I 2023 ble det iverksatt 58 oppdrag via Hovedredningssentralen knyttet til alpin redning.
Hittil i 2024 er tallene identisk de samme. De aller fleste på Vestlandet og i Møre og Romsdal.
Søk etter savnete personer og luftambulanse er ikke inkludert i disse tallene.
Leder for Norsk alpin redningsgruppe, Thomas Horgen, påpeker at de fleste klarer seg fint, og at hovedårsaken til redningsaksjonene øker er at det rett og slett er mange som går i fjellet.
NARG jobber med å få en bedre oversikt over tallgrunnlaget for fjellredning i Norge.
– Antall aksjoner nasjonalt stiger, altså alt som meldes inn til Hovedredningssentralen. For oss i NARG er tallet på utrykninger nokså stabilt fordi helikoptre og deler av redningstjenesten løser mange av oppdragene. Vi blir ringt om helikopterne ikke kan fly og det er snakk om redning i bratt terreng eller fjellet, forteller Horgen.
Fem grunner til at folk må reddes i fjellet
1. Folk går seg fast
Turgåere som går seg skårfast, er og har lenge vært den største gruppen som trenger assistanse. Det har blitt vanlig for flere å følge ulike GPS-spor eller heat maps uten å spørre seg selv om terrenget er farbart.
Tidligere var det en del basehoppere som måtte hentes ut fra fjellet, men det er kraftig redusert. De siste årene siste har det vært en økende andel klatrere som trenger hjelp. De kan ha kommet seg inn i terreng de ikke kommer seg ned igjen fra, eller har hatt en ulykke.
2. Skader
Skader på grunn av fall er de mest alvorlige hendelsene. Men også skader som et overtråkk eller et benbrudd kan gjøre returen krevende, og umulig på egenhånd uten hjelp eller støtte.
Er man en liten gruppe på tur, er det lettere å løse om noe uforutsett skulle skje.
3. Manglende kompetanse
Det er ikke nødvendigvis de mest fjellvante som får behov for å ringe etter hjelp. Kanskje har det vært en spontan tur inn et område man ikke er godt kjent, og så blir returen krevende.
Kanskje er forholdene litt annerledes i virkeligheten enn på bildene eller turbeskrivelsen tilsa.
Man kan ha ha 30 fjellturer bak seg, og gjøre en bommert den 31. gangen. Turer uten mat og drikke, uten ekstra klær og uten tilstrekkelig planlegging kan fort bli problematiske om man har litt stang-ut underveis.
4. Kultursjokk
Å gå på fjellstier i Norge er ikke det samme som i manga andre land. Lengre sør i Europa og i USA er populære stier merket og skiltet ekstremt tydelig.
I Joshua Tree er det for eksempel ikke lov å gå av stiene, som et grep for å beskytte naturen. I Norge har vi en motsatt holdning, der vi helst vil gå av stien for å komme nærmere naturen.
I Alpene er det også lavere terskel for å borre inn rapellankre i fjellveggen, mens det på enkelte fjell i Norge er det helt utelukket. I den norske fjellkulturen står sporløs ferdsel og tur etter evne tradisjonelt sterkt.
Den urørte og lite tilrettelagte naturen gjør at mange søker seg til norske fjell, men mange får en brutal vekker om hva det faktisk innebærer.
5. Tidsbruk
Konseptet «snu i tide» er en vanskelig å forholde seg til – for hva er i tide?
Snur du i tide, så snur du gjerne lenge før det er for sent. Det finnes ingen entydige svar på slike ting, men ofte er det slik at ingen blir raskere når de går i fjellet, stort sett går det tregere og tregere.
Lengre utpå høsten blir dagene kortere og været kan være mer uforutsigbart. Har du hele dagen foran deg til å være på tur, har du et godt utgangspunkt. Det kan være en god idé å dele turen inn i etapper eller delmål, og snu eller endre turmålet dersom man overskrider tidsbruken.
Fjellfører: – Stort sett forberedt
Even Fridén Melhus har hatt sin fjerde sesong som fjellfører i Jotunheimen for Bre og Fjell.
Store Skagastølstind er en av de mest attraktive føringsturene, men mange går også i private taulag til Storen. Den aspirerende tindeveglederen synes at de som ferdes på egen hånd stort sett er flinke og godt forberedt.
– Folk er godt rustet, de har en plan for dagen og vet om passasjene de skal ut på. Fra Bandet er det litt uoversiktlig og en del ender ofte opp i kinkig terreng, men det er ikke så rart. Sånn er det å være ute på eventyr. Det er en del av pakka, sier Melhus.
Fra Turtagrø er Storen-turen beregnet til 12-15 timer tur/retur og det er vanlig å starte i grålysningen.
– Det kan være lurt å ha et program for de ulike passasjene å styre turen deretter. Har du brukt seks timer til svaene hvor klatringen starter, bør du kanskje stoppe der og komme tilbake senere en gang. Noen passasjer kan bli komplekse lengre utpå dagen. Det kan være lurt å ha et blikk nedover med tanke på reversen, noe redningsaksjonene også viser, sier han.
Han møter jevnlig folk som har hatt ufrivillige overnattinger i fjellet, enten det er snakk om Storen eller som har gått hele Skagastølsryggen.
– Det går fint, så lenge folk er godt kledd, har med seg vindsekk og tåler det. Det er bra at folk utfordrer seg når de er godt forberedt og har stabilt vær. Begge redningsaksjonene har involvert væromslag, men har heldigvis endt godt, sier han.
Det vanskelige valget
Thomas Horgen minner om alle de små tingene som kan endre utfallet og turopplevelsen. Som å ha for lite vann fordi man tenker at man kan fylle underveis, ha med litt lite mat, eller velge den tynne og letteste jakka i stedet for den som isolerer litt bedre og er helt vanntett.
– Så er det dette med å å velge tur etter evne, som kan være vanskelig. Det er en klein og kjedelig fjellvettregel, for det ligger jo i klatrerens natur å utfordre seg selv og flytte grenser, sier Horgen.
