Kvinnekappløpet mot Store Skagastølstind

LES OGSÅ: Lange skjørt med bukser under

31. juli 1894: Fanny Paulsen

Fanny Paulsen – 25 år gammel. Døvelærer ved Hedvig Rosings private døveskole på St.Hanshaugen i Kristiania. Så vidt det er kjent giftet hun seg aldri.

Fanny besteg Storen 31. juli klokka seks om morgenen, 11 timer etter frøken Bertheau, sammen med førerne Ola Berge og Mathias Soggemoen.

Paulsen ga senere en beskrivelse av klatreturen i De døves blad. Hun startet bestigningen fra Turtagrø Hotel, ankom Hytta på Bandet klokken ni og ventet i hytta til tre om morgenen før hun gikk videre.

1. august 1894: Evelyn Spence Watson 

Evelyn Spence Watson – 23 år gammel. Arbeidet som svømme-,  gymnastikk- og sløydlærer i Storbritannia. Giftet seg noen år etter Storen-bestigningen. Opprinnelig fra Newcastle, Skottland.

Slingsby var en nær venn av familien. Watson-familien ferierte mye i Norge: Ved Hardangerfjorden, i Skjolden eller Fortun og ved Ørnes, syd for Bodø,  i Nordland.

Er ikke funnet noen beskrivelse av Evelyns tur på Storen så klokkeslettet når hun var på toppen er ikke kjent. Hun besteg toppen sammen med to fettere, Robert og Philip Spence og førerne Ole Øiene og Knut Fortun.  Hun startet trolig bestigningen fra Øiene-brødrenes hotell på Turtagrø (det som i dag er «gamle-hotellet» på Turtagrø).

Sommeren 1894 var ikke første gang kvinner hadde forsøkt å nå toppen:

Britiske Margaret Green hadde planer om å bestige Storen i 1888, sammen med føreren Thorgeir Sulheim, men været var da for dårlig så det ble ikke noe av.

Therese Bertheau hadde et forsøk på toppen sommeren 1893, sammen med to av de som fulgte henne året etter, Andreas Saxegaard og Joachim Aarestrup – og føreren Thorgeir Sulheim fra Skjolden. Igjen var været for dårlig med  tåke og regn.

De overnattet i den delvis sammenraste Hytta på Bandet, men neste dag var været like dårlig så de ga opp forsøket.

I 1894 var det atten år siden Slingsby besteg toppen. I løpet av de årene hadde et tyvetalls klatrere nådd toppen, mange andre hadde forsøkt, men hadde blitt tvunget til retrett.  

I Turistforeningens årbok fra 1892 har Carl Hall en oversikt over bestigninger og mislykkede bestigninger av toppen. Her fremgår det at omtrent halvparten av de som forsøkte måtte gi seg på grunn av dårlig vær og nediset fjell.

Det å gi seg i kast med Store Skagastølstind var altså, i 1894, en skikkelig utfordring – ifølge statistikken var det bare en 50-50 prosent sjanse for å nå toppen.

«Selv tror jeg det var et kappløp mellom de tre kvinnene, men å føre ugjendrivelige bevis for det – 125 år senere – er ikke lett.»
Arne Larsen

Konkurrerte de – egentlig?

Om det var en konkurranse mellom de tre kvinnene om å først nå toppen er vel ikke i dag noe man kan si med absolutt sikkerhet, men det er en rekke ting som indikerer at det var tilfelle:

• For det første er det sammenfallet i tid. Tre kvinner på toppen i løpet av tre dager antyder at det var en konkurranse mellom dem om å komme først. Det var ikke hvert år at toppen ble besteget, det kunne gå både to og tre år uten at noen klatret opp på Storen.

• Bertheau og Paulsen startet omtrent samtidig fra østenden av Bygdin, Paulsen den 24. juli og Bertheau to dager senere. På turen vestover besteg Paulsen Skineggen ved Eidsbugarden, mens Bertheau førstebesteg Torfinnstindene og Sagi. Allerede 27. juli ankom Paulsen Turtagrø Hotel og avtaler straks en føringstur med innehaver Ola Berge, men Berge ville ha med en fører nummer to og det var ikke mulig å oppdrive før 30. juli, da Mathias Soggemoen meldte seg. Om Paulsen hadde hatt litt mer hell med å skaffe førere så ville antagelig hun vært først på toppen.

• Slingsby var en nær venn av Watson-familien og ferierte sommeren 1894 på Thorgeir Sulheims overnattingssted på Eide gård i Skjolden. Watson-familien ferierte også i Skjolden denne sommeren. Slingsby sender, en gang i løpet av våren/forsommeren 1894, et brev til Bertheau, hvor han spør om de ikke skulle gå sammen på Storen. Bertheau måtte avslå tilbudet – og meddeler dette i brev til Slingsby. Hun hadde da allerede avtalt  å bestige Storen med Saxegaard, Aarestrup og Røine. Slingsby var altså kjent med Bertheaus tur og visste at de ville prøve seg på Storen engang i månedskiftet,  juli – august. At Slingsby fortalte det videre til Watson-familien og Evelyn er  ikke helt usannsynlig.

• Det finnes to beretninger: Fra Bertheau i Nylænde: tidsskrift for Kvindernes sag og av Paulsen i De Døves Blad om deres bestigninger av toppen. Frøken Watson, skrev så vidt det er kjent ikke om bestigningen. Felles for Bertheau og Paulsens beretninger er i hvor liten grad de omtaler hverandre. Bertheau nevner så vidt Fanny Paulsen, men kaller henne bare for «frøken X., som den næste dag skal bestige Store Skagastølstind med to førere fra Turtegrø». Paulsen er litt mer generøs i sin omtale og hadde i alle fall fått med seg navnet: «Dessuden var et norsk parti, deriblandt ogsaa en dame, frøken Bertheau, fra Kristiania ifærd med at bestige den».  Den nokså knappe beskrivelsen de ga av hverandre indikerer kanskje at det var et kappløp?

Selv tror jeg det var et kappløp mellom de tre kvinnene, men å føre ugjendrivelige bevis for det – 125 år senere – er ikke lett. Fjellmiljøet var ikke stort i 1890-årene og det var enda færre som klatret omkring på toppene i Vest-Jotunheimen. Jeg tror kanskje kappløpet først og fremst var et kappløp for Fanny Paulsen og Evelyn Spence Watson. Jeg tror de begge hadde fått vite at Bertheau planla å bestige Storen og at de la i vei, men kom for sent. Jeg tror ikke Bertheau visste om de to andre kvinnene, for da ville hun trolig ha tatt raskeste veien til Turtagrø og ikke brydd seg med å bestige Torfinnstindene og Sagi på veien dit. Jeg tror ikke Bertheau visste om konkurrentene som kom halsende bak henne. Tilfeldighetene var på hennes side og hun ble den første kvinnen som besteg «Nordens Matterhorn».

«Jeg tror ikke Bertheau visste om de to andre kvinnene, for da ville hun trolig ha tatt raskeste veien til Turtagrø og ikke brydd seg med å bestige Torfinnstindene og Sagi på veien dit. Jeg tror ikke Bertheau visste om konkurrentene som kom halsende bak henne».

Arne Larsen er fjellklatrer og forfatter. Han har blant annet skrevet boka Storen og Pionérer – kvinnenes klatrehistorie.

Les også

Kystalpine fristelser i Vesterålen

Det er noe mytisk over Vesterålen, nordøst for Lofoten. Her er noen av våre høydepunkter, etter en måned på tur i og blant legendariske tindrekker.