet mitt akkurat i det de første regndråpene treffer teltduken. De neste to døgnene trommer regnet kontinuerlig, og elva bruser sånn at jeg må opp og sjekke at den holder seg på behølig avstand fra min lille teltplass.  

Det er i disse dagene jeg fullstendig mister grepet om tid. Om det er frokost eller middag er ikke så farlig, jeg drikker cider når jeg vil, og kaffe når det passer seg sånn. Jeg artsbestemmer plantene jeg har funnet, og presser det jeg lurer på, i min medbrakte bunke med gamle aviser. Omtrent når ryggen begynner å verke, cideren er tømt og bunken av planter synlig minker, slutter regnet å tromme. Det damper kaldt av landskapet når jeg åpner teltduken, av nyvasket høyfjell. Det føles som om det er første gang jeg er ute i virkelig villmark.  

«Tap av leveområder er en trussel mot 85 prosent av artene på den globale rødlista. Smak på de tallene. Det er ikke bare snakk om at det blir litt mindre løve på savannen. Det er snakk om at det blir færre rypespor som krysser skisporene dine, færre fugl å snakke med på vidda.»

Horisont uten høyspent

Og det kan på en måte stemme. For hvor mange av oss har egentlig vært i landskap uten spor av mennesker og samfunn? Uten hytter, veier eller vindturbiner, uten en gang en liten kraftledning i det fjerne, eller glimt av en slalåmbakke?

Jeg hadde den samme følelsen da jeg var i en urskog første gang. For første gang skjønte jeg hva en skog egentlig er, mosegrodd, flerdimensjonal, levende, luktende, summende.

Og med dét forstod jeg hvordan den skiller seg fra det jeg hittil i livet hadde antatt som helt fin skog, nemlig skog som i beste fall er plukkhogd og som mangler det yrende livet som følger med de riktig gamle eller døde trærne.

Området jeg nå befinner meg i er heller ikke fritt for inngrep. Selve vannet Linnajavvre er egentlig to vann, Linnajavvre og Forsvatnet, som smelta sammen da de ble demmet opp som et magasin for Kobbelv kraftverk, bygget i 1987. Vannet er omringet av en mørkegrå kant som viser hvor vannstanden er på sitt høyeste, og demningen ligger som en påminnelse om at der nede i dalen ligger sivilisasjonen, forbundet med fjellet med en nervebane av rør. Det er slående hvor mange av de små fjellvannene i Nordland som er demmet opp, selv langt inne på fjellet. Og om femten år kan det være for seint å dra på botaniske eventyr her. Klebersteinselskapet LNS Leonhard Nilsen & sønner har nemlig sikret seg avtale med Statskog om uttak av kleberstein ved Linnajavvri. Drifta forutsetter bygging av mange kilometer med gruvevei. Kleberstein brukes til utvinning av mineralet talk som brukes til blant annet kosmetikk, papir og maling. 

Villmarka spises opp, bit for bit, bygges ned gradvis – av nettopp vannkraft, vindkraft, skogbruk og gruvedrift, med inngrep som stort sett er irreversible. Over hele landet, men spesielt i Nord-Norge.

Mindre fugl å småprate med

Villmarka spises opp, bit for bit, bygges ned gradvis – av nettopp vannkraft, vindkraft, skogbruk og gruvedrift, med inngrep som stort sett er irreversible. Over hele landet, men spesielt i Nord-Norge. Nordområde-satsinga skal gjøre oss til leverandører av mineraler, vind- og vannkraft, og det lanseres i høyt tempo prosjekter som krever areal i inngrepsfri natur. Og det er nettopp om arealene – viddene, de forblåste myrene, de bratte skogsliene – slaget står.

Eller ikke slaget, men slagene – mange små kamper. Tap av areal, planters og dyrs leveområder, er blant de viktigste grunnene til at åtte av ti fuglearter gikk tilbake i Norge mellom 2002 og 2012. Det har blitt nesten 40 prosent mindre fugl i dette tidsrommet, ifølge overvåkningsprogrammet TOV. Europa mangler 400 millioner fugler, ifølge Living Planet Index fra 2016. Og det gjelder ikke bare fugl. Tap av leveområder er en trussel mot 85 prosent av artene på den globale rødlista. Smak på de tallene. Det er ikke bare snakk om at det blir litt mindre løve på savannen. Det er snakk om at det blir færre rypespor som krysser skisporene dine, færre fugl å snakke med på vidda.

For vannkraft, gruvedrift og annen utbygging av villmarka betaler vi mer enn det som står på samfunnsøkonomenes regnskap; Vi betaler med tapte leveområder for planter, fugl og fisk, som trenger villmark for å overleve som art. Vi betaler med mulighetene vi, og generasjonene som kommer etter oss, har til å få føle oss små i et eldgammelt landskap, til å glemme tid og sted og sivilisasjon, til å møte ville vesen. Noen av disse ville vesenene gjemmer også helt sikkert på løsningen på kreftgåten, antibiotikakrisen, og hva vi skal leve av i fremtiden. Men skal vi ha muligheten til å finne disse løsningene, skal vi ha villmark i Norge om hundre år, villmark uten hytter, kraftlinjer og telefondekning, men med fugl, planter og andre ville vesen, må vi ta vare på den nå. Bit for bit.  

Dårlige kår for naturens advokater

Har vi ikke en naturmangfoldlov som kan forsvare villmarka mot utbyggernes ensidige argumenter? Alle står fritt til å protestere mot faggrunnlaget beslutningene tas, og hvordan Naturmangfoldloven tas i bruk beslutningsprosessene. Men frivillige naturvernere stiller mot et lag av norske og internasjonale selskap med en hær av konsulenter og store økonomiske interesser. I et leserinnlegg skriver Annie Henriksen og Svein Lund fra Naturvernforbundet at for å følge med på én eneste vindkraftsak (Fálesrássa) må man forholde seg til 770 sider dokumentgrunnlag, og bare i Finnmark er det til nå lansert planer om 24 vindkraftanlegg. Det blir 18.000 sider, bare på vindkraftsaker i Finnmark, som skal leses og forstås av en håndfull ubetalte miljøvernere. Så skal det skrives presise høringsuttalelser. David mot Goliat..

Mens jeg, et par dager seinere sliter meg ned igjen til bilen treffer jeg på en belgisk jente på noen og tjue, med en gigantisk ryggsekk full av havregryn og tørrmelk. Hun har gått fra Alta, har brukt et par måneder på å sikksakke mellom Norge og Sverige og vil bli i fjellheimen så lenge hun kan.

– Vi har ikke mer uberørt natur igjen i Belgia, sier hun. Det er ødelagt og vi får det ikke tilbake. Dere er heldige. 

Les også

På oppdagelsesferd i gullerudmarka

Mange tettsteder og boligstrøk i Norge har flotte og unike tur- og naturområder rett i nærheten. Men få steder har et så rikt artsmangfold på et avgrenset område som Gullerudmarka i Ringerike.