MALIN JACOB
Malin Jacob (25) er tidligere nestleder av Natur og Ungdom. Som 18-åring ble hun kåret til Norges miljøhelt av Aftenposten. Ti år av livet sitt brukte hun på å kjempe for naturen, før hun innså hvor lite tid hun hadde brukt på å oppleve den. Det er hun i full gang med nå. Hun kaller seg et friluftsnek, men erfaringskurven stiger bratt. Nylig sa hun opp hotelljobben og bestemte seg for å sette statsvitenskapstudiene på vent. Nå skal hun jakte drømmen litt, og vil blogge for oss framover. Malin er en av grunnleggerne til nettsiden gronnejenter.no. Hun har også en egen hjemmeside: malinjacob.no.
I vår fikk jeg en fiks idé. Krysse Lofoten. Jeg ville vise mulighetene for å reise uten fly. Og jeg valgte rulleskøyter. I etterpåklokskapens ånd – et helt meningsløst fremkomstmiddel.
Jeg trengte en makker. En person som faktisk er med i mer enn fantasien og drømmen.
Du vet alle de bandene du har startet på nachspiel, som er oppløst allerede når du går hjem? Slik er det ofte med langturer også. Dere sitter der og drømmer over en pils. De som sier «JA! Det hadde vært sykt fett!», men når alt kommer til alt så er de egentlig ikke med. De er med i ånden, i drømmen. Men de er ikke med i virkeligheten.
Slik er ikke Joachim. Vi to gikk i klasse på videregående. Ikke hadde vi særlig kontakt med hverandre den gang da, og enda mindre nå. Jeg spurte ham likevel. Som meg, hadde heller ikke han gått på rulleskøyter før, men han har en iboende forståelse for ting med hjul på.
– Jovisst er jeg med! Jeg skal bare skate ned verdens kuleste bakke i Kina først. Så drar vi!
Så står vi der med rullende sko på beina, ytterst i Å. De første fem kilometerne klamrer jeg meg til autovernet. Livredd. Beveger meg fremover som en flodhest på stylter.
I mitt tempo på rulleskøytene må vi nok bruke en måned på å krysse. Joachim tar meg i armen rett før en bakke. Før jeg får klamret meg fast til autovernet.
– Kom igjen, du klarer det!.
Vi suser ned bakken sammen. Jeg døde ikke. Etter det tør jeg suse ned bakkene helt på egen hånd.
Jeg blir til og med modig. Kanskje litt overmodig. Broene i Lofoten ser ut som halvmåner. På toppen av en av disse halvmånene stopper jeg. Strammer beltet rundt i livet på den femten kilos tunge sekken. Setter utfor. Mister balansen. Sekken trekker meg bakover. Jeg faller. Dette kan ikke gå godt.
Det første jeg tenker er at nå må jeg ha knekt halebeinet. Det andre jeg tenker er at nå må vi avslutte turen. Så kommer smerten. Når den er så intens at jeg ikke tror jeg klarer mer, da øker intensiteten. Så blir jeg kvalm. Jeg drar ned buksa. Blue moon.
Les også: Fri flyt sine artikler og nyheter om Stadt
Vi må ikke avslutte turen. Heldigvis. Ikke faller jeg flere ganger heller. Merkelig nok, for jeg lærer aldri å bremse. Dog, jeg kjører på en dame i Vegvesenet.
Rullende nedover en bakke ser jeg at det litt lengre nede står en dame og vifter med et skilt. Et sånt skilt som sier at du skal kjøre inn til siden og stoppe. Det er visst veiarbeid på strekningen videre. Hjulene mine går fortere. «Om jeg prøver å bremse nå, så faller jeg – og da dør jeg», tenker jeg. Farten øker, og jeg piler i retning damen som veiver med skiltet. Faen faen faen. Øynene hennes fylles med angst når det går opp for henne at jeg faktisk ikke kommer til å stoppe.
– Jeg vet ikke hvordan jeg bremser! Du må ta meg imot, roper jeg mot henne.
«Hun stiller seg bredbent, strekker ut armene. Så smeller jeg inn i henne. Walkie-talkien hennes faller i asfalten, og hun banner slik som bare nordlendinger kan.»
Hun stiller seg bredbent, strekker ut armene. Så smeller jeg inn i henne. Walkie-talkien hennes faller i asfalten, og hun banner slik som bare nordlendinger kan.
Å gå på rulleskøyter går etter hvert lettere. Det er tungt med sekk. Til tider ganske kjedelig, men når det løsner går det relativt fort. Vi befinner oss i en enorm lekeplass, og finner ut at vi må gjøre andre ting enn å bare gå på rulleskøyter.
I Leknes møter vi en kamerat av Joachim. Markus Wegge. Han er forresten aktuell med kinofilm i oktober. En film fra da han og brødrene hans tilbragte to måneder på Bjørnøya, hvor de i bitende kulde blant annet surfet og kjørte snowboard.
Markus tar oss med til Eggum for å klatre. Dinglende i veggen får Joachim og Markus en idé. Klatre Svolværgeita. Med rulleskøyter selvsagt! Det er avtalt. Om to dager skal Joachim klatre opp Svolværgeita med rulleskøyter. Hele gjengen ler seg skakk bare ved tanken.
«Om to dager skal Joachim klatre opp Svolværgeita med rulleskøyter. Hele gjengen ler seg skakk bare ved tanken.»
I mellomtiden stikker vi til Unstad for å surfe.
Førstebestigning med rulleskøyter. Vi møter Markus igjen i Svolvær. Han står på toppen av «Geita», og sier vi kan starte. Selv klatrer jeg med helt vanlige, normale klatresko. Joachim med noen helt abnormale, uvanlige noen — rulleskøytene. Jeg klatrer først. Han kommer bak. Hjulene kiles inn i bergsprekkene mens han bruker rå armstyrke til å dra seg opp. Vi ler. Ler mye. Han klarer det.
På toppen har vi utsikt over hele Svolvær. Under oss ligger kirkegården. Dit skal vi ikke.
Det er to dager igjen av turen vår, og vi har fremdeles over 100 kilometer igjen. Vi har brukt litt for lang tid på å leke. Nå begynner vi å få dårlig tid. Vi haiker tilbake til stedet vi avsluttet sist. Flere ganger vurderer jeg å kapitulere. Halebeinsmertene fra da jeg falt gir seg ikke.
– Gir du deg så lett?
Joa ser spørrende på meg. Han klarer alltid å si de tinga som gjør at jeg klarer å presse meg litt hardere. «Nei, ikke pokker om jeg gir meg så lett!», tenker jeg.
I et busskur i Kabelvåg begynner tårene å trille. Jeg prøver å holde hulkingen inne, men det gjør egentlig bare at jeg lager noen merkelige kvelningslyder. Det er bare fem kilometer igjen. Joachim er allerede fremme.
Klokken er ett på natten når jeg møter Joachim igjen. Selv er jeg for sliten til å hjelpe med å sette opp teltet, så Joachim gjør det alene. Ikke det at han skal legge seg selv. Han skal nemlig gå de to siste milene til Vesterålen. Og tilbake igjen. Den mannen er en maskin!
Han lar sekken ligge igjen. Tar med seg kartet og en drikkeflaske. Klokken fire er han tilbake igjen. Ivrig forteller han at han har funnet en ark. Og at turen var veldig tåkete. Og ja, at han har gått til Hadsel kommune, den sørligste kommunen i Vesterålen. Han har krysset.
Takk for turen!
Jeg skal aldri gå på rulleskøyter igjen.
Les også: Fri Flyt sine nyheter og artikler om Skateboard, Skating og Spots.
