Turguide til Dørfallet og Myfallet

Typisk for Venabygdsfjellet er viddene, myrene og de milde toppene. Men midt på fjellet, ikke langt fra Veslefjellet, ligger det ville Dørfallet. Litt lenger sør hiver Myfallet seg ut i en skogkledd, trang og dal. 

Turen til Dørfallet og Myfallet starter ved Venabu fjellhotell. Stien går gjennom fjellbjørkeskog med innslag av gran og furu. Skogen åpner seg ved Mysetra som ligger lunt til med frodige setervoller.

Om høsten er dalen som omgir setra, praktfull med flammende fjellbjørk i gult og rødt med smale regelmessige graner som stikker opp i «flammehavet». Ved setra deler stien seg, den ene går til Myfallet mens den andre går i retning Dørfallet.

Turen til Myfallet går ved Mysetra sørøstover langs setervollenefør stien forsvinner inn i vakkert skoglandskap. Ned mot fossen blir det ganske bratt. Stien til Myfallet snor seg nedover i den idylliske dalen meden utrolig blomsterrikdom. Mange steder er det frodige partiermed tyrihjelm, skogstorkenebb og bregner.

Turen til Dørfallet går over Mytunga og Bjønndalen. Myrene setter sitt preg på landskapet flere steder langs stien. Myrområdene på Venabygdsfjellet er ofte artsrike biotoper med stor betydning for det biologiske mangfoldet og er viktige for plante- og dyrelivet.

Det er ikke uvanlig å se elgen beite ute på myrene tidlig om morgenen, og mange vadefugler har tilhold der. Myrene er dessuten viktige vannmagasiner og bidrar til at mange elver og bekker ikke blir tørrlagt i tørkeperioder. Det er stor forskjell på myrene. Noen er våte, mens andre er tørre og faste.

Noen er typiske moltemyrer, andre er bevokst med gras, mens andre igjen har lyng og mose som karakterplanter. En plantegruppe som framfor noen andre setter sitt preg på mange myrer, er torvmosene. Torvull, snøull og duskull er tre halvgras som med sine hvite dusker er iøynefallende på store deler av myrene.

Dørfallet trer etter hvert fram: En canyon skjærer inn i viddelandskapet og det er et flott utsiktspunkt ned i Dørfallet når du kommer fram til kanten på det forrevne landskapet. Fra en smal hylle får du bra overblikk. Det er også mulig å ta seg ned i kløfta og gå innover dalen når ikke vannføringen er for stor.

Mellom fjellveggene flyr mengder av taksvaler som bygger sine kunstferdige reir i bergveggene. I de steile, mørke veggene hekker både tårnfalk og dvergfalk.

Linnea vokser mange steder langs stien. Linnea er en krypende halvbusk med meterlange, knapt 1 mm tjukke, skudd. Blomstene vokser oftest parvis med traktformet, gulrød eller hvit krone som utskiller mye honning og har en karakteristisk, behagelig duft. Linnea var yndlingsblomsten til Carl von Linné og er derfor oppkalt etter han. Linnea var for øvrig i våpenskjoldet hans.

Myfallet er et mektig skue. Vannmassene hiver seg ut mot dalbunnen, og dens ville ferd gir landskapet en evig manifestasjon av krefter. Fuktighet driver gjennom lufta mot fjellsidene og bidrar til den frodige vegetasjonen i dalen. 

Etter gjennomført tur kan du tenke tilbake på en opplevelsesrik dag med vandring gjennom skog, over vidder og myrer. Det er en utrolig frodighet og elver og mektige fossefall.

Venabygdsfjellet – attraktivt fjellparadis

Venabu fjellhotell ligger på Venabygdsfjellet ved riksvei 27, på fjellovergangen mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, rett sør for Rondane nasjonalpark.

Venabygdsfjellet var tidligere et stort seterområde, men er nå et populært ferieområde med hytter, butikker, kafeer, fjellkapell, utleiehytter, hoteller og helårs campingplasser. 

Parkeringsplassen ved Venabu fjellhotell er en naturlig start fortur til Dørfallet og Myfallet. Det er et tradisjonsrikt hotell som opprinnelig var en fjellstue.

Landskapet rundt hotellet er idyllisk med fjellbjørkeskog, myrer og vann. Mulighetene for et aktivt og variert friluftsliv er ypperlige. De mange seterveiene innbyr til innholdsrike sykkelturer, og ved hotellet er det ridesenter og kanoer til leie.

LES OGSÅ: Turguide til Muen og Ramshøgda

Seterdrift og landbruk

Jordbruk og husdyrhold har vært hovednæringen i Ringebu og Venabygda i mange generasjoner. Utmarksressursene som folk kunne høste av i fjellet, har hatt en uvurderlig betydning for gårdene i bygda.

Det ble ryddet setre, og så godt som alle gårder i Venabygda hadde seter på Venabygdsfjellet. Noen av de øverste gårdene i Venabygda hadde seter bare få kilometer inn på fjellet, som Lundbakken og Pynten. Andre hadde lenger setervei, nesten ned til Sollia, som i gammel tid tilhørte Ringebu.

I områdene ved Snødøldalen var det seterdrift på Gunstadsetra, Endsetra og Snødølsetra. I dag er det kun på Gunstadsetra at man slipper ut storfe på beite så langt øst i overgangen til Sollia.

Lundesetra, som lå på samme sted som fjellkapellet gjør i dag,ble i 1964 flyttet til Maihaugen på Lillehammer. Middelalderens lafteteknikk gjorde tømmerhusene dominerende.

Men på 1700-tallet økte behovet for seterhus i fjellet, og steinmuringen kom oppigjen fordi det var mangel på trevirke til fjells. Det eldste, kjente steinfjøset i Gudbrandsdalen er fra 1736 på Sør-Fron prestegard, mens prestegårdssetra i Fron har steinfjøs fra 1777. 

Lundesetra som er vel hundre år yngre, er bygd av småfallen skiferstein som er vanlig på Venabygdsfjellet. Fjøset fikk båsskillerav store skiferheller. Her var det også en kalvebinge.

I fjøset sto kuene med hodet mot veggen slik skikk og bruk var. Bygningen på Lundesetra er tredelt, idet ei litt smalere mjølkebu er bygd inntil fjøset, mens selet er påbygd i tømmer. Innredningen og inventaret med ystepanna forteller om et velutviklet seterbruk.