Den svake brisen hadde bare så vidt rukket å fortrenge den tette tåka fra dagen før, da sola krøp frem over fjellene og kastet de første strålene med lys ned i Leirdalen. Høsten hadde akkurat rukket å fargelegge dalen, og de første solstrålene gjorde gjenværende rim og nattefrost om til små og blinkende diamanter. Med trolsk kraft brøt sola opp de siste tåkedottene nederst i dalen.
Dette markerte et etterlengtet vendepunkt etter uker med gråvær.
I takt med varmen fra de første solstrålene våknet det langsomt til liv i lavvoleiren, der 15 turentusiaster fra DNT ung på Lillehammer hadde slått seg til. Der krøp det ene morgentrøtte ansiktet etter det andre ut av teltåpningen. Noen hutrende tynnkledde, mens andre mer verdensvante i tykke dunjakker og lua tredd godt ned over ørene. Noen svake pip om steiner i skinka og snorking i nabosoveposen kunne nok høres, men dette ble fullstendig overdøvet av et unisont godt humør med latter og uhøytidelig prat.
Rundt leirfrokosten hang allikevel spenningen og forventningene i lufta. Klokka ni var det avtalt å møte Halfdan og Dawa på parkeringsplassen rett overfor leieren. Halfdan Hougom er helnorsk DNT-guide og kursinstruktør, mens Dawa Tenzing Sherpa er Leirvassbus faste bre- og fjellguide. Som fullblods sherpa fra Nepal, har han ledet sju ekspedisjoner til topps på Mount Everest. En merittliste som skapte beundrende blikk fra den unge, norske gjengen, som for anledningen var ispedd en liten andel ”oldinger” på over 30 år. Meg selv inkludert.
I dag var det vi som skulle på tur med denne fjellmannen, som i sitt hjemland er bosatt på over fem tusen meters høyde. Etter at veien opphører på 4600 meter, har han to gode dagsmarsjer til fots for å komme helt hjem. En interessant opplysning å ta med seg for oss nordboere, som vel må innrømme å ha det noe enklere i hverdagen.
På Tur Leirvassbu
På tur – Leirvassbu er en unik veiviser til landets høyest beliggende villmark.
Boka tar deg med på toppturer til fots, klatretraverser, toppturer på ski, breturer, småturer i kulturlandskap, sykkelturer, turer for barn og mye mer. Lettleste beskrivelser gjør det enkelt å navigere seg frem mellom eller over de store fjellene og isbreene som området er så kjent for.
Når man skal bestige et stort fjell er det viktig med gode forberedelser. Den første timen gikk derfor med til å få utlevert og prøve breutstyr, samt å få informasjon om viktige prosedyrer og sikkerheten underveis. Ingenting kan overlates til tilfeldighetene når de største sprekkene på breen er 30 meter dype, 4 meter brede og fortsatt delvis er dekket med skjøre snøbroer.
Anmarsjen gikk innover dalen med mektige tinder og dramatiske brefall på alle kanter. Klukkende smeltevannsbekker måtte krysses, bratte skrenter klyves og steinur med kubikkmeter store blokker hoppes for å komme til fronten av Bjørnbrean. Men hele tiden med Storebjørn i sikte foran oss, som ble større og større jo nærmere vi kom. Som en magnet dro den oss fremover i et jevnt sig.
Storebjørn er det høyeste fjellet i denne delen av Jotunheimen, og med 2222 meters høyde dominerer den i landskapet med sin spesielle form. Tindene rundt er også spektakulære, og til sammen utgjør denne gruppen med fjell Smørstabbtindane. Godt synlig fra Sognefjellsveien, og ikke minst verdensberømte for oss som har latt oss forføre av de knivskarpe eggene som skjærer opp av ishavet.
Storebjørn er selv dekket av en massiv bre som går nesten helt opp til toppunktet. Den henger utover den loddrette østveggen og forsyner breen under med store ismasser gjennom voldsomme snø- og isras. Det er lett å se hvordan midtmorenen på denne breen oppstår, men langt vanskeligere å se hvordan det skal være mulig å forsere denne sprekkfulle, stupbratte og fryktinngytende giganten.
«La oss gjøre det lett og billig, slik at riktig mange kan komme og se, hvor stort og vakkert det er i landet vårt.»
Å gå på bre er en helt spesiell opplevelse. Sakte siger taulaget innover det hvite havet. Alt må foregå i langsomt tempo for å hindre at noen gjør feil eller snubler. Som et tusenbein bukter gruppa seg forbi sprekker, over snøbroer og isegger med skremmende dype kløfter på begge sider. Hele tiden danner Storebjørn, og sola som nærmest har slått seg til på toppunktet, en så flott kulisse at blodet bruser. Man blir i sånne stunder helt uavhengig av tid og sted, og klisjeen om at «verden står stille» gir mening. Ikke mange tanker om lekser, skole og arbeidspress i en sånn stund.
Det er med et ganske høyt adrenalinnivå vi klatrer de siste brattene opp mot toppen. Over den aller siste og desidert vanskeligste sprekken har noen laget bru med en aluminiumsstige. Denne er eneste mulighet for å komme over, uten å måtte klatre helt til bunns i sprekken, og opp igjen på den andre siden.
Etter mye slit og proppfulle av inntrykk, når vi omsider toppen og kan slippe jubelen løs. I et sånt øyeblikk er det ikke vanskelig å forstå hvorfor folk blir besatt av å bestige store fjell. For selv om det brenner i låra etter over tusen bratte høydemeter, er dette et øyeblikk det er vanskelig å sette ord på. Vi kan høre våre egne hjerteslag. Utsikten er formidabel. Vi ser Galdhøpiggen i nord, Glittertind i øst, Store Skagastølstinden i vest og Uranostinden i sør. Mektige landemerker som lager ramme rundt oss selv og Storebjørn. Verdens midtpunkt akkurat nå.
Men ”every good thing comes to an end”, og det er dessverre heller ikke noe håp om at vår drømmetur kan vare evig. Derfor er det etter en time med vitsing, gjøgling, latter, sang, mat og fotografering, bare å gjøre klar sekken, få på stegjern igjen og begynne nedstigningen. Og ble oppstigningen opplevd som dramatisk, så er det ingen grunn til å tro at nedstigningen blir noe ”snillere”. For selv om sprekker, egger og snøbroer er akkurat de samme, så har vi nå i tillegg ansiktet vendt utover mot dalen. Vi får virkelig føle på kroppen hvor bratt, luftig og høyt det er, så dette er neppe noe for folk med høydeskrekk. Selv om gruppa omstendelig er bundet inn i taulag og føres kyndig nedover av Dawa og Halfdan, er det nesten bemerkelsesverdig at en gruppe replikksterk ungdom kan være så stille.
På vei tilbake nedover dalen slår jeg av en prat med leder for DNT ung på Lillehammer, Caroline Mølgaard Onarheim. Hun forteller at nesten alle i gruppa går på Lillehammer videregående skole, og at et par av deltakerne melte seg på i siste sekund. Vi er enige om at disse hadde flaks som valgte rett dag for tur, og på en måte trakk vinnerloddet. For vi var skjønt enige om at dagen hadde vært innertier og jackpot på en gang. Aller mest sympati hadde vi med de som vurderte å bli med, men som valgte å bli hjemme. Disse ble kåret til dagens tapere. Vi var jo selvsagt overbevist om at ingen kunne ha hatt en flottere dag enn oss selv.
Caroline forteller at den enkelte har betalt 165 kroner for å kunne bli med på denne helgeturen. Med bestigning av to fjell, guider, busstransport, strålende sol og både gode og dårlige vitser inkludert.
Jeg skrur tiden 142 år tilbake og tenker på hva Thomas Heftye sa den gangen i 1868, da DNT ble stiftet.
«La oss gjøre det lett og billig, slik at riktig mange kan komme og se, hvor stort og vakkert det er i landet vårt.»
Det er ikke mye som har forandret seg siden den gangen.
Forfatteren Per-Arne Andersen (47) har gått fotturer i Jotunheimen siden han var 12 år. Leirvassbu ble hans favoritt i løpet av noen fantastiske påskedager 2006. Siden har han tilbrakt store deler av sin fritid i dette unike høyfjellsområdet.
