Jeg leter etter noe

EINER

• Sypressfamilien. 

• Bartre. Kan ha form som busk eller tre og bli opp mot 17 meter høy. Greinene peker oppover, og kronen er kjegleformet. 

• Vokser over hele landet, fra havet og opp mot 1800 meter i fjellet. Liker lys, krever lite jord og næring. 

• Blir kalt den nyttigste planten i norsk natur, har blitt brukt som krydder, medisin, snop, brensel, prydplante og som trevirke. 

• Noen produsenter tilsetter einerbær i snus, for smakens skyld

Fotograf David Zadig og jeg har forlatt Litle Færøy og skal klatre dette fjellet nå. Jeg har i tillegg en hemmelig dobbelplan, jeg skal lete etter noe som jeg tror fins her, men det sier jeg ikke til noen. Lete etter noe som kryper og kravler helt nord til Nordkapp og særdeles høyt til fjells, høyest av alle faktisk. Nøysom er den òg, gror seint og vil ha mye lys. Veden er derfor seig og tett og brenner knakende, sprakende godt. 

Den bratteste toppen i dette fjellmassivet, Lihesten, heter Gygrekjeften (714 moh.) og stikker så vidt ut av en tåkeregndott da vi nærmer oss. Det har selvfølgelig regnet her også hele sommeren, og det regner nå også, men skydekket er relativt høyt, og Joakim Systaddal er optimist. Han har både vært varaordfører i denne kommunen og vokst opp med dette fjellet, i tillegg kan han veien og er her så ofte han kan, og nettopp derfor blir han med som kjentmann til fjells. 

– I dag er første gang jeg kan se toppen på tre uker!

Joakim smiler og forteller at fjellmassivet er et godt synlig resultat av krasjen mellom den europeiske og den amerikanske kontinentalplaten for 400 millioner år siden. At det har vært over 9000 meter høyt, høyere enn Himalaya altså. Siden ble fjellet et landemerke, et seilingsmerke som havets menn kunne navigere etter.

Lett gjenkjennelig. Lett å se på lang avstand, i klarvær vel å merke. Nå vil stadig flere turfolk til topps, men nok fakta, for nå går vi, oppover. I drittvær. Stien er en gjørmete elv. Steinene er sleipe, røttene er råtne, alt er glatt. Vi passerer kubæsj og går gjennom en gammel oreskog og ser en revunge som sprinter av sted, og her ute er tregrensen ikke så høy at det gjør noe, så nå ser vi allerede havet. 

Joakim prøver å analysere skyene, snakker om baksiden av dem og ulike typer regn – og det er litt mer komplisert enn det vi lærte på skolen:

Det med at skyene kommer med regn inn fra havet og slipper det på det første bratte de møter. Uansett teori, det høljer nå, og kjentmannen snakker varmt om å bli våt, og det er vel omtrent akkurat da jeg registrerer at jeg er våt, klissklasssørpevestlandsblaut tvers gjennom, gjennom det tynne drittregntøyet, gjennom tynn ull og underbuksen og alt. 

Vi nærmer oss tåken som stiger og synker, og som endrer og maler om landskapet og utsikten, konstant.

TREBOKA

Det er ti milliarder trær i dette landet. De er vakre og rare og de er overalt. I skoger, byer, hager og de klorer seg fast på holmer og høyt til fjells.  Bare rundt 30 treslag vokser vilt i Norge – og litt under halvparten har stor eller middels utbredelse. I denne boken blir du kjent med de mest vanlige artene. Illustrert med fotografier fra hele Norge. Forfatter er Sigri Sandberg.

Teksten du får lese her er et utdrag fra denne boka, gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Forlag.

Vi tar av, mot den bratteste ruta. Her er det hengt ut brun taustige og blå tau, og vi klatrer fra nesten alle trærne og mot mer stein og regn, mot der regnet kommer fra faktisk, men så lenge vi er i bevegelse, er vi varme, er det ikke sånn? Holde oss i bevegelse. Holde oss i bevegelse. Fotografen får ikke tatt så mange bilder som han vil, han går bakerst, og innimellom hagler det noen amerikanske gloser i alt det klissvåte, og han gliser når alt forsvinner i grått: 

– Here’s no mountain. Let’s go home, sier han. 

Og så er vi oppe i den smale passasjen, der det ikke er noen trær, men alltid blåser.

Jeg kikker rundt meg og snuser i lufta likevel, etter det som skal lukte så godt.

Kvister og bar av einer ble ofte brukt i uthus der det ble lagret mat, så insekter og småkryp skulle holde seg unna. 

Det er Joakim som har sagt at det alltid blåser her, det er noe med konstruksjonen av fjellet. Det kan være vindstille overalt ellers og på toppen, men her blåser det. Alltid, har han sagt, og nå har tåken fått fart nedenifra og jager heftig opp og over fjellet, og fortsatt går Joakim foran, med lette steg, han danser nesten. Mot Gygrekjeften. 

En gyger er en kvinnelig jotne fra norrøn mytologi. Gygrene holdt til i ytterkanten av verden og var de største og styggeste av jotnekvinnene, og da vi kommer opp ser vi tannen hennes. Den står rett ut i løse lufta på toppen her. Vi ser ikke så mye annet enn den. 

– Herfra kan du i klarvær se 11–12 oljeplattformer, du kan se helt til Bergen by, sier Joakim.

Nå er det grå utsikt her, fortrollet jotnestein og forunderlig god stemning. Jeg kikker stadig rundt meg, men finner ikke det grønne jeg leter etter, det skal kravle her, men andre steder kan det strekke seg høyt mot himmelen, opp mot 17 meter er det målt til. Vi finner imidlertid le og kaster i oss nøtter og slurper vann og unner oss selv litt mer vann og et par nøtter til, men kan ikke stå for lenge i ro, da fryser vi til is og stein og må kanskje bli værende her for alltid. 

– Okay, nice trip, but when does the helicopter come in? spør fotografen, og vi ler, og han viser tennene og sier at dette er den heftigste fjellturen han har vært på. Noensinne. Helt ærlig. Vi tar en annen vei ned. Tripper langs stupet, kommer til Lille Preikestolen, og da er vi ute av den verste tåkedotten. Og da. 

Ser vi. Plutselig. Helt ut av det grå, som jeg hadde håpet og håpet, men ikke helt våget å tro: Et krypende tre. Eineren. 

Helt utpå stupet der.

Det må være den eineren med best utsikt i hele kongeriket. For dette treet ser det samme som vi ser: 500–600 meter bråbratt rett ned i Åfjorden, ser et par bygder, grønne jorder. Før alt forsvinner igjen. 

Jeg blir stående.

Er fristet til å ta med meg litt, kan jo brukes til mangt og mye, einerkvistene, henges over døra til beskyttelse mot vonde makter, for eksempel.

Einer ble også brukt som medisin i ulike varianter, det er knyttet mye overtro til treet, som noen regnet som hellig.

Det må være den eineren med best utsikt i hele kongeriket. For dette treet ser det samme som vi ser: 500–600 meter bråbratt rett ned i Åfjorden, ser et par bygder, grønne jorder. Før alt forsvinner igjen.

Menn burde bære einer på seg, da ville de alltid være virile og få ereksjon lett, ble det sagt.

Det modne bæret har et merke, som tidligere ble tolket som Tors hammer, men etter at kristendommen kom, ble det tolket som Jesu kors, selv om det ikke ligner noe særlig på det. I et sagn heter det at en liten jente fikk lov å sitte alene og spise einerbær hvis hun lovet å si «Jeg spiser av enebær blå, med Jesu kors oppå» for hvert bær hun spiste. Men bærene ble så mange, ordene glapp, og hun glemte hele verset og ble tatt i berg, dessverre. 

Nå brukes einerbær til matlaging og krydder, og seinere i denne boka skal grankvister brukes til ølbrygging, men jeg lar den modige og høydesterke eineren være, lar den kravle videre, lukt mot stup og undergang. På vei ned fra fjellet tenker jeg på dette: hva som egentlig kan defineres som et tre. Vi er halvveis i både året og boka. På tide med et par setninger om det, så jeg skriver spørsmålet med store bokstaver: 

HVA ER ET TRE? 

Og så leter jeg og leser og finner, skriftlige, saklige forklaringer.

En definisjon: «Et tre bør normalt ha rett, gjennomgående stamme og en høyde på minst 2–3 meter. Men her finner en alle overgangsformer, og en arts vekstform vil variere med klimaet. En art som blir til tre i et varmt og lunt klima, vil kunne bli buskformet om den plantes i mer værharde strøk …» 

En annen definisjon: «Høyreist plante med hard stamme.» 

En tredje definisjon: «Trær er vanligvis høyreiste karplanter, ofte med en stamme med greiner, men de kan ha flere stammer. (…) Trær er større enn busker, men noen entydig grense mellom trær og busker er ikke klart definert. I floraer brukes ofte 5 meters høyde som en grense mellombusker og trær. Enkelte treslag opptrer både som tre og busk avhengig av vekstforholdene.» 

Og de fleste er enige om at et tre har følgende bestanddeler: 

Rota – forankrer treet så det ikke velter og blåser av sted. Røttene henter vann og mineraler fra jorda – og er lagringsplass for næringsstoffer. Her foregår også samarbeidet med andre trær, med sopper og mikroorganismer. 

Stammen – transporterer vann og næringsstoffer fra rot til nåler og blader. Løfter trekronen opp i lyset, kronen er greiner som strekker seg for at blader og nåler skal få fanget mest mulig sollys. 

Barken – verner treet mot uttørking, slitasje og angrep fra sopp og insekter. Består av flere lag. Mellom barken og stammen fins et cellevev som kalles kambiet, hvor nye celler dannes, både vedceller og barkceller. 

Egentlig ganske opplagte definisjoner, og kanskje er det litt som med skogen:

Ser du noe du syns er et tre, så er det nok det. Men det fins jo likevel grensetilfeller, som kravlende einer.

Og så er det disse ryktene jeg plutselig hører:

Om at det fins trær på Svalbard.