Yosemite
• Yosemite nasjonalpark ligger i fjellkjeden Sierra Nevada i California, og er på UNESCOs verdensarvliste.
• Parken har tusenvis av innsjøer, vann og bekker, 1300 kilometer med stier og over 500 kilometer med veier, men det er Yosemite-dalen omgitt av høye, loddrette _ellvegger, som er mest besøkt. El Capitan og Half Dome tiltrekker seg fjellklatrere fra hele verden.
• El Capitan betyr «kapteinen» eller «sjefen». Fjellet rager 2307 moh., men det er fjellets sørside som er attraksjonen: Et over 900 meter høyt, loddrett stup der granittvegger innbyr til fin og utfordrende storveggsklatring.
• Førstebestigere: Wayne Merry, George Whitmore og Warren Harding, 12.november 1958.
I en uke er disse vertikale omgivelsene vårt hjem. Her kreves ikke annet enn en god porsjon tålmodighet, fravær av høydeskrekk og aksept for en hverdag uten porselenstoalett.
Vi ønsket å komme bort fra den rutinepregede hverdagen, min kamerat og jeg. Vi ville bytte ut trivielle horisontale gjøremål med spennende vertikale aktiviteter. Realiteten ble en hverdag preget av enda flere rutiner, men der spising, soving og toalettbesøk plutselig var blitt spennende. Vi trodde vi ville få action og adrenalin. Realiteten ble ro, tålmodighet, flotte utsikter, svært like utsikter og mye tid til å nyte dem. Jeg hadde sett for meg en sport preget av «egosime» og selvrealisering, men innså fort at jeg ikke kunne tillate meg å være egoistisk et eneste sekund. I fjellveggen var jeg 110 prosent avhengig av et annet menneske. Livet mitt hang bokstavelig talt i en tynn tråd og i den andre enden dinglet det en god kamerat.
Les også: Test av stekepanner til tur
Vi hadde tatt turen til Yosemite for å klore oss opp den 1000 meter høye fjellveggen ved navn El Capitan. Veggen er svakt overhengende og like glatt som en barnerumpe. Enkleste vei til topps tar en time, men vi valgte i stedet å bruke en uke. Vi brukte altså én uke på å forflytte oss en avstand ikke lenger enn strekningen Oslo S og Stortinget. Om du ikke har mye erfaring med slike vertikale aktiviteter, kan du se for deg to mennesker karre seg opp en relativt folketom Karl Johans gate I sterk motvind. På slep har de to digre bagger som inneholder alt de trenger på sin ukes lange ferd. For å unngå å bli revet med av vinden og blast tilbake til start, bolter de seg fast i hver tredje brostein på vei opp Oslos handlegate.
Morgenen starter som alle andre morgener. Jeg våkner. Denne gangen ikke i min 160 centimeter brede Kings-bed med svanemadrass av typen Comfort+, men heller i en slags hengekøye av typen Smal med Ekstra Svai. Jeg er bundet fast med et 11 mm tau og ved siden av meg ligger en svett mann. Et øyeblikk er jeg veldig usikker på hvor jeg befinner meg, men ting faller raskt på plass i det jeg velter over sengekanten og får se avgrunnen 500 meter lenger nede. Etter beste evne får jeg karret meg ut av soveposen og inn i dagens antrekk. I løpet av denne prosessen har hengekøyeteltet, som i klatreverden kalles en portaledge, havnet på halv tolv og den svette medklatrereren er på dramatisk vis revet ut av søvnen. Portaledgen er vårt hjem: En romslig to kvadratmeters leilighet med integrert bad, kjøkken, stue, soverom og balkong. Utsikten er upåklagelig og her kan både kveldsolen og morgensolen nytes til fulle. «Leiligheten» vår har forøvrig svart nylonparkett, neonfargede vegger og ligger i et rolig og særdeles luftig nabolag.
Les også: Historien bak Dragon kamsikring
Endelig buksert inn i dagens antrekk innser jeg at jeg må tisse. Fra uka i fjellveggen husker jeg spesielt godt min første vertikale tisseopplevelse. Som jente, har jeg naturlig nok lite erfaring med det å tisse i motvind og er derfor ikke spesielt oppmerksom på værforholdene når et slikt behovet melder seg. Denne første gangen plasserte jeg beina godt inn i den loddrette fjellveggen, løsnet litt på klatreselen, fikk lirket av meg buksa, blottet rumpa for turistene med telelinse og lot tisset strømmet fritt.
Jeg hadde aldri tisset i denne stillingen før og ble plutselig fascinert av hvordan tissestrålen raskt gikk i oppløsning, og spredde seg ut som et teppe av svevende dråper under meg. Jeg beundret synet, før jeg plutselig innså hva som var i ferd med å skje. Jeg tisset i motvind! Jeg prøvde desperat å knipe igjen, men det var for sent. Et teppe av tiss hadde satt kursen mot meg, og en noe ubehagelig marineringsprosess var snart et faktum.
Les også: Historien bak klatrefilmen på NRK Dokusommer: Free Solo
Mine første dager som storveggsklatrer hadde i grunnen svært mange fellestrekk med livet til en toåring: Verden er fortsatt et fremmed sted, man kjenner ingen naturlover, blir like overrasket over at et eple faller mot jorden som at pappa begynner å fly. For hver dag som går lærer man, gjerne «the hard way», hvordan man best skrider frem denne nye og ukjente verden. Med dagens først rutinepregede gjøremål unnagjort var vi klare for dusjen. Denne hoppet vi ganske enkelt over. Tilgjengeligheten på vann der oppe i høyden var nemlig tilnærmet lik null. Alt vann måtte vi derfor bære med oss. Jeg hadde en del halvannenliter-flasker liggende i en krok på rommet, og regnet med at vi kom ganske langt med dem. Men da vi et par uker før avreise satte oss ned for å finregne på drikkevannsbehovet, fikk vi oss et lite sjokk.
Fem liter vann per person per dag er ikke urimelig når du bedriver relativt hardt fysisk arbeid i en solvegg som kan bli over 30 grader. Vi snakker da til sammen om ti liter per dag i syv dager, altså 70 liter vann! Vi hadde 47 halvannen-litere. Dusjing kom derfor ikke på tale.
I tillegg til vann, måtte vi også slepe med oss både mat, klær, sovepose, den neongrønne «leiligheten» og en hel masse klatreutstyr. Etter å ha redusert betraktelig på drikkevannsmengden, endte vi opp med en bagasjevekt på omkring 150 kilo. Hvordan skulle vi få med oss slike tyngder?
«Mine første dager som storveggsklatrer hadde i grunnen svært mange fellestrekk med livet til en toåring: Verden er fortsatt et fremmed sted, man kjenner ingen naturlover, blir like overrasket over at et eple faller mot jorden som at pappa begynner å fly.»
Siden slutten av 1950-tallet, da de første storveggsklatrerne så verdens lys, har det blitt utviklet mye spesialisert storveggsutstyr. I tillegg til portaledgen, har heisesekken vist seg å være en nyttig oppfinnelse. Heissekken er en diger bag, med plass til nesten alt du trenger. Den tåler juling og kan hektes fast i enden av et heisetau. Ved hjelp av en liten nyttig innretning kunne vi dermed relativt enkelt hale opp vår 150 kilo tunge hverdag.
Da morgenstellet var unnagjort, var vi klare for hverdagens hoveddel. Dagens program, bestående av 12 timer klatring, var ganske ulikt den kjente hverdagen i det horisontale. Tanker og følelser derimot, hadde overraskende mye til felles med hverdager ellers. Jeg har lest at gjennomsnittsmennesket tenker omtrent 60.000 tanker i døgnet og at 85 prosent av disse er bekymringer. Hva om renta stiger? Vil jeg ha råd til å betale ned på lånet? Må jeg selge hus? Og bil? Vil jeg i det hele tatt ha til smør på maten? Hvorfor har han ikke svart på sms-en jeg sendte? Sa jeg noe dumt? Liker han meg ikke lenger? Er jeg for feit?
Les også: Alle vil til Romsdalseggen
De vertikale bekymringene derimot, dreide seg om to ting. Den første var bekymringen for å falle ned. Falle ned og treffe bakken. Slikt kunne fort skje dersom det livsnødvendige 11 millimeter klatretauet fikk seg en liten ripe... Denne tanken skremte meg. Det var en helt uutholdelig tanke, og spesielt når alle dagens 24 timer innebar nettopp det å dingle i denne tynne og tvilsomme tråden av et tau. For å være mentalt i stand til å gjennomføre et slikt prosjektet måtte jeg skape et dypt tillitsforhold til tauet. Da tauet dannet grunnlag for livet ble tauet heretter min Gud. Første leveregel i den nyskapte religionen var: Du skal aldri betvile tauet. Det forble en urokkelig sannhet som det ikke under noen omstendighet var lov å sette spørsmålstegn ved. Med det forsvant den første bekymringen overraskende enkelt ut av mitt liv.
Den andre sentrale hverdagsbekymringen kom mer snikende etter noen dager. Jo mer vi lærte denne vertikale verdenen å kjenne, desto mer forstod vi at bekymring nummer to var av et helt annen kaliber: Nye og enkle religiøse retninger kunne ikke redde oss ut denne gangen. Bekymringen for å falle ned på bakken, ble til bekymringen for å aldri mer få komme ned på bakken. Hva om jeg får omgangssyken, kommer vi oss ned igjen da? Hva om Øyvind brekker beinet, klarer jeg å frakte han ned igjen da? Hva om Øyvind faller ned - kommer jeg meg ned igjen da? I motsetning til den første bekymringen, som minnet mer om en konstant og intens frykt, lå disse nye tankene og murret i bakgrunnen. Til tider forsvant de helt før de plutselig, når jeg minst ventet det, kom med desto større fart opp til overflaten.
Les også: Barn og klatring
Les også: Høye turmål
Denne dagen dukket hverdagsbekymringen først opp idet solen var i ferd med å gå ned. Øyvind var et eller annet sted 50 meter høyere oppe. Jeg kunne hverken se eller høre han. Det eneste tegnet til liv var uforutsigbare rykk og napp i tauet. Han burde være oppe snart. Det gikk en halv time og det gikk en time. Tauet hadde nesten ikke rørt seg de siste 20 minuttene. Mørket begynte for alvor å gjøre seg gjeldende, og jeg hadde ikke hodelykt. Hodelykten lå i bunnen av heisesekken, to meter under meg og var dermed godt utenfor rekkevidde. Urutinert! Med ett ble jeg livredd. HVA SKJER? Antakelig fantes det en veldig logisk forklaring på Øyvinds ekstreme tidsforbruk, men angst er sjeldent av det logiske slaget. Følelsen av å ikke kunne vite var uutholdelig.
Det gikk enda en time og nå var det bekende mørkt. Jeg begynte å fryse. Det hele føltes surrealistisk. Her henger jeg og dingler alene midt oppi en fjellvegg i stum-mørket. Jeg vil hjem! Ned til den kjente og kjære bakken! Jeg tror jeg aldri har følt meg mer alene. Tårene presset på. Hva faen er det vi holder på med?....... Plutselig skjedde det. Øyvind hadde begynt å trekke opp heisesekken. Halleluja! Han var oppe. Det er rart hvor fort følelser kommer og går. Hvordan en hendelse, som ved første øyekast virker helt ubetydelig, kan endre en sinnsstemning så dramatisk. Det å i blinde karre seg videre opp den blankpolerte barnerumpa føltes med ett som den mest trivielle oppgave i verden.
Les også: Hvilken hengekøye-type bør du velge?
Dagens teltplass var nådd, arbeidsdagen var slutt, men hverdagen var på ingen måte over. En bortimot tre timer lang arbeidsøkt gjenstod. Teltet, eller portaledgen, skulle slåes opp. Dette innebar baksing av en annen dimensjon. Stue, kjøkken, soverom og balkong skulle innredes. I denne prosessen var det viktig å unngå at «møbler», ‹kjøkkeninnredning», soveposer eller matrasjoner ble tatt av vinden eller tyngdekraften. Absolutt alt, selv tannbørsten, måtte derfor klipses fast i fjellveggen ved hjelp av de bortimot 100 medbrakte karabinkrokene. Og så skulle middag lages og inntas. Og hvordan lager man egentlig middag i en hengekøye? Dette hadde vi spekulert mye i på forhånd.
Som den ingeniørstudeneten jeg var, følte jeg behovet for å konstruere en dings. Basert på rester av en engangsgrill lagde jeg et ganske avansert primusstativ som elegant kunne monteres på utsiden av portaledgen. Til ingeniørens store skuffelse, oppdaget jeg imidlertid raskt at det enkle ofte er det beste: Øyvind egnet seg nemlig overraskende godt som kjøkkenbenk. Så nærmet det seg leggetid på El Capitan og fjellveggen var forvandlet til en stjernehimmel av hodelykter. Vi krøp ned soveposen, og jeg spilte en siste kveldssang på det medbrakte munnspillet mens vi ble vugget i søvn.
Les også: Kvinnekappløpet opp Storen
Et stjernskudd for over nattehimmelen, men i øyeblikket hadde jeg alt jeg ønsket meg. Er det ikke idyllisk? Som alle andre hverdager, er selvfølgelig ikke alltid ting like fantastisk. Av og til er stjernehimmelen byttet ut med et regnskyll, munnspillsangen er falsk og den friske luften er sterkt preget av den urinmarinerte fjellveggen.
«Som alle andre hverdager, er selvfølgelig ikke alltid ting like fantastisk. Av og til er stjernehimmelen byttet ut med et regnskyll, munnspillsangen er falsk og den friske luften er sterkt preget av den urinmarinerte fjellveggen“.
TÅLMODIGHETSPRØVE: Mens den ene klatrer, må den andre vente. Fire timers venting er ikke unormalt.
Fem ganger sovnet jeg i den neongrønne, dinglende leiligheten som en av to sardiner i en svevende boks. Etter seks dager nådde vi toppen av ruta Zodiac på El Capitan, og allerede tre timer senere var vi tilbake i det horisontale. Den vertikale hverdagen gikk tilbake i rutinene som er i vater. Jeg våkner i min 160 centimeter brede seng med svanemadrass og gleder meg over brukervennligheten til porselenstoaletter. Jeg dusjer. Jeg spiser frokost og stresser videre opp en befolket Karl Johans gate på vei til jobb. Stortinget passerer jeg i god tid før kl 08.00 og hele dagen, med de utfordringer og bekymringer det innebærer, ligger foran meg.
