Fottur i Aurlandsdalen

Bagasjerommet på bilen ble vårt frokostbord mens vi fylte turmaskineriet med langvarig og effektiv turbensin.

– Den mest populære helga, sa du?

– Ja, det var helt fullt på hyttene i Østerbø, sier en som har parkert ved siden av oss.

Dette var ikke i mine planer da jeg for noen uker siden planla turen til Aurlandsdalen.

Det er for så vidt mye som ikke ble etter planen, men jeg hadde sett for meg at dette var den store fellesferieturen, ikke høstturen. Ja, det kan jo nevnes at surfegutten ikke var en del av planen heller. 

Helgen lå foran oss som en mulighet for å ta igjen noe tapt. Hvis det i noen grad er mulig. For turfølget skulle egentlig bestå av to venninner som ikke hadde sett hverandre på en stund. Meg selv, Marte, og Ingvil Johnsen Rødli, men jeg hadde husa den amerikanske backpackeren Luke Adams et par uker tidligere.

Han dro videre til Danmark, Amsterdam, Tyskland og gikk i Alpene i Sveits.

Da jeg fortalte om vår lille helgetur i Norge ville han være med på det også. Er man eventyrer, så er man eventyrer. «Hvorfor ikke» er ofte starten på noe uventet.

Oppover grusveien trasker vi forbi durende høyspentledninger og en pensjonistvenninnegjeng. Forventingene til de to neste dagene øker i takt med kilometerne vi legger bak oss mot Geiterygghytta.

Vi møter på nok en storflokk 60-åringer og får streng beskjed om å sette opp farta hvis vi har tenkt oss helt til Østerbø denne lørdagen. 

Vi surfer i søla bortover fjellsida, forbi Steinbergdalshytta, en ung sauegjeter og et kraftanlegg.

Er det dette alle skryter sånn av? Villmarksfølelse? Surfingen er heller ikke spesielt effektiv for å komme seg fremover. Lyden av brummende motorsykkelturister er det eneste som avbryter Snoop Dog-låtene Luke synger på. Det begynner å mørkne og sammen med trollmor og elleve trollunger bysseluller vi ned til Østerbø.

– Oi! Hører vi fra et middagsbord på hytta. Det kommer flere folk!

Klokka er over ni og gjesten på hytta har alt inntatt både middag, dessert og sikkert et par glass med godsaker. I døra bak disken står kokka og sperrer opp øynene.

– Tre til!? Sier hun og veiver med tre fingre.

– Nei, nei, sier vi og ber høflig om en liten teltplass.

Vi surfer i søla bortover fjellsida, forbi Steinbergdalshytta, en ung sauegjeter og et kraftanlegg. Er det dette alle skryter sånn av? Villmarksfølelse?

På søndags morgen kommer vi oss avgårde og skjønner hvor lure vi hadde vært ved å starte etter alle andre dagen før. Noen løper forbi oss, noen går vi forbi og noen holder vi følge med gjennom hele dagen.

Det er sol og varmt og søla er ikke like surfbar. Rundt første krappe sving faller brikkene på plass, Aurlandsdalen leverer.

– Vi måtte fortjene denne dagen, sier Luke. 

Flere vi møter på veien har gått turen før. For noen har det blitt tradisjon.

En lokal kar har for første gang valgt å gå nede i dalen, ikke over fjellet, og er like imponert som oss.

En dame vi prater med på Sinjarheim, forteller at hun var her for mange, mange år siden. Året var 1969. Til tross for verneverdiene ble det utbygging av dalen. Det var visst riktig folksomt her den sommeren alle fryktet at elva skulle forsvinne helt. 

I dag er ikke elva borte, men den har vært fire ganger så stor.

Rundt første krappe sving faller brikkene på plass, Aurlandsdalen leverer.

Av en eller annen grunn treffer panikken kartleseren og fotografen.

Fotografen har fått av vane å lese de små skiltene høyt for gruppa, for å få en bekreftelse fra kartleseren og informere Cali-boy om hvordan man uttaler de rare stedsnavna nedover i dalen.

– Frivold, roper jeg.

– Frivold er her. Ingvil peker på kartet.

– Der? Sikker? Men da har vi gått feil? Har vi krysset elva?

Vi kikker på kartet. Så på fjellene. Jo, den ene høyden der, kan ligne fryktelig mye på den høyden som er over Frivold på kartet.

– Må vi løpe det siste stykket?

– Vi kan rekke det akkurat, men da må vi løpe nå! 

Cali-boy kommer til. Her har damene skravlet i vei på norsk og uten et engelsk kvekk forklart at vi er usikre på veien. Han tar kartet og kommer med en mumlende kommentar om at det er godt noen kan lese kart. Og der var Vassbygdi. Bare ti minutter unna ett av landets Frivolder.

Nede ved Servicekroa kjøper vi vafler, som de hundre andre folka rundt oss også har gjort.

 Vi drikker kaffe, skifter til tørt, skravler med damene rundt bordet og skjønner at nå må vi snart ta farvel med vår backpacker fra Statene.

Han har en lang reise foran seg. Buss til Geilo, tog til Kristiansand, også et par fly tilbake til tørre, varme California.

– Det er visst 35 varmegrader hjemme, sier Luke.

Jeg drar lua nedover ørene og tenker at jeg egentlig er mer klar for 35 minus enn 35 pluss. Luke børster ut de blonde flokene og sørger for å se ut som en ordentlig surfegutt igjen.

Ingvil og jeg finner frem Marius-genseren og raggsokkene, vinker farvel og begynner å drømme om nye turer. Det ble bare litt trangt i teltet denne helga, men skravlinga ble som forventet og det tapte forble tapt, i erstatning av noe nytt og minnerikt.

AURLANDSDALEN

BESKRIVELSE: Aurlandsdalen, fra Geiteryggen til Vassbygdi, er ca. 40 kilometer lang. De vanligste stedene å starte turen fra er Finse, Geiteryggen, Stemmerdalen og Østerbø.

• Det nederste og mest pittoreske delen av dalen, fra Østerbø til Vassbygdi, er ca 20 kilometer lang.

• Den Norske Turistforening har to hytter i øvre del av Aurlandsdalen, Finsehytta og Geiterygghytta.

• Østerbø Fjellstove og Østerbø Turisthytte ligger i nedre del av Aurlandsdalen.

NÅR: Den beste tiden for fotturer i Aurlandsdalen er fra slutten av mai til slutten av september. I mai og juni er det ofte snø igjen i den øvre delen av dalen. Den nedre delen av dalen, fra Østerbø til Vassbygdi er mulig og fra slutten av mai til begynnelsen av oktober. Fjellstuene på Østerbø er åpne fra slutten av mai til begynnelsen av oktober.

ADKOMST: Aurlandsdalen i Sognefjorden ligger sentralt mellom Oslo og Bergen, og er lett tilgjengelig med offentlig transport. Fra Oslo og Bergen kan du reise med tog til Flåm. Fra Bergen kan du også reise med ekspressbåten til Flåm.