Ole Daniel Enersen: –Det ville ikke bli så greit, var vi enige om

Hvorfor Trollveggen, Ole Daniel?
– Den ligger jo der som en invitasjon til å bli klatret i. Jeg hadde et langt forhold til Romsdalen også før dette og vi hadde sett på det og snakket om det. Det ville ikke bli så greit, var vi enige om. Plutselig åpnet det seg en mulighet da amerikanske Leif Norman Patterson kom til Norge med det som mål. Han hadde med seg fantastisk masse utstyr som gjorde det mulig.

Hvordan var ambisjonene på klatringen på den tiden?
– Jeg vokste opp på Kolsås som var det store klatresentrum i Oslo. Det var ikke preget av noe aggressivitet for å gå nye ruter, men etter hvert som jeg vokste til fikk jeg lyst. Først i Romsdalen. Bjørn Halvorsen fikk lurt oss opp i Vestveggen av Romsdalshorn, som kan se helt jævlig ut. Vi overnattet på en hylle som hadde akkurat plass til fire rumper og en spritkoker. Vi var enige om at slett ikke var så ille, men at nettopp dét trengte å fortelle til noen. Der studerte vi også Trollveggen grundig, men uten konkrete planer om å klatre der.

Var det mye forberedelser i forkant?
– Nei, altfor lite. Hver gang noen gjør det stort, så er det ofte fordi det alltid er noe de ikke forutså. Vi ante lite, og hadde med oss altfor mye utstyr. Til og med telt hadde vi med oss.

Hva vil du si om klatringen?
– Veldig varierende. Overraskende lett i perioder, og noen nøkkelpunkter hvor det var bra ingen falt fordi det var umulig å sette gode sikringer. Vi var forberedt på masse teknisk klatring. Det at vi brukte nesten to uker, skyldtes utstyr som måtte heises. Vi hadde to taulag og vekslet mellom å vinne høyde og frakte opp utstyret annenhver dag. I begynnelsen hadde vi fryktelig dårlig vær som tvang oss til å gå en annen rute enn tenkt. Senere fikk vi sju dager med strålende vær, noe som er meget sjeldent i Romsdalen. Når jeg ser tilbake, husker jeg det som en fantastisk sommerferie. Vi stresset aldri for å komme fort frem. Vi ante ikke hvor britene var. På et tidspunkt hadde vi direkte utsikt til den, og jeg husker at jeg syntes de så gærne ut med de de holdt på med.

Hva tenker du om deres egen tur nå, 50 år senere?
– Du opplever ikke noe nytt før du har gått deg bort, vært i noe ukjent. Den gang var Romsdalen et jomfruelig område. Alle toppene var besteget, men du kunne snu deg rundt og se vegger og rygger ingen hadde gått. Slik sett var vi en privilegert generasjon. Når jeg tenker tilbake på det, var den største prestasjonen å tørre å gå løs på det. Vi var fire gode klatrere, men det fantes andre som var bedre – om de bare hadde gått løs på det. Står du innunder Trollveggen og ser opp, ser det helt jævlig og umulig ut. Folk har i ettertid klatret den mer mye krevende El Capitan i Yosemite, kommet til Trollveggen, men sagt «nei takk». Psyken var avgjørende. Vi koste oss, bortsett fra et par punkter hvor det var såpass at vi frøs litt på ryggen.  

Hvordan markerte dere begivenheten når dere var vel nede igjen?
– Da vi kom til Stigrøra ble vi møtt av folk og fotografer. Det hadde vært morsomt å henge oppi veggen og se på trafikken nedenfor. Lensmannen måtte dirigere folk, det var tidvis kaotisk, selv toget sakket farten for alle skulle se på disse gærningene. Vi var førstesidestoff i flere dager og det var jo moro, det.

Har du kontakt med de andre i laget fremdeles?   
– Leif omkom i et snøskred I 1977, men Jon, Odd har jeg god kontakt med. Begge er spreke som jojoer, det er ikke jeg på samme måte. I 1993 fylte jeg 50 og fant ut at om jeg fortsatte å ese ut rundt midten vil det gå galt, så da begynte jeg å klatre igjen. Folk på min egen alder var i altfor god form. Jeg møtte en 12-åring på Kolsås som også trengte en å klatre med, og vi ble et lag. Jeg lærte han opp og i 1996 klatret vi den engelske ruta sammen, forteller Enersen.  

LES OGSÅ: Et tilfeldig møte

Ole Daniel Enersen

Ole Daniel Enersen er en norsk fjellklatrer, fotograf, forfatter og journalist. I 1965 besteg han for første gang Trollveggen i Romsdalen sammen med Leif Normann Petterson, Odd Eliassen og Jon Teigland.