– Tre slynger, noen kiler og 40 meter tau, dette er mer utstyr enn de fleste klatrere hadde med seg i fjellet helt frem til på 30-tallet..
Sverre Hjelmeland konstaterer med et smil. Han har akkurat korttauet oss opp skulderen av den kvasse fjellryggen og nå vi skuer ut over værsjuke Sunnmørsalper.
En drøy kilometer under oss ser vi Hurtigruten vende hekken til gjennom brytende tåke.
– Jeg tror ikke mange har tråkket her før oss, men det blir vanskelig å traversere videre uten seriøs klatring. Det har vi ikke med utstyr til, sier han.
Sambygding Terje Stokke nikker bekreftende. Alt er likevel etter planen.
Dagen skal i utgangspunktet brukes til betraktning og vurdering av morgendagens rute.
En jomfruelig rygg opp til et lite besøkt fjell som rager over Hjørundfjorden.
Det er oktober og fjellet er rustent. Det er en av de siste dagene man kan forvente snøfrie forhold i denne høyden.
En pick-up der bakkene gikk fra innmark til steil vestlandsnatur, vitnet om hjortejegere, men det var ikke en sjel å se på vei opp i fjellet.
Kanskje de allerede har fått viltet sitt på morgenkvisten?
For vår egen del har vi ennå ikke funnet «byttet» som ligger der oppe i steinura og venter på oss...
