Vinden uler rundt ørene. Det er minusgrader, blå himmel og sol, men vinden lar seg ikke stoppe av denne flotte dagen. Den skal vise seg frem. Ansiktet blir stivt og musklene numne. Kartmappa blafrer på ryggen.
Den henger rundt halsen, men vinden vil ha den andre steder enn foran kroppen. Buff og slalåmbriller tas på. Turen i dag går til en åpen bu midt oppe på fjellet i Langsua nasjonalpark.
Å besøke og overnatte på en slik enkel åpen bu er oppskriften på å finne fred og ro. Det enkle liv. Alt det koster er en mils gange i åpent terreng. En pris verdt å betale for et døgn med terapi.
Etter syv kilometer i svak oppoverbakke fra Liomseter i Gausdal er det utsikt så langt øye kan se. Fjellet har trukket på seg vinterdrakten og forvandlet seg i løpet av bare noen dager. Bitihorn og Valdresflya kan skimtes i det fjerne. Fem kilometer borte, på nedsiden av en fjellrekke, er det en stor svart stein. Den er målet. I et kraftig vindkast rives kartmappen løs og forsvinner. Sporløst. Blir det snøstorm nå er det fare på ferde. Da er eneste alternativ å legge seg i vindduken og vente til det går over. De nye blå, buede slalåmbrillene gjør nytten sin nå. Sikten rekker milevis innover fjellheimen, over vidder, dalsøkk, elver, myrer og til slutt fjell. Høye fjell. Ferden går videre i ti cm snø med et tynt skarelag på toppen. Det gjør at gangarten må over i marsj med høye kneløft. Følelsen av å være en liten tinnsoldat i ensom marsj i dette veldige område siger inn og overtar tankene. En god ensomhetsfølelse følger på. Fred. Ro. Alene. Etter hvert som kilometerne til målet langsomt spises opp forandrer steinen seg til en bu. Langsubua.
«Å besøke og overnatte på en slik enkel og åpen bu er oppskriften på å finne fred og ro. Det er enkelt. Alt det koster er en mils gange i åpent terreng.»
Navnet smaker av gamledager. Langsubua står i sin ensomme majestet på murene av ei gammal steinbu. Det laftede, mørkbeisete tømmeret må ha blitt trukket inn hit på skikjelke om vinteren. I gamle dager ble den brukt av gjetere som hadde hester i området. Drikkevannet kommer sildrende i en tynn stråle rett ut av en fjellvegg bak hytta. Som ut av en dyr design vannkran. Kaldt. Forfriskende. Ustoppelig selv i minusgrader.
De doble dørene, hvor slåen er festet med ståltråd som ekstra forsikring mot den nådeløse vinden, åpnes med et par knirk. Lukten av ubehandlet tømmer følger trekken ut døra. Frostrøyken sprer seg ut i hytta i takt med pusten. Det er like kaldt inne i hytta som det er utenfor. Interiøret er enkelt. Veldig enkelt. Et blåmalt spisebord med noen lysestaker står inntil den østvendt kortveggen. Ut av vinduet ser jeg sporene mine sno seg bortover vidda i flere kilometer som eneste tegn på menneskelig aktivitet noe sted.
Fire matchende blåmalte pinnestoler står pent inntil bordet. Fire køyesenger er snekret opp med bølgende hvitemalte materialer langs den ene ubehandlede lafta tømmerveggen. Det er uten sengetøy, men madrass å ligge på. Soveposen blir god ha. I hjørnet står stjerna i hytta. Svart og vakker og klar for å glede. Den som skal sørge for kosen, maten og varmen under oppholdet på denne enkle hytta. Vedovnen. En svart Jøtul 602 med kokeplater. Med den på laget blir det alltid bra. Ved siden av den står en stor kasse bugnende av bjørkeved.
«Det er umulig å holde seg våken etter en strabasiøs ferd og en solid pølsegryte til middag. Det er ganske mange år siden sengetid var klokken åtte på en lørdag.»
Den særegne lukta av tørr bjørkeved - rå natur - gir umiddelbart nostalgiske og varme assosiasjoner til hytteturer i barndommen. Minnene strømmer på mens veden tennes. Røyken siver ut gjennom foringene på ovnen før trekken drar seg til og tar med seg all røyken effektivt opp pipa. Snart knitrer det høylytt, som om vedovnen jobber for harde livet. Sakte men sikkert brer varmen seg i hytta. Det tar tid å varme opp en gjennomfrossen trehytte, men kulda gir til slutt opp takket være samarbeidet mellom bjørkeveden og Jøtulen. Dagslyset har forsvunnet for et par timer siden og selv om klokka bare er 19:00 begynner søvnen å kalle. Stearinlys gir et dunkelt lys som gir fritt leide for produksjonen av søvnhormoner. Ved 20-tiden gir hjernen opp. Det er umulig å holde seg våken etter en strabasiøs ferd og en solid pølsegryte til middag. Ganske mange år siden sengetid var ved 20-tiden på en lørdag. I følge sagnet kan det hende jeg våkner om natta og hører noen hogge ved ute i uthuset. Hva som egentlig skjer har ingen noen forklaring på, men veden må nok antagelig hogges selv dagen etter.
Grytidlig om morgenen brer lukten av fersk kokekaffe seg gjennom hytta. Det blåmalte bordet ser svart ut i timen før soloppgang.
Det ryker eggende former av kaffekoppen foran vinduet vendt mot øst. Ytterst sakte går den glansede blåfargen på bordet over i et rødskjær. Utsikten mot øst har forandret seg til et inferno som ikke kan være noe mindre enn et blodbad så rød som himmelen er. De florlette skyene blir farget meter for meter til hele himmelen er rød. Smilet brer seg fra øre til øre. Ro. Fred. Takknemlighet.
Hva er en åpen bu?
Statskog har over hundre åpne buer og koier i hele Norge, mange med fantastisk beliggenhet. Disse kan du benytte deg av gratis. En åpen bu er en hytte med enkel standard som ikke er avlåst.De fleste av disse holdes i hevd av fjellstyrene eller Statskog.
Fjellstyrene styrer statsallmenningene i Norge. Statlig grunn betyr det er folkets grunn. De står der til fri benyttelse av fjellfanter, fiskere, jegere, turgåere, familier på tur og andre som bruker området og som trenger ly og varme etter en lang dag ute i naturen. De finnes over hele Norge, ofte langt fra vei og folk, med de best fantastiske beliggenheter du kan tenke deg. Det er ingen luksushytter: Ingen strøm, vann eller toalett.
Det er stearinlys, fyr i vedovnen og utedo som gjelder på disse hyttene. Hyttene har senger og spisebord med pinnestoler. Men om du har sovet noen netter i telt i regnvær føles selv det som den største luksus. Tenk å kunne stå oppreist og kle på seg. Eller å få tørket de våte klærne. Eller å kjenne varmen bre seg fra vedovnen. Ja, hva mer trenger man egentlig?
• Beliggenhet og bilder av hyttene finner du på: statskog.no
• Fjellstyrene har kart over de ulike områdene: fjellstyrene.no
Langsubua
HVOR: Ligger på sydsiden ved foten av Hyllefjell i Gausdal Vestfjell. Ei koselig tømmerhytte med bare et rom på tyve kvadratmeter. Hytta ble sist restaurert i 2002.
NÅR: Hit kan du dra hele året. I dette området finner du tretten andre åpne buer som også står åpne hele året, bortsett fra de tre første uke i småviltjakten når de er utleid til jegere. Ellers i året kan du vandre på kryss og tvers i Gausdal Vestfjell og overnatte i disse hyttene.
HVORDAN: Adkomst fra Revsjøen etter merket sti over Nonstjernene innebærer 2,5 timer marsj, eller fra Liomseter Turisthytte ca. tre timers marsj etter traktorråk. Du kan også komme deg til Langsubua fra Valdres-siden.
PLASSKAPASITET: Fire sengeplasser, fire til fem personer. Vedovn. Utleies bare fast under jaktukene. Hyttene er ikke avlåst.
HUSK: For å bruke hyttene trenger du å ha med deg mat, sovepose, eventuelt stormkjøkken, stearinlys/ lampeolje, fyrstikker, og toalettpapir. Betaling er frivillig.
OMRÅDET: Langsua nasjonalpark – vår sist ankomne nasjonalpark - en fjellheim beliggende med Gudbrandsdalen og Rondane i øst, Valdres i vest og Jotunheimen i nordvest. Nasjonalparken ble opprettet 11. mars 2011 som en erstatning og utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark, den gang landets minste nasjonalpark. Verneområdene er opprettet for å ta vare på myr og vårmark, gamle fjellbarskoger, rik fjellbjørkeskog og stølsmiljø. Disse områdene er viktige for mange arter truet av utrydding, som skjeggklokke, huldrestar, myrhauk og dobbeltbekkasin.
