LA NEDERLENDEREN Petrus Scheltemer Beduin åpne denne altfor personlige og altfor panegyriske festtalen om Tyin-Filefjell.
I slutten av august 1901 ankom han Kristiania i en Panhard & Levasson automobil. Med åtte hestekrefter, fire sylindre og fire gir hadde han året før kjørt gjennom Sankt Gotthardpasset i Sveits.
Nå ville han prøve ut en biltur fra den norske hovedstaden til Lærdalsøyri – en ekspedisjon på hele 350 kilometer, på smale veier laget for hest og kjerre, i et land som knapt nok hadde sett en bil tidligere.
Det gikk greit oppover Begnadalen – før de møtte ei elv hvor de selv måtte bygge en ny og bredere bro for å komme over med kjøretøyet sitt.
Beduin passerte Fagernes – visstnok uten nevneverdige problemer. I Vang startet han på Kongevegen over Filefjell – og førte den merkelige farkosten sin langs bratte fjellsider, over dype elvegjel, forbi store kampesteiner. Som om det var en naturlig ting å gjøre.
I 1975 BLE 93-ÅRINGEN Mons Frydenlund intervjuet av A-magasinet i Aftenposten i anledning 75-årsjubileet for Beduins bemerkelsesverdige biltur:
«Jeg var akkurat det året begynt som betjent på Lindstrøms Hotel frempå Lærdalsøren», fortalte Frydenlund til journalisten:
«En eftermiddag kom en rar doning til syne borti gaten. (...) Dette var den første bilen. Den kom humpende og ramlende nedover fra fjellet. Mørk i lakken, svær og høy, uvanlig høy bak, og helt åpen. En hest ble så skremt at den la seg ende ned mens en like vettskremt vognmann strevet med å få den på bena igjen. Jeg kan ikke huske hvor mange som var i bilen, det var iallfall to. De tok inn på Lindstrøms Hotel, hvor det på den tiden ikke var så mange andre gjester. Og neste dag dro de med båt til Gudvangen.»
Mons Frydenlund
MEN HVORFOR I ALLE DAGER velger jeg å legge vekt på en bilhistorie i en artikkel om Tyin-Filefjell? Hva har dette med fotturer, fjelluft og friluftsliv å gjøre?
Tillat meg å svare på mine egne spørsmål ved å stille nye, irriterende spørsmål: Hvorfor ville Petrus Scheltemer Beduin til Norge i 1901? Hvorfor ville han kjøre over nettopp Tyin-Filefjell?
Jo, han ville utfordre seg selv.
Han ville oppleve villmarka.
Han drømte om store opplevelser.
Og et stykke vei som kunne føre ham langt inn i eventyret.
Alt dette fikk han.
Og alt dette kan du fortsatt få.
Stølsnøse. Fluefiske. Suletind. Terrengløping. Horntind. Stisykling i verdensklasse. Utsikt til Hurrungane. Ørret på Tyinkrysset Fjellstue.
Nærhet til kjemper som Urdanostinden og Falketind. Kongevegen. Rømmegrøt på Fondsbu. Sommerskikjøring i Koldedalen. Padling på Otrøvatnet.
Blåbærplukking. Bading i elvekulper. Landeveissykling i spektakulære omgivelser. Toppturer. Buldring. Pannekakesteking på Sulebu.
Alt dette burde jeg sikkert holdt kjeft om.
Alt dette burde jeg sikkert latt være å skrive noe mer om.
Mange mener at vi burde skremme folk bort fra Tyin-Filefjell. At vi burde holde nirvana i Valdres hemmelig.
Andre mener at det er lov å snakke høyt om hvor fint det er her oppe.
Eller – kanskje ikke snakke så veldig høyt, da.
Det er ikke meningen at man skal jabbe i vei om Tyin-Filefjell.
Ikke kauke.
Ikke gaule, ikke pjatte, ikke ule.
Ikke la munnen løpe. Ikke tut ørene fulle.
Helst bør man bare snakke lavmælt om Tyin-Filefjell.
Eller enda bedre: hviske.
Ved nærmere ettertanke kan det være greit å bare mumle hvor fint det er her oppe.
En ordentlig oppdagelse
Selv oppdaget jeg Tyin-Filefjell i mars 1996. Det høres ut som åpningen på en lettlest roman på 192 sider, og for min del ble det på mange måter slik.
Med den store forskjellen er at romanen min aldri skrives ferdig.
Det formuleres stadig nye setninger, nye sider, nye kapitler.
Tyin-Filefjell har gått fra å være et fjellområde til å bli en livsstil.
Uansett: Sammen med min gode venn Anders tok jeg for 25 år siden buss og ferje fra Bergen til Tyinkrysset. Det var en ekte Amerikareise – ettersom Lærdalstunnelen ikke var åpnet ennå. Sent på kveld gikk vi med fjellski og lærstøvler over hele det enorme Tyinvannet og videre inn til Eidsbugarden. På grunn av et svært begrenset studentbudsjett – som i stor grad var brukt opp på stereoanlegg, CD-er med Smashing Pumpkins og Motorpsycho, pensumlitteratur i sammenliknende politikk og diverse middager på Pastasentralen i Bergen sentrum – hadde vi ikke råd til å ta inn på DNT-hytta Fondsbu.
Vi slo opp teltet like ved og fikk oppleve 25 minusgrader – i soveposer som i utgangspunktet var laget for å tåle minus 12. Slike detaljer bryr man seg ikke om når man er 20 år og uten tegn til skjeggvekst.
Dagen etterpå var det kald himmel og kald sol. Vi bestemte oss for å bestige den massive Slettmarkpiggen. Mest fordi vi hadde en følelse av at vi ville få bruk for isøksene våre der oppe.
2164 meter over hverdagen kunne vi skue ut over ca. 67 prosent av Jotunheimen og tilbake mot Tyin-Filefjell.
Jeg tror det sådde et frø i meg. Hvis det er lov å si det på den måten.
Vi var ikke de første som oppdaget Tyin-Filefjell. Vi skulle selvsagt ønske at vi var det, men slik er det å være født på midten av 1970-tallet: Everest var besteget. Krokskogen var oppdaget. Noen hadde allerede gått unsupported gjennom Stølsheimen med beksømstøvler.
Og Tyin-Filefjell? Folk hadde vært der i årevis – for å si det mildt.
Helt siden middelalderen har folk vandret fra Vang i Valdres over Filefjell til Lærdal i Sogn. Først på stier. Deretter på en smal postvei.
Og så – på 1790-tallet – startet byggingen av den såkalte «Kongevegen». Dette ble den første veien hvor folk kunne ta seg fram med hest og kjerre mellom Østlandet og Vestlandet.
PÅ 1800- og 1900-tallet vokste fjellturismen fram – både på Nystuen hotell ved Otrøvatn, Tyin hotell, Tyinholmen og Eidsbugarden ved Bygdin. De rikeste entusiastene ankom gjerne hotellene i chartrede småfly. Og det går gjetord om privilegerte søndagsturer med fly fra hotelltrappa til Urdanosbreen – med retur før middag. En flamboyant fritidssyssel som brått tok slutt da Jotunheimen nasjonalpark ble vedtatt i 1980.
Etterhvert bygget noen entusiastiske østlendinger de første private hyttene ved Tyinkrysset. Noen ildsjeler bygget skiheisen ved Børrenøse – som står der den dag i dag. Og i det herrens år 2000 åpnet Kong Harald den 24 kilometer lange Lærdalstunnelen.
Fram til dette tidspunktet hadde Sankt Gotthardtunellen i Sveits – like ved Sankt Gotthardpasset, hvor Petrus Scheltemer Beduin kjørte bil i 1900 – vært verdens lengste tunell.
Nå tok Lærdalstunellen over tronen.
E16 mellom Oslo og Bergen ble nå mange mil kortere og – ikke minst tryggere.
Snøhungrige bergensere oppdaget at den vesle t-kroken og de hyggelige skiløypene på Tyin-Filefjell rykket nærmere – og lokale grunneiere solgte hyttetomter som varmt surdeigsbrød.
Plutselig ble Tyin-Filefjell en liten destinasjon – med en hyttelandsby, en dagligvarehandel og etterhvert en egen sportsbutikk.
Et bittelite St. Anton i Vang.
Et La Grave i miniatyr.
Cortina d´Filefjell.
Petrus Scheltemer Beduin. Denne mannen fant sitt store eventyr på Tyin-Filefjell for snart 120 år siden. Jeg var selv en slags beduin i mange år.
Jeg reiste rundt –fra fjellområde fra til fjellområde – på jakt etter opplevelser, utfordringer, minner.
Av en eller annen grunn besøkte jeg samtlige norske skidestinasjoner. Jeg kunne sammenlikne dem med hverandre, veie de opp mot hverandre, sette opp en rekke målekriterier: hvor mye snø faller det? Hvor mange skikjørere konkurrerer om løssnøen? Hvor barnevennlig er det? Hvordan er randomulighetene? Og – ikke minst – hvilke friluftsmuligheter er det på de ulike skidestinasjonene på sommerstid? Hvilke toppturer kan man gå i nærheten? Hvilke fjell og fjorder kan man nå på relativt kort tid – i perioden fra mai til oktober?
Tyin-Filefjell topper ikke alle disse kategoriene.
Tyin-Filefjell vinner ikke alle kampene.
Men Tyin-Filefjell vinner serien.
Vinner cupen.
Vinner totalseieren.
Derfor vi endte vi selv opp som deltidsinnbyggere her oppe.
Nå har vi allerede bikket 1000 turdager på Tyin-Filefjell.
Vi ser fram til de 10.000 neste.
