Jotunheimen Skyline

De har delt samme behov. Behovet for å fullføre noe stort. Samtidig må naturen og opplevelsen være storslått. Valget faller på Jotunheimen. Et område som tilfredsstiller alle overnevnte krav.

Med en forhistorie fra idretten innrømmer kompisene at det er lett for dem å bli fristet til å prøve seg på en FKT (fastest known time). Men ønsket denne gangen er noe mer enn det. De ønsker å gjennomføre en tur de ikke har kjennskap til at noen har gått tidligere.

Jotunheimen sine fjellmassiv strekker seg fra dype daler til spisse topper. Når alt kommer til alt, er det ikke nødvendig å være over 2000 meter i Jotunheimen nasjonalpark for å utforske fantastisk natur. Likevel kicker «idretts-hodene» til Martin og Ole Martin inn.

 De høyeste toppene blir selvfølgelig et tema.

– Hva med å linke sammen de ti høyeste, spør plutselig Ole Martin.

Dette trigger noe i Martin. Norges ti høyeste fjell på en tur. Jotunheimen fra øst til vest. En distanse tilsvarende tre maraton i ulendt og utilgjengelig terreng. En reise gjennom nasjonalpark og naturlandskap. Gjennom steinur og breer til fast fjell og frodige daler.

Ingen diskusjon nødvendig. Det er umiddelbar enighet mellom to fjellfolk. Dette blir sommerens prosjekt. 

Martin bestemmer seg for å ta med kamera. Han vil dokumentere det hele.

– Det er vanskelig å legge igjen kameraet på en slik tur. Det beste for min del er å kombinere fjell og foto.

Dette betyr at uansett hvor sliten Martin er, så må han ligge i forkant med kamera. Det er ikke nok å gjennomføre tre maraton på tre dager. Han må også fokusere på det visuelle.

Med på turen blir også Magne Svare som så og si er oppfostret i Jotunheimen.

– Du skal lete lenge for å finne en seigere jævel enn Magne, konstaterer Martin.

Ingen av dem har vært gjennom ruten før, men de har absolutt kjennskap til de tekniske delene og god oversikt over området. Til sammen har de vært på alle toppene i forkant, men noen av de kun på vinterstid.

– Målet er å kombinere konseptene utfordring og opplevelse, sier Martin.

Turen blir delt opp i tre etapper med cirka en maratons lengde. I tillegg kommer høydemetre, terreng og diffuse værforhold.

Martin, Ole Martin og Magne har stroppet ned sekken til det mest nødvendige. Pakkelisten er nøye vurdert. Valget landet på light and fast.

Tannbørsten er kappet i to og hvert plagg er nøye vurdert med tanke på nødvendighet. Det er en balansegang der det handler om sikkerheten i å kunne bevege seg raskt og energieffektivt, men samtidig kunne håndtere uforutsette hendelser på en god måte.

Dag 1. Memurubu - Spiterstulen

Det er noe eget ved den østlige delen av Jotunheimen.

Endeløs steinur, morenerygger og isbreer som strekker seg fra dalbunner mot fjelltopper.

Dette blir erfart allerede fra Memurubu til Surtningsue (2386 moh.) – første fjell på lista. 

Fra Memurubu går det merket sti opp mot Surtningsue og omtrent 100 høydemetre fra toppen ligger det en steinhytte hvor man kan nyte lunsjen.

Fra toppunktet til Glittertind er det steinur – som til tider er løs.

Flere beskrivelser om denne etappen er egentlig ikke nødvendig. På vei mot Glittertind (2458 moh.) skal Memurutinden (2367 moh.) besøkes.

Martin, Ole Martin og Magne besøker nemlig fjellene. De bestiger dem ikke.

Terminologien i fjellverdenen er ofte at man bestiger noe, men for meg høres det så brutalt ut. Som om vi invaderer fjellene. Jeg vil heller på besøk. Være høflig og innrette meg etter fjellets regler.

Memurutinden kan beskrives som svært løs, og alt handler om å finne en farbar vei i bratte fjellsider – gjennom et morenelandskap der permafrosten har sluppet taket.

De er alle enige om at synet av den reduserende Memurubreen bare er trist.

– Man ser virkelig hvor mye breen har trukket seg tilbake på kort tid. Det som før var en stor bre som lå fager utover Memurudalen er på vei til å bli borte.

Med sin loddrette vegg mot nord og bratte sider mot sør, vest og øst kan det være en krevende topp å nå når steinene er våte og sleipe. Ingen unntak for de tre fjellfolkene.

– Jeg hadde egentlig sett for meg noen spektakulære bilder, men jeg måtte løpe slukøret videre på grunn av tett tåke, sier Martin.

Fra skaret øst for Memurutinden går turen strakeste vei mot Glittertind. Martin innrømmer at stigningen opp til Norges nest høyeste fjell er lang. Veldig lang. Men med fantasien om en treretters ved Spiterstulen er hverken Martin, Ole Martin eller Magne vond å be. Bena løper fritt.

Dag 2. Spiterstulen - Leirvassbu

Med en etappe i beina, gikk alle tre løs på de drøyt 1300 høydemetrene opp til Galdhøpiggen (2469 moh.). Fra Norges tak går veien videre over Styggebrea til lillebroren Veslepiggen (2368). En litt mer krevende rute enn nødvendig blir valgt ved å klatre opp sørveggen. Her er det ikke snakk om teknisk vanskelig klatring, men det er eksponert og fjellet er løst.

 Det er i fjellveggen her at samfunnet slipper taket i Martin.

– Det er kun meg og fjellet. Følelsen av å være avskåret fra verden. Langt fra allfarvei og helt alene – oss tre. Ingen forpliktelser eller avtaler. Tid kan være tid. Vi beveger oss i det tempoet vi vil.

Fra Styggebreen til Skardstind går ruta via Porten – en løs renne mellom Galdhøpiggen og Veslepiggen ned mot Storjuvbrea.

Denne veien regnes som bakveien opp Skardstind. Martin og de andre snirkler seg langs fjellsiden og finner en rute opp sørsiden mot Nåla – før turen går videre til toppen.

Seks av de ti høyeste fjellene i Norge er nå besøkt. De er 10 timer inn i dagen og Skardstind skal bestiges med lett skotøy. Ryggen er eksponert og krevende. Timene flyr.

Siste tusen høydemetrene ned Leirdalen er i bratt li, med sauetråkk på kryss og tvers. Med tåkesyn og lavt blodsukker konkluderer de alle tre med at veivalget hverken er eller blir det beste.

Plutselig når de asfaltveien. 13 seige kilometer mot Leirvassbu gjenstår. De minimalistiske sekkene kjennes tunge. Beina er tunge – de er vant til ulendt terreng og vil ikke bevege raskt på seg. Idet sola kaster sine siste stråler på Kyrkja dukker Leirvassbu opp. Beina går nå av seg selv 

Med stor interesse tar bestyreren imot dem. Nysgjerrig hører han på prosjektet mens de blir servert en magisk treretters – en og en halv time etter at kjøkkenet er stengt. Med gnagsår fra sekken, såre føtter og såre muskler med antydning til kramper er det rett i sengs.

Nå gjenstår kun sjarmøretappen.

Dag 3. Leirvassbu - Turtagrø

En lang dag i vente. Kokken tilbyr fjelløperne tidlig frokost slik at de kommer raskt i gang. Etappen innover Gravdalen gjennomføres i det som kan betraktes som urent trav.

Å bevege seg på tvers av Jotunheimen er som å reise gjennom flere ulike fjellområder. I starten er fjellene runde og består i hovedsak av ur og stein. Omgivelsene er generelt grå, og det er lite vegetasjon. Beveger man seg lengre vest blir fjellene skarpere, løs ur byttes ut med mer fast fjell. Lengst i vest endres fjellene til spisse tinder, med smale rygger og fjellvegger som stuper loddrett ned i dype, frodige daler. Fjellene i øst ble – lenge før området fikk sitt navn – brukt av jegere og fangstmenn. Mens fasinasjonen av fjellene i vest først vokste frem på slutten av 1800-tallet.

Kanskje er det litt av den samme eventyrlysten som drev de første pionerene til å utforske disse fjellene, som nå driver disse tre til å gjennomføre et slikt prosjekt? Men noe er annerledes.

Området er ikke like ukjent og utilgjengelig, slik det var for fortidens pionerer. Nå finnes både kart og digitale hjelpemidler. High-tech funksjoner. Til tross for utstyrsrevolusjonen har ikke menneskenes evolusjon kommet like langt.

De tre fjellfolkene utfordres av naturen.

Slik det alltid har vært.

Videre traver de. Sakte, men sikkert nærmer de kvasse tindene seg. Den siste traversen frem mot Martins favorittfjell, Store Skagastølstølstind. Storen.

– Fjellet jeg i mange år beskuet på avstand med et mål om å komme meg dit en dag jeg var klar. Siden den dagen har jeg vært der over 20 ganger – sommer og vinter.

Og følelsen er den samme hver gang. Følelsen av å være verdens mest privilegerte mann.

Storbrui krysses og flaskene fylles opp for siste gang. Foran dem ligger 1500 høydemetre opp til Gjertvasstind (2351 moh.) og veien er ikke selvskrevet. Her er det bratt og ulendt.

Ruten opp er eksponert og går uten oppmerket sti. Det er som å prøve å finne beste vei i en labyrint. Martin, Ole Martin og Magne veksler knapt et ord med hverandre. De bare går. Fører en indre samtale, med mål om å komme fortest mulig opp – sammen.

Før start var det lenge usikkert hvilken retning turen skulle gjennomføres i. Fra øst til vest, eller vest til øst. Begge hadde sine fordeler, men det avgjørende var distansen over Styggedalsryggen. Med lite og lett utstyr– og med premisset om å bevege seg relativt fort i fjellet – var det hverken rom for mye sikringsutstyr eller tid til å bruke det.

De har med seg det absolutt nødvendige og bruker det for å passere de mest krevende og eksponerte plassene.

– Følelsen av å bevege seg sømløst i terrenget er nesten ubeskrivelig. Fokuset hos oss alle rettes innover. Vi er helt til stede i hvert eneste steg. Konsekvensene kan være fatale, forteller Martin.

– Følelsen av å bevege seg sømløst i terrenget er nesten ubeskrivelig. Fokuset hos oss alle rettes innover. Vi er helt til stede i hvert eneste steg. Konsekvensene kan være fatale, forteller Martin.

I jevnt sig, steg for steg beveger de seg fra Gjertvasstind over Styggedalstind (2387 moh.) og Sentraltind (2348 moh.) før de omsider når toppen av Storen (2405. moh.). Siste topp for turen er nådd.

Med vinden i ryggen og med blikket festet på Turtagrø løper bena fritt ut dalen. Det er som om de ikke føler de over 120 kilometerne og 8000 høydemetrene.

Ved Turtagrø strekkes bena ut til lyden av øl fra tappetårnet.

De kjenner alle på følelsen av å være i mål.

– Det har en egenverdi, selv om det i realiteten ikke har noen mening. Kanskje er det det meningsløse som gjør at så mange av oss tiltrekkes fjellet?

De har besøkt de 10 høyeste fjellene i Norge på en tur. De blir enige om å kalle ruten for Jotunheimen Skyline. Med forbehold om at ingen allerede har gjennomført ruten og gitt den navn. 

De er enige om at dette kanskje ikke blir den nye folkeruta i Jotunheimen.

PS: Martin Reimers og Tore Røysheim gikk denne turen vinteren 2021. De kalte ruta for Høgruta Royal.