Veslesmeden med barn

HVORFOR: Med litt eldre skivante barn, fint vær og vår i lufta, er en senvintertur til Veslesmeden normalt en mindre krevende tur enn på sommeren, siden man kan stå på ski ned store deler av hjemveien. Jeg våger derfor å anbefale denne turen som en familietur selv om den er gradert som «krevende» på ut.no. Start tidlig etter frokost og ta den tiden dere trenger.

ADKOMST: Parkeringsplassen ved Mysuseter, oppe på fjellet øst for Otta, er så langt opp man kommer med bil på vinterstid. Turen inn til Rondvassbu på 11 km og ca 300 høydemeter er en fin dagsetappe for familier med barn i de fleste aldere. Merk at Rondvassbu er helt stengt på grunn av villreinkalving i området fra 1. mai til 10. juni. Etter dette kan man kjøre helt opp til Spranget og dermed halvere turen inn til Rondvassbu.

Vett til å vente hadde ikke Aurora og jeg, og idet jeg skriver dette, innser jeg urimeligheten i å skyve noe av ansvaret over på fireåringen. Til mitt forsvar er det månen, og ikke jeg, som bestemmer når påsken inntreffer, og dette året ville månen at det skulle være i mars.

Jeg lempet pulken inn i bilen og smalt igjen bagasjedøra da jeg fikk en SMS:

«Hei. Fått med deg at det var 32,2 minus i Folldal i natt? God tur!»

Hadde meldingen kommet fra alle andre enn moren min, hadde jeg tolket «god tur» som ironi.

Men ikke fra bestemor. Hun ønsket oss god tur.

Ja, jeg hadde sjekket værmeldingen, og nei: Det var ikke aktuelt med telt i de temperaturene som var meldt i fjellet.

Man skal gjerne yte på tur, men framfor alt skal det være kos og moro for både små og store. 

Aurora, min gode venn Ole-Kristian og jeg ankom parkeringsplassen som badet i sola denne påskedagen. Det er aldri behagelig når temperaturen synker med 45 grader idet man går ut av bilen, men kroppen får fort varmen igjen når man tar fatt på bakkene oppover mot Rondvassbu.

Sola varmet i alle fall sjela vår, der vi sakte jobbet oss oppover og innover vidda. Utover ettermiddagen og kvelden minnet fjellene mer og mer om Harald Sohlbergs portrett der markerte hvite Rondetopper gradvis fikk duse blå- og lillatoner som til slutt gikk i ett med den mørke kveldshimmelen.

Et par kilometer etter Spranget følger den godt kvistede løypa dalen innover til Rondvassbu. Vi forlot løypa her og satte kursen på harde snøskavler oppover i retning Rondhalsen.
Heldigvis kunne vi ikke se lysene fra Rondvassbu der nede i dalen ett sted, hvor dagens siste gjester smatt inn i varmen og satte seg rundt bordene hvor forretten, et glass vin og nye bekjentskaper ventet. Aurora gikk foran i skumringen, på leting etter en egnet snøskavl vi kunne grave oss inn i. Etter drøye fem timer i motbakke, var det på tide å slå seg ned for natta. Gleden var derfor stor da Aurora satte utfor en skavl med et frydefullt hvin mens jeg forsøkte å buksere mine to pulker etter. Det gikk heller dårlig, men både pulkene og jeg havnet i alle fall i bunnen av skavlen som viste seg å være akkurat det vi lette etter. Ole-Kristian og jeg gravde det vi var gode for, mens månen steg opp bak Storronden og Aurora fremdeles akte i sklia si.

En time senere hadde vi ståhøyde i hula vår, og Aurora gliste bredt da hun oppdaget «barnerommet» innenfor sengebrisken til Ole-Kristian. Der fikk også den overdimensjonerte bamsen hennes Brumlemann plass ved siden av Fantorangen og Apen.

Ett av familiens turmottoer er: Kutt heller ned på turen enn på antall lodne turkamerater.

Etter viltgrytemiddagen ble det servert sjokoladepudding med vaniljesaus og tilhørende Cognac, men da var det allerede musestille på barnerommet. Turlivet tar på. Utenfor blafret norgesflagget så det smalt i vinden, men inne i hulen vår var det helt vindstille. Jeg gikk en siste tur ut i naturens ærend. Foran meg lå Rondslottet, Vinjeronden og Storronden og glitret i måneskinnet mot den mørke stjernehimmelen. Det tegnet godt for morgendagen. Jeg kastet et blikk innover Illmanndalen. Fem år tidligere svinset en jerv forbi snøhulen vår en slik stjerneklar natt i mars. Aurora lå da i mors mage og visste lite om hvilken vakker verden som ventet der ute. 

Med en sterk følelse av takknemlighet, krabbet jeg tilbake i skavlen og krøp ned i soveposen.

Å si at vår tur videre ikke ble krevende, ville være å lyve. Pulken med sovepose og annet sikkerhetsutstyr måtte opp til minst 1900 moh. Ellers ville det være uaktuelt å gi seg ut på denne turen i kulda og vinden fra nord.

Ole-Kristian og jeg gikk foran og skravlet, mens Aurora, Brumlemann, Apen og Fantorangen konverserte i pulken bak.

Toppturen på dag to var den største utfordringen i kulda, men prinsippet er enkelt: Enten tar man med seg den trygge basen – pulken, spaden og soveposen – opp på fjellet, eller så går man ikke på topptur med barn under slike forhold. Jeg fikk dratt pulken opp til 1900 moh. og med bare 100 relativt bratte høydemetre igjen til toppen, ble det vurdert som nære nok til at vi forlot pulken (godt forankret i bakken) og gikk til toppen.Fjellsiden opp fra Rondhalsen ble en prøvelse jeg neppe kommer til å gjenta, og følgelig anbefaler jeg da heller ikke Veslesmeden som en pulktur.

Men smittende entusiasme og heiarop fra pulken er doping for far, og noen timer senere sto vi på fortoppen 1871 moh.  

Aurora insisterte på å ta med seg turkompisene sine. Fanget av mitt eget prinsipp om å heller kutte ned på turen enn på bamser, stablet vi dem rundt på bærmeisen og festet dem med bilstrikker. Jeg antar at det er lenge mellom hver gang det står en bjørn, en ape og et snabeldyr på 2000 meters høyde en bitende kald vinterdag. Idet vi nådde toppen, fikk jeg en påminnelse om hvorfor det var en forutsetning å ta med seg pulken og utstyret så langt opp som mulig. Aurora begynte å bli kald på både fingre og tær, og da var det bare å komme seg ned til pulken og soveposen igjen. Nedturen ble en lek sammenliknet med oppturen, men pulk nedover bratte fjellsider krever respekt og aller helst noen som holder igjen i et tau bak, slik jeg hadde.

Går man med pulk i høyden må man alltid ta høyde for at pulkdraget kan ryke, spesielt i bratte bakker. På turen til Veslesmeden garderte vi oss mot dette ved at Aurora satt i en sele som var festet direkte i meg, uavhengig av pulk, drag og pulksele. Under oppstigningen til selve toppen, videreførte vi patentet slik at hun til enhver tid var fysisk festet til meg. Varianter av dette prinsippet kan være lurt å bruke under alle typer fjellturer på utsatte områder.

Ti timer etter at vi forlot snøhulen vår, var vi nede ved parkeringsplassen på Mysuseter igjen. Varmeapparatet ble satt på full guffe og på radioen sang Mark Knofler «Walk of life» idet Rondane forsvant i bakspeilet der vi kjørte ned mot Otta. Aurora fikk ikke med seg noe av dette. Hun våknet først på en rasteplass med hestehov et stykke nede i Gudbrandsdalen. Det var vår, og vi hilste den hjertelig velkommen.

Bak alt vi mennesker foretar oss, med eller uten barn, ligger det en risikoanalyse. Den gjøres som regel underveis, lynkjapt og godt gjemt i underbevisstheten. Slik er det ikke med vintertoppturer med barn. Da gjøres analysen under pakkingen, i god tid og veldig bevisst.

Vurderingene før og under turen til Veslesmeden er på mange måter representativ for de vurderingene man må gjøre foran enhver vintertopptur. I vårt tilfelle stod valget mellom å utsette turen, droppe selve toppen, eller å pakke for at hver del av turen skulle gi muligheter for å få rask ly for vinden og varme i kroppen. Pulk har den store fordelen at man kan pakke barna godt inn og holde god framdrift. Pakke godt inn, betyr i dette tilfellet en pulkpose trædd inn i en sovepose beregnet for kalde vinternetter, en bobledress og flere lag med ull på kroppen. I bunnen av pulken et formklippet liggeunderlag og to saueskinnsfeller. Det holder føttene varme, men hodet er fortsatt eksponert. En hals som tetter godt hele veien rundt, og en tykk vindtett lue med lange øreklaffer bør man ha.

For å beskytte mot vind i ansiktet bør man også ha hette med pels og selvsagt vindskjerm på pulken. Selv om barna har det aldri så fint i pulken, er det viktig at de med jevne mellomrom får gått selv. Rikelig med drikke øker også blodsirkulasjonen og reduserer sjansen for å fryse. Gamasjer og heldress sikrer at det ikke oppstår gliper inn til bar hud, og hindrer snø i å komme innenfor. Så får det heller være at doturene for jentene blir et litt luftigere prosjekt med heldress. Når det gjelder overnatting, har snøhulen store fordeler framfor teltet.

Ulempen er at det tar vesentlig lengre tid å grave en hule enn å slå opp et telt. Det er derfor helt avgjørende at man begynner tidlig nok til at man er sikker på å finne en egnet snøskavl og rekker å grave ferdig før mørket eller kulda gjør situasjonen ubehagelig. Man bør uansett ha telt eller fjellduk som en reserveløsning som er rask å ty til ved behov. 

Barn kan få frostskader på dårlig planlagte turer like utenfor hytta, mens de kan ferdes trygt på 2000 moh. selv på kalde vinterdager. Det avgjørende er hva man er rustet for. 

En fjellhelg varer uendelig mye lenger enn de dagene man er på tur. 

LES OGSÅ: Vinterparadiset i Rondane

Fanget av mitt eget prinsipp om å heller kutte ned på turen enn på bamser, stablet vi dem rundt på bæremeisen og festet dem med bilstrikker.

Hvert år omkommer turfolk i skred. Vurdering av skredfaren er noe som inngår i enhver planlegging av vinterturer i fjellet, både på forhånd og underveis. Her er noen generelle tips for å unngå å bli tatt av skred:

• Sjekk snøskredvarsel på varsom.no.

• Diskuter gjerne rutevalg med kompetente personer før avreise.

• Husk at forholdene kan endre seg fra en dag til neste.

• Gjør vurderinger underveis. Er du i tvil så er det enkelt: Snu eller finn en bedre rute.

• En tommelfingerregel er at helning over 30 grader regnes som skredfarlig terreng. 

• Husk at man kan også kan bli tatt av skred på flater nedenfor fjellsider.