Telegrafruta er en gammel ferdselsvei over Saltfjellet. I 2015 fikk den status som historisk vandrerute. Telegrafstuene langs ruta ble bygget på slutten av 1800-tallet og to av steinhyttene har blitt restaurert tilbake til sin originale stand. NSB stopper på Røkland, hvor fjellturen kan starte rett fra stasjonen. Det er DNT-hytter i passelig avstand langs hele ruta, og turen over fjellet passer fint for både voksne og barn. Er det mer tid til overs anbefales en tur inn i Stormdalen, hvor Statskog har åpne hytter. Dunderland stasjon ligger åtte kilometer sør for Bjøllånes hvor stien ender.
«Har De med Dem revolver?»
«Nei..»
«Da er det ikke tilrådelig for Dem å gå over fjellet!»
Skogforvalteren var ikke nådig i sin dom da jentene fra Mo skulle over fjellet for hundre år siden. Stien som nå følger restene av telegrafstolpene var nemlig ferdselsveien over Saltfjellet før dagens trasé åpnet nede i dalen. I dag er det gamle tråkket og Saltfjellet-Svartisen blitt nasjonalpark, og aller mest kjent for grottesystemene og breene som ligger mellom spisse fjell lenger vest ut mot havet. Denne turen skal imidlertid holde seg øst i fjellet og dreie seg om vandringen, om sekken, teltet og meg. Og en hel masse tid.
Å reise til Saltfjellet fra Oslo er overraskende enkelt. Klokken fire ruller toget ut fra sentralstasjonen i retning Trondhjem. Etter en liten ventetime der går neste tog videre mot Bodø. Med en sovekupé i bestillingen, våkner jeg frisk og uthvilt morgenen etter. Klokken 8 går jeg av på Røkland stasjon, en time sør for Bodø. Jeg er på vei inn i et nytt og uutforsket område i min fjellverden. Fjellturen, den starter rett fra stasjonen.
Jeg har glemt å fylle vann på toget, og håpet om å finne en bekk med vann til havregrøt og kaffe svinner med høydemetrene oppover lia. Jordbruhytta er heldigvis ikke mer enn noen timers gange fra stasjonen, og kaffetørsten kan stilles på det gamle tunet. Nedenfor den laftede stua frister en badekulp. Jeg har god tid på denne turen, og tester ut husken i treet mens jeg vurderer om det er her det skal stoppes for dagen.
Det er et levelig sted å utforske i solen. Allikevel, tregrensen og utsikten venter noen timer lenger opp i lia. Jordbruhytta får settes på lista over hyttene og teltplassene som skal besøkes igjen. Sammen med de fleste andre hyttene og teltplassene jeg har besøkt før den. Det er dessuten verdt det, å gå litt videre.
Teltplassen den kvelden ligger ved en liten kulp kantet med modne multer. Jeg tar et bad og gjør et par kast med fiskestangen, men får ikke napp. Det er mulig jeg skal fiske først og så bade etterpå neste gang.
Å reise til Saltfjellet fra Oslo er overraskende enkelt. Klokken fire ruller toget ut fra sentralstasjonen i retning Trondhjem. Etter en liten ventetime der går neste tog videre mot Bodø. Med en sovekupé i bestillingen, våkner jeg frisk og uthvilt morgenen etter.
Stiene på østsiden av Saltfjellet er slake, jeg leter etter oppoverbakker, men finner ikke mange. Jeg går innom Bjellåsvasstua, og møter ivrige fiskere. De to Bjellåvatnan er viden kjent for godt fiske. Langs stien videre ligger en gammel steinhytte som ble satt opp i 1860 før telegraflinjen skulle bygges. Denne og en av hyttene lenger sør har blitt bygget opp og restaurert til sin opprinnelige enkle stand.
Det er mulig å sove over i hyttene, men det er kun ly for været som venter innomhus. Hyttene minner om tiden da alt ble bygget for hånd og materialene båret opp på fjellet med hest.
Litt etter litt kommer historien om stiene jeg går på frem, fra menneskene jeg møter på veien og DNTs årbøker. Årbøkene er fast inventar i hyllene på hyttene underveis. Sporene etter telegrafstolpene er tydelige langs stien, og det er lett å se for seg slitet med å bygge dem opp og nostalgien i at de nå er borte, at bare steinfundamentet står igjen etter dem. Det er nye tider, det er lenge siden verden hadde tid til telegrafen.
Det er lett å la seg rive med av det duvende landskapet. Utsikten er vid og det er vakkert selv uten dramatiske former og spisse topper. Blomsterengene og multemyrene overgår det jeg har sett tidligere i fjellet. Jeg spiser multer, plukker blomster og slår opp alle i den lille blomsterboka om kvelden. Neste dag er allting glemt. Jeg skifter taktikk, forsøker å lære én blomst om dagen. Harerug i dag. Issoleie i morgen. Til slutt blir jeg nok ekspert.
Jeg spiser multer, plukker blomster og slår opp alle i den lille blomsterboka om kvelden. Neste dag er allting glemt. Jeg skifter taktikk, forsøker å lære én blomst om dagen. Harerug i dag. Issoleie i morgen. Til slutt blir jeg nok ekspert.
Det er en frihet i å være på tur alene, og ha tid til å tenke alle tankerekkene helt ut.
Jeg møter ikke mennesker på flere dager, men ensomheten i fjellet kjennes ikke overveldende. Fjellet er ikke spesielt krevende nå i september. Det prøver seg heller sløvt med en og annen regnskur, men forholder seg ellers rolig. Jeg går forbi Midtistua, en av de gamle telegrastuene som har blitt gjort om til en ubetjent DNT-hytte. Hytta som står der i dag ble bygget i 1902, etter at den gamle hytta brant ned året før. Den hadde visstnok vært i bruk siden 1876.
Jeg ankommer Saltfjellstua ved lunsjtid dagen etter, og steker rundstykker fra melmiksen som er blandet hjemme. Det mangler ikke med påfyll av røverhistorier fra fiskeren som har elven nedenfor hytta som dagens mål. Mitt mål er Krukkistua. På veien nedover fjellet går jeg forbi den andre restaurerte steinhytta fra telegrafbyggernes tid. På det siste strekket av stien er det spor etter den over hundre år gamle anleggsveien arbeiderne bygget for å komme seg opp på fjellet. Krukkistua er som Midtistua bygget for å huse anleggsarbeiderne fra foregående århundrer, nå gjort om til en ubetjent DNT-hytte.
Det er nye tider, det er lenge siden verden hadde tid til telegrafen.
Etter en natt på Krukki bærer det over Lappflyttarkaret og ut Tespdalen. Jeg tar av fra DNT-stien og går vestover på en liten sti mot den gamle, restaurerte Bredekgården. Opp de siste meterne mot lysningen ved gården ser jeg noe svart klatre i treet på andre siden av bakken.
Jeg har hørt at det skal ha streifet en og annen bjørn forbi her i tidligere tider, kan det være en av dem som har funnet veien opp i treet? Jeg stopper, lurer på om jeg skal rope og gi meg til kjenne, slik at jeg ikke kommer overraskende på.
Jeg fortsetter sakte oppover, og kommer til toppen av bakken. På toppen ser jeg ned på femti niendeklassinger i fri utfoldelse på jordene rundt gården. Guttene som sitter i treet dulter hverandre i siden og ser litt dumt på meg. Falsk alarm.
Jeg forlater niendeklassingene og deres lærere som forsøker å lære dem om innhøstingsmetoder i altfor gamle dager. Jeg skal lenger vestover og inn i Stormdalen. Langt der inne har det bodd mennesker, og Statsskog har restaurert det lille hovedhuset på gården til en hytte.
Jeg bryter meg gjennom enormt vierkratt, forbi planter som rager over meg og gjemmer stien. Det suser og blåser i tretoppene, og Stormdalen lever opp til navnet.
Det begynner å bli sent, og jeg ser noen ferske fotspor på stien. Hvem kan jeg egentlig møte på her i villmarken?
Mørkeredselen kommer sigende. Fotsporene tilhører to lokale damer som snart kommer tilbake i motsatt retning. Gjestfrie nordlendinger tilbyr skyss det siste stykket ned til togstasjonen dagen etter.
Til slutt står jeg på den andre siden av en bred og stille elv, og ser over på den lille Stormdalsgården. Nå er det satt ut fisk i elven, men da det bodde mennesker her måtte de klare seg uten den ekstra næringen, ettersom fisken ikke kom seg opp de bratte fossefallene nede ved Bredekgården. En liten trekkbåt er det som skiller meg fra gården.
Det er kveld, og jeg er sliten etter en lang turdag. Jeg ser på båten, ser på tauet, og fatter ikke hvordan jeg skal dra båten over til den andre siden. Så innmari langt fra folk, ser jeg meg likevel rundt i håp om at ingen skal se meg. Føler meg litt dum. Jeg skjønner til slutt at jeg må dra i det øverste, ikke det nederste tauet og kommer meg over. Tar et alvorsord eller to med meg selv om logiske løsninger. Nå er heldigvis gåten er løst, og jeg kan trekke meg smidig over elven neste morgen.
Stien østover og ned til toget på Dunderland stasjon, den er regntung og lekende lett. Åtte dager i telegrafbyggernes fotspor er forbi.
Jentene fra Mo kom seg forresten helskinnet over fjellet for hundre år siden, de tjoret igjen døren på hyttene hver natt.
Telegraf-ruta
Telegrafruta er en gammel ferdselsvei over Saltfjellet, og fikk i 2015 status som historisk vandrerute.
Telegrafstuene langs ruta ble bygget på slutten av 1800-tallet og to av steinhyttene har blitt restaurert tilbake til sin originale stand.
NSB stopper på Røkland, hvor fjellturen kan starte rett fra stasjonen. Det er DNT-hytter i passelig avstand langs hele ruta, og turen over fjellet passer fint for både voksne og barn.
Er det mer tid til overs anbefales en tur inn i Stormdalen, hvor Statskog har åpne hytter. Dunderland stasjon ligger åtte kilometer sør for Bjøllånes hvor stien ender.
