Hva skal fjellet hete?

Alle har gått forbi et tjern eller en knaus som bare ikke har noe navn. Høyde 968, liksom. Det er lett å begynne å tenke på hva du helst skulle kalt fjellet, om man fikk lov.

Det er ikke hverdagskost å oppdage en ny 2000-meters topp i landet, heller ikke for oppdageren Dag Inge Bakke.

– Eit naturleg namn, om den nå viser seg å bli ståande som eit frittståande fjell, kan kanskje bli Styggebrehesten? Brehest er ei vanleg namngjeving av fjelltoppar som stikk ut av ein bre her i regionen, forteller han.  

– Har du tenkt å starte opp prosessen med å gi den navnet offisielt?

– Overhodet ikke! 

Den nye fjelltoppen ligger ikke langt fra Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen, som er en av landets mest populære fjellturer om sommeren.

– Det tar omtrent en times gange fra Juvasshytta og det er en særdeles enkel topp å bestige. Aberet er at det ligger på en bre, sier Bakke. 

Han understreker at man tar alle forholdsregler og har kunnskap om breferdsel om man skal besøke stedet.

Skyldes smelting

– Terrenget rundt oss nå er i endring, vi forventer ikke at isen her oppe kommer tilbake. Jeg er helt sikker på at de kommer til å oppdages flere slike topper i Norge fremover, forteller Bakke, som jobber som naturvegleder.

– Det har blitt varmere i fjellet i det siste så smeltingen kommer til å fortsette. Det er en stor risiko.

Primærfaktoren på denne toppen er enda ikke kjent, men på Juvbrean har det blir målt opptil 60 meter tykk is, og der smelter det frem arkeologiske funn jevnlig.

Rare stedsnavn i Norge

Det er mange forunderlige stedsnavn i Norge. Hvordan er det for eksempel å besøke Skogstykke uten navn i Kristiansand, eller å bade i Tjennet uten navn i Aurskog?

Disse to er nok bare en feil i norgeskart-databasene, men det er nok av rare og morsomme navn på fjell og daler i Norge. Tissvassklumptjønnin i Trøndelag ble for eksempel kåret av NRK-programmet Typisk Norsk for Norges mest uheldige stedsnavn. 

Rett ovenfor tjernet kan du bestige Søre Tissvassklumpen på 679 moh., men det er uklart om utsikten derfra er noe å hige etter. Vi vet derimot at kroppsdeler og funksjoner er ganske populære i norske stedsnavn.

Et typisk eksempel er Kirkenes i Finnmark, som fikk det navnet i 1862. Før det het byen Piselvnes, lik elva som rant forbi. Navnebyttet var nok litt påvirket av at man da endelig bygde en kirke i bygda!

Hvem bestemmer?

Men hvordan går man egentlig frem med å gi navn til et navnløst sted? Vi får finne ut av hvem som egentlig bestemmer her.

Stedsnavn er regulert i loven med det passende navnet lov om stadsnavn. Ifølge §7 i stadnamnlova er reglene slik at Kommunen avgjør skrivemåten på tettsteder, grender, kommunale gater, veier, torg, bydeler, boligfelt.

Statens kartverk vedtar blant annet skrivemåten av gårder og setre samt natur dersom ikke annet er fastsett i lov eller forskrift.

I praksis blir det til at Kartverket gjør det meste av jobben. En mengde offentlige organer kan be om å reise en navnesak, og den blir presentert for Kartverkets navnekonsulenter!

Disse legger frem en drøfting av et nytt navneforslag for offentlig høring, som går til blant annet Språkrådet og andre organer, før det vedtas, som oftest av kommunen. For den engasjerte, kan vi denne anbefale illustrasjonen og videre lesning i Kartverkets håndbok!