Hemmelige skiturer i Sogn

Den andre enden av tauet er sikret rundt noen steinblokker og tindevegleder Gjert Grødal.

Han myser mot sola. Den er ekstra stor denne vårdagen. Sommeren er i ferd med å feste grepet. Det gir flass på nesa og nasjonalromantiske nykker når vi skuer nedover Sogndalsdalen.

Man skulle tro at de gode forholdene førte til et 17. mai-tog av skigale fraværsstudenter fra Høgskulen i Sogndal, men snøen er sporløs så langt øyet kan se. Litt rart, tenker jeg. For Sogndal er jo selve plommen i Sogn, og Norge for den del. Kanskje landets beste utgangspunkt når det kommer til upreparert skikjøring og toppturer.

Vi har blitt med et knippe lokale i noen dager for å se hva de gjør når naturen skal nytes og ukjørt snø skal oppdrives. Vi skal få servert en tredagers med vårskikjøring vi sent vil glemme – og kanskje en hemmelighet eller to...

–  Fjellene her inne i Skjæringane er ikke sporfrie, men det er få som reiser hit. Selv på en god pudderdag. I motsetning til Blåfjell lenger ned i dalen, der kryr det sikkert nå, sier Ivar Løvik. 

Den lokale skiprofilen har hakket seg opp igjen fra renna og drar i fellene mens han balanserer på eggen. Han forteller lavmælt om oppveksten i Sogndal og hvordan han liker å gå toppturer med kompiser, ligge over i fjellet på lokale hytter og finne ukjørte linjer på morgenen.

– Det er noe spesielt med å kjøre i urørt snø når solen kommer opp, sier han og klikker inn, strammer hjelmen og setter utfor renna i ren rutine.

Det liten tid til å somle når solen allerede har jobbet med snøen i noen timer. Gjert speider entusiastisk etter kompisen som snart skyter ut av renna langt der nede. 

– Du vet, utviklingen i bruk av fjellet i Sogn har vært stor de siste årene. Denne vinteren vil det være cirka 20 sertifiserte guider på oppdrag i fjellområdet hver eneste helg, sier han. 

Og fjell er det nok å ta av. Jo mer avsides og avhengig av spesialtransport, jo mer alene vil du være ifølge lokalkunnskapen. Slik som snøjakt i Gloppen eller på skitur Josten rundt. 

Dagen etter får vi erfare at det ikke skal mer til enn en kajakk, noen gummistropper og en åre.

– Noen av stedene her er så hemmelige at ingen har vært der enda, sier Tore Frimannslund og gliser. 

Han padler i saktefilm over Fjærlandsfjorden og nyter utsikten. Brearmene strammer seg i finværet over Josten, vannet speiler de majestetiske fjellene utover fjorden. Epletrærne er sprengklare. På kajakkene er ski, sekk og proviant festet. Tore er en av gutta bak suksessen SGNskis, selskapet som designer og produserer topptur- og frikjøringsski avlet på fjellene i Sogn. Sammen med kollega Ola Alsterholm er de ofte på jakt etter nye steder å teste ut varene sine. 

– I motsetning til eksempelvis Sunnmørsalpene og Hjørundfjorden, er fortsatt mange av fjellene langs Fjærlandsfjorden lite berørt i skisammenheng. Mye av grunnen er nettopp utilgjengeligheten. Du trenger båt eller annen transport vannveien for å nå foten på fjellene. Tatt i betraktning at det ikke ble vei i indre del av fjorden før i 1986 og at Fjærlands-tunnelen først kom på 1990-tallet, vil du nesten aldri møte andre om du legger inn litt innsats, sier Tore.

De to forteller også om en mentalitet som har endret seg mye det siste tiåret. 

– Det har aldri vært noe problem med for mye folk i Sognefjellet, vi har så enorme områder. Men for ti år siden, før folk fikk øynene opp for mulighetene, var skimiljøet ganske lukket og litt hemmelig. Du skulle være lokal for å tilegne deg kunnskap til plasser. Nå har det skjedd en mentalitetsendring, og de fleste syntes det er positivt å opplyse slik at folk kan spre seg litt utover fjellene, sier Tore.  

Kajakkene er loset inn til land etter å ha krysset fjorden. Vi tusler i joggesko oppover Lidals-dalen. Det harseleres med sogningene sin manglende kreativitet ved geografisk dåp. Varmen slår gjennom mosegrodd skog og stemningen er høy. Følelsen av å være alene er monumental. 

– Det er stort sett noen få hjortejegere som går i liene her på høsten, ellers er det folketomt, sier Tore. 

Så peker han over fjorden mot Melsnipa. En klassisk topptur i Fjærland. 

– Drar du vestover bak den, så vil du finne enda mer godt og urørt skiterreng.

Etter 700 høydemeter til fots kommer ski og støvler på beina. Snøen er ganske råtten og vi snur hundre høydemeter under toppen av Romhesten (1 216 moh). Det er best å ikke havne under et slusj-skred. Det siste partiet er 40 til 45 grader bratt, hjelpen er langt unna. 

Nedfarten vi snur oss mot, er derimot noe alle skifolk drømmer om. Kvadratkilometer på kvadratkilometer med ubesudlet norsk fjellheim og fjordutsikt. Da får det heller være at det blir mye tur og lite kjøring denne dagen. Opplevelsen er fra øverste hylle.

Etter en natt med god mørning av lår på Uteplassen i Sogndalsdalen, tikker det inn en melding fra fjellfører Bjørnar Bjørhusdal: 

«Det ligger litt «kartong» på toppen, men det blir et fint vindu for kjøring midt på dagen. Vil du reise et spektakulært sted få andre drar på ski, så satser vi på Tuftebreen». 

Bilturen inn Krundalen i Jostedalen er på norgestoppen i dramatikk. Omringet av brearmer i enden av veien, står Bjørhusdal og venter. Han er ikke noe stor fan av «the walk of shame» – skiene skal på med en gang når man er på topptur. Derfor er dette er et godt utgangspunkt sent i april. 

– Eit veritabelt snøhol, er Bjørnars egne ord om bakgården sin. 

Målet Tuftebreen strekker seg fra cirka 860 til 1920 meter over havet. 

– Tuftebreen er ganske dramatisk på toppen, og den har mange sprekker. Det er ikke stedet å være når snøen er råtten, så vi må følge med. Er vi heldige kan vi kjøre blant is-kolossene, forklarer Bjørnar.

På svaene rett under brefallet tar vi en rutineøvelse på breredningsteknikk, før taulaget starter.

– En av de første skiturene vi vet om på Tuftebreen tok sted våren 1945. Da gikk krundølene en lang og strabasiøs tur opp breen og over til Nordfjord – og hjem igjen. Vidjebindinger og kvinnfolk med stakk, dårlige kart og lite niste gjør at det går gjetord om strabasen den dag i dag, forteller føreren på klassisk sognevis. 

Bjørnar stiller seg også uforstående til de som har stemplet sesongen 2014 som en vinter full av dårlige skidager. 

– Det har vært en bra sesong i høyden, jeg skjønner ikke hva sofaslitere i Sogndal har klaget på?

Ser du deg litt rundt så finner alternativer nesten uansett her i Sogn. 

 Vi er heldige og kommer blant iskolossene, men snur midt i brefallene på grunn av sviktende snøforhold. Mange steinsprang i fjellsidene rundt oss og for brede sprekker foran oss sier sitt.

Men veien ned byr på annerledes og variert skikjøring i naturens egen terrengpark. Etter å ha vannplanet over det siste partiet ned mot bygda, er konklusjonen ganske grei.

Sogndal har fortsatt det meste av alt. Hemmelig eller ikke. Eller som det står i boka Toppturar i Sogn: «Kvardagsskia til sogningen er ei ski med godt magemål».