Mamma var like ved å legge ned veto, men erkjente i siste time at det var riktig. Det var riktig at husbonden og yngste datter skulle dra til feriehuset noen dager og rydde opp både ute og inne før vinteren satte inn. Men man trenger vel ikke alltid å servere sannheten på et sølvfat når det er fare for at noen bruker vetoretten sin? Vi hadde vi nemlig kun én plan: å prioritere fjellturer når været tillot det. Dette ble skjult i store ord som hvor utrolig viktig det var å få klipt både hekk og gress, pusse vinduer, ta inn smijernsporten, kjøpe bark til utedoen, tørke støv, plukke inn ripsbærene, etc. Det var ikke måte på hvor mye som måtte gjøres og hvor ivrige vi var etter å sette i gang med oppgavene.
Vi kom fra Oslo til huset sent på kveld, innstallerte oss og fyrte opp. Endelig hjemme! Med kartet og bibelen, `Fotturer på Sunnmøre `, foran oss planla vi morgendagens tur. Selv med utallige topper å velge mellom, ble vi ganske fort enige om at Hornindalsrokken (Rokkjen) var førstemann ut. Da vi satt i bilen dagen etter kriblet det godt i beina. Ivrige etter å komme oss på fjellet med en topp som fascinerende stikker opp som en pigg til værs, gikk vi mot målet. Vi aktet å følge kusine Vibekes siste korte setning i en mottatt morgenmelding: `Rokkj on!`.
Etter en times trasking gjennom Sætredalen med pappa som fortalte om områdets historie, gikk vi videre opp renna og mot toppens østside, og i nysnø fulgte vi ryggen helt til topps. Men vi var tre, og ikke to, som sammen kunne strekke hendene i været denne dagen: I starten av renna på vei oppover traff vi på ei veldig hyggelig dame som gikk alene. Hun kjente godt på høydeskrekken, men ville gjerne gå litt til for hun synes det var så kjekt å være i fjellet. Det endte med at alle tre tok følge, brukte god tid og kom tilslutt på toppen. Den følelsen pappa og jeg hadde av å se hennes glede over å gjennomføre noe hun aldri trodde var mulig, var fenomenal og minst helt på høyde med å komme til topps og skue ut over fjellandskapet. Lenge leve samarbeid og godt humør!
Dagen etter ble Middagshornet peilet ut, et av nabofjellene til Jakta og huset vårt. Papsen hadde fått for seg at noen av de oppgavene vi lovte mamma å gjøre måtte hakes av på listen i dag, men kunne jeg ta en tur? Ja vet du hva, det var noe av det mest fornuftige han hadde hørt. Med høstfarger i fjellet, en sol som fremhevet de enda mer og med velsignelse hjemmefra, trippet jeg fra Norang oppover mot Konedalen, provianterte i solvarm lyng og lagde min egen sti i ura. Storekarane Slogen og Smørskredtind fulgte med meg i jobben med å klyve opp over kampesteinene og der jeg lente meg mot varden en stund etterpå, var jeg mildt sagt smørblid. Men tror du ikke at litt av den dårlige samvittigheten plutselig kom sigende på dattera midt oppe i dette.. Tiden på toppen ble kort der jeg småsprang nedover en grusbakke med solen stekende i ansiktet. Skremte opp et par ryper på veien gjorde jeg også. Elva klukket og lo med meg videre ned bakken mot Norang og jeg fant ut at det bare var en ting som måtte gjøres: Eliminere den dårlige samvittigheten.
Da jeg kom hjem var gresset var klipt og pappa gikk rundt i kjeledress med nyplukkede hasselnøtter bak ørene som Askepott hadde blitt grønn av misunnelse av å se (ikke ørene altså, men nøttene). Fem minutter senere stod jeg og klipte hekken og hadde funnet ut at det å kombinere fjelltur med god samvittighet var en helt passelig og faktisk innmari ålreit opplevelse.
