Fanden så godt

Bakgrunnen er: Mathias og jeg har planlagt en fjelltur.

Vi har sett på ruter. Mathias har pekt ut én, jeg har hevdet at her er det dritbratt. Mathias har insistert på at det ikke er det. 

Men nå står vi her, langt oppi fjellsida over Sunndalen. 

Og det er dritbratt. 

Men vi skal gå opp. For vi skal på vårt egenkomponerte vis gå gjennom Trollheimen. 

Hensikten med å dra

Megaparadokset som er bakgrunnen for det hele, er at familien min har hatt hytte i Trollheimen siden tidlig på 90-tallet.

Men fordi jeg aldri har vært spesielt opptatt av å gå fjelltur, har jeg knapt vært inne blant disse fjellene til fots. Ski og sykkel er en annen historie. 

Ikke at det har stått på lysten. For fjellene er mer enn forlokkende nok. Du har kanskje ikke Jotunheimens voldsomme, ruvende, spisse topper. Det er kanskje ikke det samme steinete dekket som i Rondane.

Nei, det er heller variasjonen, at det er litt av alt, som har tiltrukket meg med disse fjellene på Nordmøre og sørvest i Trøndelag – og dermed gjør at man må vokte seg for å velge feil fotballag hvis man møter folk.

Turen starter med en biltur fra hytta i Oppdal, og ned til Eiriksvollen i Sunndalen.

Det er dalen med så store høydeforskjeller at her er Nord-Europas høyeste kystfjell.

Med 1880 høydemeter fra fjorden og opp på Stor-Kalkinn kan «landets lengste motbakke» til Skålatårnet ta seg en kjeks.

Heldigvis skal ikke Mathias og jeg opp på Stor-Kalkinn.

I en sving på en liten sidevei står det første skiltet.

Nesten fullstendig nedgrodd i buskaset, så vi kjører nesten forbi. Her blir vi satt av, og fra første tråkk er det åpenbart at vi skal bevege oss i én retning en god stund; oppover. 

Vi kunne gjort det enkelt. Gått Trekanten for eksempel, eller en av de andre anbefalte turene i området. Men nei. Vi er ikke så gira på å møte folk eller gå etablerte ruter, så vi har sett oss ut denne turen.

Det vil si, noe diskusjon var det jo, om nettopp denne stigningen vi holder på med nå.

Jeg stusset noe da vi satt og så på høydekotene på kartet kvelden før. Men jeg lot meg overbevise av ingeniøren, som nå står her i bratta og innrømmer at joda, det var ikke bare bratt på papiret.

Vi blir stående en stund og se på hanggliderne, før vi trasker videre.

Det blir nesten bare brattere og brattere, og 80-literssekken stappa full av komfortgram gjør det ikke spesielt enkelt å bevege seg trygt.

Men Mathias gir meg både fysisk og mental støtte i det verste partiet.

Så er vi endelig oppe.

Turen kunne egentlig stoppa her. Vi kunne slått opp teltet, og bare nytt utsikten, for fra platået har vi en helt enorm utsikt over Sunndalen.

Langt der nede er elven Driva, omkranset av store åkrer og enger. Høyt over oss, ser vi topper som Hoåsnebba og Litlkalkinn.

Turens verste stigning er unnagjort, og den neste timen bruker vi på et platå som nesten er flatt.

Som på mange andre turer går jeg og stusser over hva som fikk noen til å etablere en sti her, way back when. 

Eventyrlyst?

Dyr som måtte gjetes?

Jeg aner ikke, men jeg er glad noen tok ansvar.

Ute på en pynt står det til og med ei lita koie.

Om jeg svetta på grunn av eksponering og falhøyde for et par timer siden, så er sinnsstemningen en helt annen nå.

Vi tusler langs en sti som er så perfekt at det ligner et maleri. Akkurat som god kunst er det mulig å bli forvirret også her i Flatvaddalen.

Ikke bare fordi Trollheimens to høyeste fjell ligger på hver sin side og stjeler fokus; bratte og tøffe Store Trolla på vestsiden, og monumentale Tåga mot øst.

Forvirring kan det også bli fordi Flatvaddalen er omtrent like kjent under navnet Giklingdalen, og vannet i dalen heter Storvatnet, uten at dalen heter Stordalen.

Ved Storvatnets bredd ligger hytta til Norsk Tindeklub (NTK). Hytta heter Giklingdalshytta, ligger altså i Flatvaddalen ved Storvatnet og ble bygd omtrent på sekundet før den ærverdige klatreklubben, på den tiden kun åpen for herrer, bidro til å få Innerdalen vernet og dermed full stopp for ytterligere hyttebygging.

Dette skjedde i 1967 etter initiativ fra grunneier Øystein Opdøl og altså NTK, for å sikre dalen mot utbygging av vannkraftverk.

Jeg føler meg liten, for selv om vi har hatt sol opp fra Sunndalen, velter det store skyer inn over fjellene rundt oss. Vi møter nesten ingen mennesker. 

Eller vent, er det to flekker der framme i terrenget?

– Vet dere om dette er en u-dal eller hengende u-dal?

De stakkars svenskene lurer kanskje på om dette er en vanlig norsk måte å hilse på folk i fjellet på. 

Mathias og jeg har gått og diskutert dalformer i det som føles som en liten evighet, og ingeniøren vil til bunns i dette. 

Svenskene blir svar skyldig.

Selv om jeg også tror at de kanskje ikke skjønner hva Mathias spør om. Vi ønsker dem god tur videre, kaster et siste blikk opp på Innerdalstårnet, kaster et nytt blikk ned mot Innerdalen, og begynner på nedstigningen. 

Den smaker så godt, den kalde ølen. Vi har vært til fots i snart åtte timer når verdens beste lyd, lyden av et metallisk knekk og den påfølgende lyden av skum fra vann, humle gjær, malt kommer på rappen, to ganger. 

Camp Innerdalen

Jeg har ikke mastergrad i turisthytter. Jeg har heller ikke tenkt å jukse eller plagiere meg til en, så jeg skal ikke skryte på meg mye sammenligningsgrunnlag.

Men Innerdalshytta må være et av de mest idylliske stedene i Norge.

Den føles som en miniatyr, med gigantiske fjell på alle sider rundt oss.

Innerdalstårnet ruver aller mest. Med sin perfekte trekantform ruver det vakre Innerdalstårnet mest av alle, selv om toppen er 400 meter lavere enn nabofjellene.

Øl og potetgull er en deilig forrett.

Det synes også en av geitene som tasser rundt på tunet.

Den er ikke redd for å vise interesse, og det blir en ganske komisk situasjon for alle som sitter og ser på.

Noe sier meg at den geita hvertfall har fått smake potetgull tidligere, selv om den fremstår edru. 

Det er nå alle komfort-grammene som nesten sendte meg i rundkast ned fjellet mot Sunndalen skal komme til sin rett. Tortellini. Salsiccia-pølse. Cherrytomater. Nam. 

Vi har slått opp teltet på en anvist plass litt bortenfor Innerdalshytta.

En kompisgjeng fra Rogaland slår seg ned ved siden av.

De er på en av DNT sine signatur-turer, og er sånn typ på sjuende dag med Real turmat.

De skryter først av hvor praktisk og lett det er med frysetørket turmat, men det går ikke lenge før det ligger en eim av misunnelse i lufta i campen, i tillegg til bållukta. 

Jeg drar egentlig til fjells for å unngå å møte folk, men slike møter kan jeg sette pris på. Vi blir sittende til langt på kveld og utveksle historier med noen vi aldri har møtt før.

Der gjengen fra Rogaland har spart gram ved å velge Real Turmat, har de jobbet det inn ved å ta med sprit i stedet og det tar tid før vi får sove. 

Les også

Test av oppblåsbare liggeunderlag

Liggeunderlag som sørger for en god natts søvn

SYMMETRI: Innerdalstårnet bak til venstre. En liten versjon av det klassiske, vakre fjellet foran.

Den fuktigste etappen 

Vi forlater campen før kompani Rogaland har stått opp neste morgen.

Jeg har allerede glemt hva forskjellen på en hengende v-dal og U-dal er fra dagen før, men når vi står i dagens første stikryss velger vi å gå nede i dalen, i stedet for å velge ruta som går nord for Kringlehøa. Det blir vått. 

Heldigvis for oss har det vært en tørr sommer, så det kunne vært langt verre. Stien går i stor grad gjennom myr og fuktig terreng, men vi berger greit.

Lunsjen inntar vi ved bunnen av Innerdalsporten. Her møtes flere daler og vannfar, store fosser bruser rundt oss. Sola steker nede i dalbunnen. 

Innerdalsporten og Medskarvatnet må være et passende sted å slå leir tenker vi.

Men det er fortsatt mange timer igjen av dagen, så vi legger igjen storsekker og telt og beveger oss opp mot Kringlehøa, som på kartet kan se ut som et slags Trollheimens svar på Besseggen. 

Der andre fjellheimer kanskje kan føles litt monotone, er det nå vi får føle på variasjonen. 

INGENIØR OG TELT: Mathias Marley slapper av utenfor losjiet, og koser seg med konsekvensene av å bære noen ekstra komfortgram.

Tåka klarner opp i løpet av natta, og neste dag beveger vi oss over den siste kneika ved Innerdalsporten og Medskaret. 

Et helt annet landskap enn det vi har gått i de to siste døgnene åpenbarer seg.

Fjelltoppene blir mer som kurver og mindre som spisse formasjoner. Foran oss ligger Tovatnet, og Storlidalen. Herfra kan jeg se flere av toppene jeg har vært på med toppturskiene. Storbekkhøa, Okla, Nonshøa og Kråkvasstind. 

Vi møter merkelig nok ikke så mange på veien vår.

Kanskje er de bare alle reist til de mer populære heimene lenger sør i fjell-Norge.

Snart er jeg der at alle vi møter bare kan puttes i én kategori. De forteller alle det samme, de er ute og går Signaturen. Forteller det bare kort, og haster videre. De har bestemt seg. De er on a mission.

Lette dagstursekker, staver, korte skritt.

Jeg føler meg nesten litt gammeldags når jeg litt mer innviklet må forklare rutevalget vårt.

Jeg lever godt med å ikke være trendy i fjellet. Men jeg blir litt nysgjerrig – kanskje skal jeg gå en Signatur en dag jeg, også. 

Les også

Erik gikk fra Canada til Mexico

USA er stort, men ikke større enn at Eirik Skjevdal gikk fra Canada til Mexico, med ryggsekk og telt.

Rett på rævva

Lysten til en lengre fjelltur avtar ganske bra på slutten av dagen.

Vi har trasket fra Medskaret og ned i Storlidalen og på den siste delen av dagens etappe til Bårdsgården må vi innom asfalten. 

Å løfte blikket blir bokstavelig talt ganske vanskelig, jeg går mest og ser ned på de stive fjellskoene mine og føler hver millimeter av Vibram-sålen som treffer det knallharde underlaget.

Det er helt åpenbart for meg at fjellsko på asfalt er noe av det kjipeste som finnes. 

Neste dag legger vi ut fra Bårdsgården, og skal ta oss over til Gjevilvassdalen. Det er godt å avslutte med få høydemeter, det lille høydedraget over til Vassendsætra forseres med letthet.

Sola har begynt å steke igjen. Og kanskje er det derfor jeg blir litt ivrig med tråkkfrekvensen på en av kloppene som er fuktige fra gårsdagens regn. 

Øyeblikket hvor 178 centimeter og 77 kilo med utflytta trønder + storsekk ligger horisontalt i lufta føles som en evighet.

Jeg kan kanskje trøste meg med at det er litt flesk å ta av, for skinka tar unna den verste støyten. 

VASSENDSETRA: Innerst i Gjevilvatnet like ved Oppdal finner du denne vakre turistforeningshytta.

En fyr fra Polen

Det er så random. Han dukker opp bak oss på de siste kilometerne på grusen mot Gjevilvasshytta. Tar oss sakte igjen.

Mathias, som definitivt er den mest ekstroverte av oss, sier hei. 

Neida, han er fra Polen. Satte seg bare på et fly til Norge. Fant en buss nordover. Haika med noen til Trollheimen.

Nå tusler han her ved siden av oss, i hvite sneakers, en bomullsshorts, og en syntetisk anorakk av billigste sort. 

Når vi sitter ved Gjevilvasshytta og nyter en velfortjent vaffel med rømme og en Djævleøl fra Hogna Bryggeri, lurer jeg så inst inni på hvordan han har klart å pakke med seg alt han trenger i ryggsekken som maks kan være 40 liter. 

Men det er forfriskende å prate med han, for i motsetning til alle Signatur-fantastene har han ikke hatt en plan.

Han ville bare gå. 

Det ville jo bare vi også.

Fanden så godt. 

LES OGSÅ

Førstereis i Jotunheimen

En slags overlevelsesguide med fjellsko, telt og sovepose.

Fjelløping i Trollheimen

Trekanten i Trollheimen med joggesko

En fjelltur og fire 2000-metere i Rondane

En fjelltur og fire topper over 2000 meter. Vi lot Norges sprekeste hyttevert, Øystein Gården, vise vei i Rondane.