Luftig ryggtravers langs Dyrhaugsryggen i Hurrungane

Hele Dyrhaugsryggen - inkludert den høyeste toppen Store Dyrhaugstind (2 147 moh)  – er nemlig det som i klatrekretser kalles enkel, eventuelt «bare en gåtur». 

Men det er altså i klatrekretser. I fotturkretser beskrives turen litt vanskelig og ikke minst luftig.

Men hva betyr det i praksis? Jo, det betyr at under tørre forhold er Dyrhaugsryggen i Hurrungane i Vest-Jotunheimen et strålende mål for deg som vil smake på klatrernes opplevelser uten å være fjellklatrer. Det holder at du ikke har høydeskrekk, passer deg for løse steinblokker og har en viss følelse for å gjøre smarte veivalg i bratt lende. Det er både luftig og bratt langs Dyrhaugsryggen og opp på det høyeste punktet. Også videre mot Søre Dyrhaugstind er det nokså spektakulært – men fjellklatrer trenger du ikke være.

Som en bonus på turen går du hele tiden med nydelig utsikt til Skagastølsryggen og Store Skagastølstinden (2 406 moh). På Norges tredje høyeste fjell ble tindesporten i Norge født da Storen ble førstebesteget av engelske William Cecil Slingsby i 1876. Det er fascinerende å spasere langs ryggen og se alle de vakre fjellene rundt hvor klatrehistorien står så sterkt.

Også Store Dyrhaugstind har en spennende historie om førstebestigningen. Fjellet ble etter all sannsynlighet besteget først av botaniker Axel Blytt med to studenter fra universitetet i Uppsala i 1867. Dette ble riktignok bestridt av Carl Hall – dansken med flest førstebestigninger i bratte, norske fjell. Hall mente botanikerne ikke brydde seg om fjelltopper, og siden han ikke fant bevis på toppen da han var der selv i 1882, ga han æren for førstebestigningen til Hugo Hjorthøy og Gløersen, hvis fornavn er ukjent for undertegnede. De to hadde vært på Nordre Dyrhaugstind, og der la de igjen en lapp hvor de skrev at de hadde vært på toppen, like før Hall selv.

Men Norsk Tindeklub, som har laget klatrefører for Jotunheimen, er ikke enige med Carl Hall. De skriver at Blytt helt sikkert var på toppen først, siden han uansett var svært nær, og hele poenget hans var å undersøke hvor høyt forskjellige plantearter var å finne. Dermed er det ganske naturlig å tenke at han og de to studentene gikk så høyt de klarte. 

Selv kom jeg opp til Store Dyrhaugstind sørfra. Vi fulgte ryggen etter å ha klatret opp på Søre Dyrhaugstind fra Bandet. Dette er en klatretur (derfor har vi hjelm på bildene - hjelm er ikke nødvendig for traversen), og stupet vi hadde klatret opp gjør at fjellvandrere uten tau må gå Dyrhaugsryggen fra nord mot sør og samme vei tilbake.

Ryggen blir aldri vanskeligere enn klatregrad 2, som betyr at man må bruke hendene en del og at det er steder hvor det vil være svært farlig å falle. Også løse steiner utgjør et risikomoment.

Samtidig er klatringen enkel, og for vante fjellvandrere uten høydeskrekk er det ikke noe problem å nyte turen og bestige de fire 2000-meterstoppene ryggen byr på. Ved våte forhold og/ eller snø må man selvsagt være ekstra forsiktig.

Dessverre er det vesle toppunktet på Store Dyrhaugstind skjemmet av en gigantisk varde. Denne er så stor at den sluker hele toppunktet, og gjør at man må litt ned i vestsiden for å komme forbi.

Heldigvis klarte ikke den obskøne varden å ødelegge opplevelsen for oss, der vi spaserte langs ryggen. Med Skagadalen på høyre og Ringsdalen på venstre side var det ikke akkurat noe problem å la seg underholde av utsikten. Bak oss hadde vi de mildt sagt spektakulære fjellene i Midtmaradalen.

Vi traff ingen på Dyrhaugsryggens høyeste punkt, men da vi nådde Nordre Dyrhaugstind møtte vi mange som kom i motsatt retning som oss. Mange ble litt skuffa da de fikk høre at det var et stykke igjen til toppen, og at det ble hakket mer luftig herfra. Men er du gira på en vakker fjellrygg i den fineste delen av Jotunheimen bør du heller bli glad når du når Nordre Dyrhaugstinden – det er nemlig her moroa starter!

PS! Turen ned fra Nordre er lang og går i ei uendelig steinur. Best å ikke tenke så mye på akkurat det.