Turguide til Nautgardstind i Jotunheimen

Det er kjent at det i tidligere tider var mye storfe som beitet i Veodalen. Nord for toppen er det en dyp dal kalt Nautgarden, som opprinnelig var et sted der kyr ble samlet. Nautgardstinden har altså fått navnet sitt fra terrengformasjoner på nordsiden av toppen.

Nautgardstind fra Hindsæter i Sjodalen

Nautgardstind kan nås fra mange kanter. Fra Hindsæter fjellhotell i Sjodalen går det en fin sti til toppen, som starter i skogsterreng ved hotellet sommerstid.

Gå ca. 200 meter sørvest langs riksvei 51 fram til Hindvangen fjellkamp, og videre rett gjennom campingplassen til ei bro hvor du tar av til høyre og følger sti langs et elvejuv oppover. Det flater ut etter hvert, og stien blir mer utydelig, men det er lett å ta seg fram.

Du krysser Stor-Hindi i 1600 meters høyde, og fra det østligste Hindtjønni følger du en rygg oppover og tar deg opp skaret etter Austre Nautgardstind til hovedtoppen.

LES OGSÅ: Turguide til Besshø

Jotunheimens største fangstanlegg for villrein 

Den gang det var villrein i denne delen av Jotunheimen, trakk store flokker gjennom Veodalen på vei mellom vinterbeite og sommerbeite.

Ca. 400 fangstgraver ligger i flere linjer langs en 12–15 km lang strekning på begge sider av Veodalen. De fleste fangstanleggene er beregnet på villrein, men noen er også for elg, såkalte elggroper.

Sannsynligvis går bruken av denne fangstmetoden helt tilbake til steinalderen. Metoden var i bruk i stor stil i vikingtiden og første del av middelalderen. Mye av virksomheten falt bort under Svartedauden, men kom i gang igjen senere – riktig nok i betydelig mindre målestokk.

Både rein- og elggraver var i bruk i synkende antall til et stykke inn på 1700-tallet. Fangstgravene ble ansett som svært verdifulle, og flere norske bygdesagn forteller at ved arveskifte mellom barna på en gård valgte eldste sønn fangstgravene i skog og fjell framfor selve gården.

Har du lyst til å se nærmere på de gamle kulturminnene ved Veomyrin, tar det noe over 1 time å gå fra Hindsæter.

Fra hotellet følger du en sti som raskt kommer inn på en traktorvei som følges rett nordover. Denne glir etter hvert over i en sti som fører deg fram til fangstanlegget ved Veomyrin.

Nautgardstind fra Glitterheim i Veodalen

Glitterheim i Veodalen er også et fint og litt enklere utgangpunkt for å bestige Nautgardstind. Fra turisthytta følger du merket sti over Veo, mot skaret mellom Nautgardsoksle (2089 moh.) og Austre Hestlægerhøe (1950 moh.).

Etter Veo holder du til venstre der stien deler seg. Etter en kort vandring forlater du stien og følger brekanten på Nautgardsbreen oppover. Steinrøysa blir bratt mot slutten, men det er ikke vanskelig å ta seg fram.

Når du kommer opp på toppen, får du et imponerende utsyn over breer, tinder og vann i alle retninger, og i det fjerne kan du se Dovrefjell, Rondane og fjellene i Valdres.

Falkfangere ved Lemonsjøen

Langt tilbake i tid ble det drevet fangst av jaktfalk i Jotunheimen. Det var fyrstene og adelen som drev jakt med spesialtrente falker, og jakt med vandrefalk var noe av det gjeveste.

I løpet av 1700-tallet minsket behovet for jaktfalker, og dermed også fangsten, og ved århundrets slutt var den stort sett opphørt.

Fangsmetoden har etterlatt seg få minner i Jotunheimen. Fra Vågå er det en beretning om falkefangere som skal ha holdt til øst for Lemonsjøen i nærheten av Randsverk.

Vera Henriksen skriver om dette i boka Jotunheimen (1977): Fra Vågå er det en beretning om falkefangere; de skal ha holdt til ved elven Mela, ½ mils vei øst for Lemonsjøen. Men selve fangsthytten har de sikkert hatt oppe i Skarvhøn.

I Asbjørnsens eventyr om «Smågutterne som traf troldene paa Hedalsskogen» er det forresten falkefangerne ved Mela de to guttene går ut for å besøke.

Falkene som ble fanget, ble tatt med til Sentral-Europa. Etter at fuglene var temmet og dressert, ble de solgt til konger og fyrster for store summer. Falkene ble brukt til jakt på hegrer og andre fugler.

Jakt med falk har vært en sport i flere tusen år og kommer opprinnelig fra India. I middelalderen var flere norske konger glad i å gå på jakt med falker, og rovfuglene ble også gitt i gave til arabiske fyrster.