Fjellturer i Tromsø

Det skal være regn, det skal være mørkt, sludde litt. Det skal holde seg rundt null grader. Det skal ikke være t-skjortevær på fjellet.

Nordlendinger har en konspirasjon. De sier det er dårlig vær, sier det er mørkt. Det er bare tull. Egentlig vil de ikke ha så mange opp dit. Hadde alle i sør innsett hvordan det egentlig var, ville de jo ikke fått fred i nord. De ville blitt rent ned i tide og utide, av ekstatiske søringer. Akkurat det er faktisk en reell diagnose.

– Det er like varmt nå som det er her om sommeren, sier Marianne.
– Vi er skikkelig heldige som får dette været! Er det ikke fint her? Det er som å bo midt i Jotunheimen!

SE TIPSENE TIL FEM TOPPER I TROMSØ

Nordlendingene kaller diagnosen søringekstasen. Den inntreffer etter å ha tilbragt noen dager, eller timer, i fjellene i nord. Den utarter seg ved spredte, tilsynelatende ukontrollerte rop av lykke. Gjerne også relatert til natur, utsikt eller hvor utrolig vakkert og flott det er. Den kan ikke kureres, og leder som oftest til enten flytting eller hyppig besøk til denne landsdelen. Marianne har flyttet, jeg er på besøk. I Tromsø kan du gå på topptur om dagen, og på bytur om kvelden. En tur på Store Blåmann og øl på Verdenstheatret på samme dag, det er ingen umulighet. For tromsøværinger er det en selvfølge, for et oslotryne er det himmelen. Du kan buldre litt etter toppturen. Kvaløya byr på bra buldring, og i oktober er det få andre tilstede når vi tar turen til Ersfjord. Ikke at det renner over av folk der ellers heller. I mørket ser vi kun en annen lykt som banner og jobber seg opp en stein.

Alle tromsøværinger har et forhold til Tinden. Den ruver over byen. Viser at de er hjemme. Turen skal snart gå dit. Først en opptreden som stand in i et familieselskap. When in Tromsø, do as the… du kjenner regla. Jeg skal på fjelltur med Marianne. Men ingen nytelse før ytelse. Hennes kjæreste, Marcus, er ikke i byen, og kan ikke komme i sin brors bursdagfeiring. Derfor er jeg der. I familieselskap med min venninnes kjærestes familie. Mellom ukjente tanter, onkler og kusiner, sitter Farfar. Ikke min altså, men Marcus sin. Vi bånder. Bånder om livet, om turlivet. Om lange turer, og om turer før og nå. Farfar har vært ute en vinterdag før, det har jeg óg. Vi har mye å snakke om. Han bor fortsatt ute på gården i Lyngen. Jobber. Litt hver dag. Rydder litt i låven, maler en liten vegg. Vi lover å komme på besøk til sommeren. Farfar har perspektiver. Slike du bare får av å ha levd lenge. Farfar sitter på i bilen da vi kjører til starten av turen mot Tromsdalstind. Vi går av i Movik, tar på oss sekkene og gir farfar en klem.

Han ser på oss, og sier:

– Jeg skulle ønske jeg var femogtyve!

LES OGSÅ: 10 tips til en vellykket høsttur med barn

Vi lar farfar sitte igjen med minnene om ungdomstid og fjellfrøkner, og lar fjellene komme imot oss. Noen hundre meter unna veien, noen hundre meter unna hus og mennesker, er vi allerede helt alene. Sivilisasjonen er aldri langt unna på turen. Men vi møter ingen, vi er langt borte i villmarken et sted. Det er et stort og åpent landskap, det gir rom for store tanker. Vi starter nede i skogen, hvor løvet hvisker på siste verset. På Blåkollkoia ryker det fortsatt fra et bål utenfor. Det er ingen der, de har kanskje gjemt seg. Eller gått for å fiske. Vi kommer raskt inn i fjellsamtalen. Der et tema går over i et annet, og vi vet at vi skal tilbringe hele det neste døgnet sammen, samtalende. Vi har god tid,  ethvert tema kan tas opp igjen når som helst. Vi har startet turen i behagelig tid, og når vi går forbi Skarvassbu, og kjenner middagslukten som siver ut gjennom sprekker og vinduer, er det snart på tide å få opp teltet. Først må vi bare litt nærmere, slik at vi kan våkne opp til utsikten. Vi sitter i det lille tomannsteltet, lager middag på primusen utenfor, og ser Tromsdalstind forsvinne i høstmørket. Jeg pakket lett på flyturen, og har lånt meg et oppblåsbart liggeunderlag i Tromsø. Det fungerer ikke. Vi våkner til blå himmel, og lite søvn er tidsnok glemt. Det er Tromsdalstinden som gjelder. Vi legger igjen sekkene ved foten av fjellet, og ser opp den første loddrette bakken.

Tidligere bodde det åtte samefamilier innerst i Tromsdalen mot Tromsdalstinden, med 20 000 reinsdyr. For dem var Tinden hellig. Det er lett å forstå hvorfor, det er et mektig fjell. Etter den første formbrekkende bakken, bretter utsikten seg ut. Det er umulig å holde det tilbake, søringekstasen brøyter seg frem. Det er jo fjell på alle kanter, vi kan jo se havet! Et par jubelrop høres, det er jo ingen andre her. Høsten har satt sine spor når vi kommer opp i høyden, og føttene må plasseres riktig mellom issvullene. Det er bratt og langt ned på andre siden av ryggen. På toppen rekker vi så vidt å hilse på en mor og en sønn, før de forsvinner i et heseblesende tempo ned igjen. Vi har ikke dårlig tid. Vi vil jo ikke ned fra dette. Spisse topper i et 360 graders panorama. Det er så mange av dem at det på kartet kan virke som om noen til slutt gikk lei og ikke gadd å navngi flere.

Store Blåmann er noe av det første du legger merke til når du får utsikt rundt Tromsø. Den er svært tiltrekkende. Du skal være ganske kald, bortskjemt, uinteressert, hvis du ikke umiddelbart vil klatre opp for å være på toppen av den. Den buer seg mot himmelen, og skiller seg ut i horisonten, jeg er solgt. Jeg tar bussen ut så langt den går på en ukedag. Jeg er eneste passasjer. Det er heller ingen biler langs veien hvor stien starter. Det gjør ingenting, jeg liker å ha fjellet for meg selv. Store Blåmann ser egentlig ganske ubestigelig ut. Men det står på kartet at den er merket med røde T-er. Boka jeg har lest i, sier den er barnevennlig. Nordlendinger er muligens laget av noe annet. Men ubestigeligheten går snart over. Starten går fra Slettneset, helt nede i fjæra. Det går radig i bjørkeskogen oppover, før snaufjellet tar over. Fra de smale stiene er det utsikt rett ut mot havet. Sola varmer, lett klyving tar meg oppover. Det er nesten så jeg leker meg til toppen. Det eneste jeg ser fra toppen er fjell og hav. En stor fotogen varde mot den blå himmelen og endeløst hav sikrer noen skrytebilder som kan sendes dem i sør. Jeg ser mot Hollenderen og Orvasstindene, det er nok av topper å komme tilbake til. På vei ned møter jeg en kar på tur i lette joggesko og høyt tempo. Det er et uvanlig syn for en søring. I fjellet går du da vitterlig med fjellsko og tar det med ro. Men så må jeg også kjøre noen timer for å komme til fjells fra der jeg holder til. Fra Tromsø tar det vel i overkant av 15 minutter.