Klatring i Innerdalen

– Svar da!

Jeg roper alt jeg kan, og begynner å kjenne hjertet slå litt fortere. Har det ikke gått veldig lang tid nå? Ti minutter, minst? Ingen bevegelse i tauet. Jeg prøver å dra litt i det, men ingenting skjer. Jeg drar litt hardere. Fortsatt henger det slapt.

Shit.

Vi har så vidt begynt på veien opp fra parkeringsplassen ved Nerdal i Sunndal, og jeg angrer allerede på alt pikkpakket. Sekkene er blytunge, og i tillegg valgte vi å ta med oss sykkelen, for å gjøre hjemturen litt kjappere.

Det blir sikkert fint, men akkurat nå dytter og drar jeg sykkelen oppover den bratte veien, som snirkler seg fire kilometer inn mot Innerdalshytta. Kveldssola stikker i nakken så svetten renner, og jeg veksler på å dytte sykkel og tørke meg i panna.

Vi skal klatre. Og har med oss dertil egnet mye utstyr. Klatretau, klatreutstyr, hjelmer, i tillegg til det vanlige telt, soveposer og alt av mat for en helg.

– I morgen blir dere ikke alene på Innerdalstårnet, nei, sier Iver Innerdal på Innerdalshytta, der vi står i resepsjonen, fortsatt svettende.

Vi ser oss rundt, og ser en hel gjeng fra DNT som tydeligvis har planleggingsmøte før morgendagens tur. Jeg hadde nesten glemt at Innerdalen alltid har vært et yndet klatrekurssted, helt siden det første klatrekurset i 1963. Til tross for at klatrepopulariteten til Innerdalen har minket de siste årene, ser vi plutselig for oss køtendenser.

Etter en kjapp diskusjon blir det alternativ tur i morgen. Iver har til og med klatrefører vi kan låne, og Skarsfjellet, tvers ovenfor Innerdalstårnet ser ikke feil ut det heller.

Vi bestemmer oss for å fortsette stien opp til Giklingdalen allerede i kveld, noe som gjør turen litt kortere dagen etter.

«På alle kanter finner du fjell og naturinntrykk, som gir deg overskudd og turlyst i massevis.»

Innerdalen er en dal i Sunndalen på Nordmøre, og ligger som en innbydende innfallsport til Trollheimen. Men det er absolutt ingenting i veien for å bli værende her i dalen. På alle kanter finner du fjell og naturinntrykk, som gir deg overskudd og turlyst i massevis.

Innerdalen har også lenge vært populær for klatrere, med fjell som Innerdalstårnet, Skarfjellet og Trolla. Norsk Tindeklub eier en egen hytte i området, Giklingdalshytta, og du finner DNT-hytta Innerdalshytta.

Fotturistene er stadig oftere å se i dette området, og den idylliske dalen vet å vise seg frem. Innerdalen ble Norges første landskapsvernområde i 1967, etter en intens kamp for å unngå kraftutbygging av eierne av setrene.

I dag er det fortsatt et aktivt seterlandskap, med Renndølssetra som en aktiv besøksseter som tar i mot gjester hele sommeren. En tur hit er en tur i en litt annen tid, der ikke alt trenger å gå så fort. Innerdalstårnet er verdt en tur i seg selv, også om du vil ta med barna.  

Det er sjelden jeg stresser i fjellet selv. Ikke denne morgenen, heller. Det gikk vesentlig lettere oppover stien fra Innerdalshytta uten sykkelen på slep kvelden før, men det ble ikke tidlig i soveposen likevel. Sola skinner på fjellene rundt, og vi tar oss god tid med frokost og pakking til klatreøkta.

Planen er å klatre sørøsthjørnet av Skarsfjell, en klassisk klatretur i området, med ti taulengder totalt. Ned igjen må vi gå noen høydemeter, før vi må ta en rappell siste biten. Etter en liten fottur opp til starten av ruta, har vi fått på oss utstyret og begynner klatringen. Vi får snart merke den økende vinden.

Det er en del mørke skyer rundt, spesielt innerst i Giklingdalen som vi ser utover, men de beveger seg ikke merkverdig mye i vår retning. Vi krysser fingre. Det er ikke før nå vi har tenkt på at vi faktisk er på et hjørne av fjellet, og at vinden får god fart inn i en slags bolleformasjon bak oss og kaster seg utfor hjørnet vi henger og dingler på.

Jeg kjenner hvordan vinden tar tak i ryggsekken min hver gang det kommer et kast, men jeg satser på det roer seg når vi kommer på andre siden av eggen litt lenger oppe i fjellveggen. Vi har kommet et stykke opp i veggen, og for hvert tak oppover kjenner vi vinden øke i styrke.

– Vinden er skikkelig psykende, sier Helge, men det er det ikke noe å gjøre med, og vi gjør oss klar til neste taulengde.

Etter sju av ti taulengder, der jeg nå står og slapper av på en fjellhylle, innser jeg det. Jeg hører ikke noe fra Helge. Det er lenge siden sist jeg ga ut tau, og jeg tenker at han står og fikser standplass.

Det er ikke mer enn to meter igjen av tauet uansett, så min febrilske roping gjennom vinden om taulengder hjalp tydeligvis. Men mens jeg står og venter går tiden. Hvor lenge har jeg ventet?

Hører jeg ikke noe pleier han å dra hardt i tauet som tegn på at jeg kan klatre etter.

Det skjer ingenting. Vinden uler, og jeg hører heller ingenting. Tankene får god tid til å fly gjennom hodet mitt. Ligger han på en hylle helt bevisstløs? Har han klippet seg ut fra tauet og falt ned? Tauet er helt slapt. Må jeg virkelig begynne med kameratredning? Hvordan var nå det igjen.

Samtidig som jeg innser at jeg faktisk er nødt til å gjøre nytte av kameratredningen, blir jeg roligere. Jeg knyter knuter og skal til å begynne oppover da det plutselig rykker til i tauet. Jeg hopper til. Så glad har jeg ikke vært på lenge, og jeg omtrent danser oppover, fortsatt med hjertet i halsen i tilfelle det er noe galt.

Det viser seg at han måtte lage standplass midt i en vegg, og det tok litt tid. Jeg er uansett så lettet at resten av turen går som en lek, all vinden til tross.

Når vi kommer til toppen, kikker vi nedover fjellsiden der vi skal gå ned. Det er et rappellanker festet et sted, og vi får mistanker om at det henger midt i fossen, der vindkastene nå hiver vannet oppover fjellsiden i store dusjer. Og det  stemmer.

I halvmørket leter vi rundt etter rappellen, og vi blir våtere og våtere for hver dusj som kommer strømmende når vinden får tak. Når vi endelig finner ankeret, klarer jeg nesten ikke å holde fast i tauet for å rappellere ned.

Endelig, klokken ett er vi nede. Passe slitne, men samtidig overgira etter adrenalinkick blandet med isbading over elven for å komme tilbake til teltet.

Dagen etter har vinden roet seg betraktelig. Vi kikker opp på Innerdalstårnet, og bestemmer oss for å ta turen opp. Turen på Tårnet er den mest populære i Innerdalen, både for klatrere og turgåere. De fleste med litt god fjellform, og greit forhold til høyde, kan ta seg opp via Normalvegen på egen hånd som en dagstur.

Med klatreturen fra i går friskt i minnet, gyver vi løs på oppoverbakkene. Ruta til toppen er fin å følge, og toppen nærmer seg i rask fart. Ruta er lettere og kortere enn gårsdagens, og med et par klyvetak mot slutten, kommer vi til toppen, og Innerdalen ligger under oss.