Da jordskjelvet inntraff satt jeg i teltet mitt i basekamp og svarte på mail. Basekamp ligger oppe på en Isbre så jeg kjente bevegelsene og kunne høre at det knaket i isen under meg. Jeg hørte et forferdelig brak bak meg som viste seg å være et snøskred fra 7.000-meteren Pomori. Jeg så ut av teltåpningen og så en stor snøsky komme imot teltet mitt. Jeg lukket igjen telåpningen igjen og satt i teltet og håpet på det beste til skjelvet var over.
LES OGSÅ: – Vi føler oss heldige
INGVILL YTRELAND
Ingvill Ytreland (45) kommer fra Stavanger og bor i Oslo. Sammen med Une Prestholt ønsket hun å bli første norske kvinne som besteg Mount Everest fra sørsida. Les hennes egne bloggposter her.
Etter at det hadde roet seg skjønte vi fort at det var skadede lenger nede i basecamp. Det viste seg at hele ni ekspedisjonsleirer totalt ødelagt. Det var mange skadede og omkomne å ta seg av og feltsykehuset var også skadet av luftrykket fra snøraset. Det ble opprettet en midlertidig sykeenhet i ekspedisjonsleirene til IMG og Hymex. Deres klatrere var i leirene over isfallet på akklimatisering. Sikten var dårlig, så de kunne ikke komme inn med helikopter før dagen etterpå for å hente ut de skadede.
På søndagen startet også redningsarbeiedet med å få klatrerne og sherpaene som var i akklimatiseringsleirene over Khumhu-isfallet ned igjen. Isfallet ble så ødelagt under jordskjelvet at det var ikke mulig å ta seg ned til fots. Det ble benyttet helikopter i redningsarbeidet. Helikopterene fløy helt opp til ca. 6.500 moh for å hente ned klatrere.
Helikoptrene flyr inn i skyene mellom fjellene på ca. 6.000 moh for å hente klatrere og sherpaer ned fra camp 1 og camp 2.
STORE KREFTER: Skredene gjorde at gjenstander ble blåst mange hundre meter av gårde. Her er noe av det som endte ved isfallet. Foto: Ingvill Ytreland
På mandag 27. april innså vi at året Everest ekspedisjon var over og vi pakket sakene våre og beveget oss nedover Kubhu dalen mot Lukla. I Kathmandu sov innbyggerne fortsatt under åpen himmel etter jordkjelvet, og vi hadde hørt at det var mye mennesker i Lukla. Vi bestemte oss for å bli i Perughe i noen dager å se an situasjonen før vi gikk videre mot Lukla.
I Peruche var det endel hus som var ødelagt.
RUINER: I Peruche er det store ødeleggelser etter jordskjelvet. Foto: Ingvill Ytreland
Vi ble to dager i Peruche og gikk videre til Namche Bazar. Vi hadde en hviledag i Namche Bazar før vi fløy med helikopter til Kathmandu.
Her i Kathmandu begynner dagliglivet å komme tilbake til normalen igjen. Det er lite turister i gatene, forståelig nok.
Ekspedisjonen besto av tre nordmenn – meg Teodor Glomnes Johannesen og Une Prestholt – en ire, to japanere, en franskmann og en meksikaner. Vi deltok i ekspedisjonen til det nepalesiske ekspedisjonsselskapet Ascent Himalaya Treks & Expedition.
LES OGSÅ: Opplevde raset på Everest på nært hold
Ekspedisjonen i år var det andre forsøket mitt på å bestige Mount Everest. Jeg deltok i ekspedisjonen til Ascent Himalaya ifjor også, da ekspedisjonen ble avlyst etter at et snøras hadde tatt livet av 16 klatresherpaer. I år klarte jeg å få ringt hjem via satelitttelefon før nyheten om ulykken hadde eksplodert i media. Mobilnettet fungerte også, så jeg var i kontakt med moren min flere ganger de neste dagene.
Jeg var for første gang i Nepal i oktober 2012, og som så mange andre ble jeg betatt av landet og menneskene her på den første reisen min. Siden det har jeg tilbrakt over et år til sammen her nede, og jeg føler meg like hjemme i Kathmandu som jeg gjør i Oslo. Jeg synes det er utrolig trist at Nepal er blitt rammet av en slik katastrofe. Mange av menneskene her har det tøft nok fra før om de ikke skulle bli utsatt for denne katastrofen. Det som er godt å se i dette landet er at de står sammen og hjelper hverandre på grasrotnivå. De har en kultur for hjelpe de som er svakere stilt enn dem selv. Blant vennene mine som driver trekkingbyrå her i Kathmandu er det mange som har sosiale prosjekter i de fattige landsbyene de kommer fra. De bidrar til å drive skole, helsestasjoner, finansierer høyere utdannelse for de flinke elevene m.m. Nå etter katastrofen er de ute i landsbyene og hjelper til å bygge midlertidige boliger for de som har mistet hjemmene sine.
Basert på fjorårets erfaring skønte vi raskt at det sannsynligvis ikke ville bli noen bestgining av mount Everest i år heller. Allerede da jeg satt i teltet mitt under skjelvet bestemte jeg meg for å bliigjen i Nepal for å se om jeg kan hjelpe til. Jeg føler meg like hjemme i Nepal som jeg gjør i Norge og jeg har et langsikitg perspektiv om å tilbringe mye tid i landet i fremtiden. Det føles like naturlig for meg å gjøre noe her, som om dette skulle ha vært en katastrofe som rammet Norge. Det er enormt trykk på hjelpearbeidet akkurat nå. Nepal trenger hjelp i lang tid fremover for å få bygget opp alle landsbyene som ligger i ruiner. Jeg har langsiktighet i det jeg gjør her nede. At jeg ikke får klatret Everest i år er en bagatell tatt i betrakning den store katastrofen som har rammet Nepal. Nepaleserne som jobber i ekspedisjonen gjorde en kjempejobb for oss etter ulykken. Det blir litt feil at de skal være der og betjene oss når mange av familiene har mistet alt de eier og har.
Om jeg kommer til å gjøre et tredje forsøk på å bestige Mount Everest får tiden vise. Nå har jeg fokus på den katastrofen som har rammet landet.
