– Urdadalsryggen er planen i morgen, sier Haagen.
– Hvordan er nivået, spør jeg.
– Den er lett, svarer Haagen.
Under frokosten ser vi på tinden der borte i det fjerne og alle kjenner seg klare for tur og en ny utfordring. Håkon blir overraska over min solide niste, mens jeg innerst inne gjerne skulle ha doblet den.
Det er en fin gjeng som er på tur. Vi har brukbart tempo mot oppstigningen, med en rolig, deilig innsanking av høydemeter oppover nordryggen til Store Urdadalstind. Jeg syntes det går fint og koser meg på veien. Vi spiser de første skivene under tåketeppet og har utsikt over turen vi allerede har tilbakelagt.
Tåken gjør at jeg ikke har den fjerneste idé om det er fem meter ned til neste trygge stein eller om det er tjue. Skjelvinga i beina er litt kraftigere enn jeg vil at den skal være og jeg tenker på de tre ordene til Haagen: det er lett. Men kroppen min lar seg ikke lure av ordene og til slutt har beina overbevist tankene. Plutselig er det som om noen dytter til meg med all kraft. Jeg hiver etter pusten og det svimler for meg. Må sette meg ned, gjemme meg under hetta og få igjen pusten. Håkon putter en sjokolade i meg, Katrine sitter ved siden av og hvisker «pust med magen». Var det egentlig så skummelt, da? Hva skjedde?
– Det er ikke langt til toppen, sier Haagen litt utålmodig. Gå rett bak meg, fortsetter han og klapper seg på låret.
– Jeg er klar, sier jeg på utpust.
Det er sånn det er å være bikkje, tenker jeg og dilter etter.
Vi når toppen. Den tjukke tåka vil ikke rikke på seg. Nedover fleiper vi og jeg ler av min lille redselsfulle hendelse. Reaksjoner skjer så plutselig. Vi må i tau og klyver oss opp og ned flere høydepunkter på veien. Det er vanskelig å tenke at jeg egentlig har kontroll og skulle jeg falle er det ikke sikkert jeg faller så langt.
– Vi har vært åtte timer på eggen, sier Lisa, som enkelte steder hadde følt det samme som meg.
– Åtte timer!? Det føltes mer som tre-fire.
Ikke rart det rumler magen.
På snøen nedover sluker vi høydemeter og glemmer noen sekunder at det er ca 13 km tilbake til hytta. Nederst i Urdadalen samles vi en siste gang før folk forsvinner av gårde i eget tempo. Det er kun rusletempo igjen i kroppen min etter timer med klamring til steinene, og jeg drømmer om flere brødskiver, middag og sjokolade. Vi har vært på tur i nesten fjorten timer.
Dagen etter er tre av oss på en såkalt hviledag til Eventyrisen på Svellnosbreen. Jeg har lirka låra litt til og klarer å nyte dagen i isen og sola. Jeg ser tilbake på gårsdagen som en opplevelse jeg ikke ville vært for uten. Neste gang vil det kanskje ikke føles så skummelt ut.
Foto: Marte Stensland Jørgensen
Skrevet: 10.07.2013
