Min søskenflokk på tre, min far og min filleonkel forlot turisthytta Sandhaug etter frokost. Etter noen timers marsj og lunsjrast i oppholdsvær og sol, kom vinden og den økte raskt på.
Det var gøy å bli dyttet av gårde, helt til solsløret jeg hadde festet under hetten på anorakken ble revet av meg i piskende vind og føk avsted.
Nå ble det mer og mer vanskelig å stå oppreist i sporet. En i følget falt omkull og fikk ryggsekken i nakken, men kom seg opp igjen.
Slik kan det gå fra idyll til mareritt i fjellet på kort tid. I tidenes ulykkespåske i mars 1967 omkom 17 mennesker i fjellet i Norge i uvær og skred. Det høye dødstallet kan indikere at de voldsomme værforholdene kom overraskende på mange.
I dag, 27 år etter min egen «uværsdåp», skulle vi tro at værvarslingen var mer sofistikert enn noen gang. Men folk blir ennå tatt på senga av plutselige uvær, selv om de har sjekket selve værmeldingen godt. Kanskje stoler vi for mye bare på teknologi og dingser og glemmer å se opp?
Henrik Espedal er økolog, brannrisikoanalytiker og daglig leder i Ecoservices.
Spesielle atmosfæriske forhold kan gi væroverraskelser i fjellet. Denne og andre uværsoverraskelser de siste årene viser at de nasjonale prognosmodellene trenger oppdatering, men det gjør også turfolkets egne kunnskaper om værets «ingredienser». La oss dykke ned i det med en gang slik at du er forberedt til neste tur.
Med død mobil eller uten nett er du teknologisk i steinalderen når det gjelder å forutse været. Hva gjør du da om du er på en ubetjent hytte med to dagsmarsjer til neste – og egentlig må videre?
Mange værtegn går også på rim for å være enkle å huske. Men bare å stole på hukommelsen, kan føre galt av sted. Hva om det du husker er motsatt av «fasit»? Mange av værtegnene stemmer bare hvis lavtrykkene kommer fra vest, har du kanskje hørt.
Kunnskaper om sammensetning og grunnleggende prosesser i atmosfæren, samt planetens egen bevegelse kan hjelpe deg når du ikke husker værtegnene. Du kan nemlig fremskrive været selv de neste timene og av og til neste dag bare ved å bruke sansene, særlig synet. Men hva skal du se etter?
Værdannelse handler om atmosfære-kjemi og fysikk. Men vi skal glemme de kompliserte likningene og tunge utregningene som gjøres på superdatamaskinene til NOAA og værsenteret i Reading og heller bruke vår egen forestillingsevne.
Tenk på atmosfæren som en «værgryte». Når du skal koke sammen dagens vær har det betydning hvor varm platen er, hva du har oppi gryten og hvor mye du rører.
I den virkelige gryten er bunnen jordoverflaten og været er det som skjer i luften rundt og over oss. Vi kaller dette luftlaget troposfæren. Den er en blanding av gasser og partikler som strekker seg til om lag 11 000 meter over bakken, pluss/minus avhengig av årstid og breddegrad. Vær, altså vind, regn, snø, lyn, stille og opphold og så videre foregår i dette laveste «skallet» av atmosfæren.
Du vet sikkert at jorden roterer rundt sin egen akse, men du har kanskje aldri tenkt på at jorden «ruller» mot øst. Det er derfor solen kommer til syne i øst om morgenen og «forsvinner» i vest. Men nå skal vi fokusere på rotasjonen, for den får alt som er løst til å ville dreie rundt. Det gjelder vann på vei ned sluket, skyene over oss, tropiske orkaner og våre egne sykloner, altså vanlige lavtrykk. Dette kalles coriolis-effekten, og er noe av det som rører i vår værgryte.
Når det koker, blir det bobler som også skaper røre. Det gjør det i værgryten også. Hvor mye og om det rent koker over avhenger av hva du har i den. Derfor skal vi se nærmere på ingrediensene og hvordan de havner i gryten.
Et fjellandskap har topper, rygger, daler, flater og søkk, kanskje skoger, beitemark, tjern og elver. Straks solstrålene treffer landskapet skjer det noe. Vannmolekyler får fart og krasjer inn i hverandre og andre molekyler. Det gir nok energi til at flere vannmolekyler kan bryte løs og drive rundt i luften som usynlig vanndamp. Er det vekstsesong, får energien fra solen planter til å aktivt pumpe vanndamp ut i luften som en del av fotosyntesen.
Det er ikke småtterier som kommer ut av de små åpningene i bladene som kalles stomata når plantene driver fotosyntese: Mellom 70 000 og 90 000 kubikkilometer vann slippes aktivt ut av planter på jorden gjennom et år.
Det er derfor intakte økosystemer og plantedekke, enten det er naturbeitemark, slåttemark, skog, våtmark og så videre er så viktig for å forebygge tørke og skadebranner og sikre matproduksjonen på jorden.
Fra overflaten av en innsjø, en bjørkeskog eller en eng som solen bader med energirike fotoner vil det altså stige opp en «boble» eller pakke med fuktig luft.
Hvis solen forsvinner bak en sky, roer fordampingen seg ned, men boblen er allerede sluppet løs og stiger eller driver av gårde. Så kan det frigjøres en ny boble når solen kommer frem igjen. Derfor driver det ulike bobler rundt med hvert sitt innhold og egenskaper. Noen er kalde, andre fuktige.
Andre er direkte menneskeskapt, for eksempel etter krigshandlinger og kan inneholde tørr og varm luft full av mikroskopiske støv- og røykpartikler.
Boblene, air parcels på engelsk, har ikke nødvendigvis en regulær fasong. De oppfører seg mer som vann som en astronaut leker med på romstasjonen. La oss bare kalle dem kropper i fortsettelsen, og tenk på at de helst henger sammen.
Når du beveger deg litt raskt, for eksempel på sykkel eller når det er vind, kan du kjenne på huden at luften består av ulike «felt» med varmere/kaldere eller tørrere/fuktigere luft. Da har du beveget deg gjennom disse luftkroppene, eller de har beveget seg rundt deg hvis de kom drivende med vinden.
Hva som skjer med luftkropper som driver rundt, har stor betydning for deg når du beveger deg gjennom landskap, eller skal velge en forhåpentlig lun, tørr leirplass. Det er nemlig en del av det som er eller skal bli det du kan kjenne på som været. Men vi forstår også hvorfor værutviklingen kan bli uforutsigbar, for hvem kan vel ha kontroll på alle disse kroppene, hvor de er og hva de støter sammen med på sin veg?
Fuktig luft er lettere enn tørr luft. Det har lavere tetthet ved samme temperatur og trykk. «Kropper» med fuktigere luft vil derfor normalt stige hvis de ikke møter hindringer fordi tyngre luft synker og presser seg innunder dem. Når kroppen stiger, kan det skje noe spennende. For det er normalt kaldere i luften omkring dess høyere kroppen kommer.
Hvis det da også er ørsmå partikler i luften som vi kaller dråpekjerner, vil du straks kunne se kroppen. Det er ikke magi, men spennende likevel. For lavere trykk høyere opp gir et temperaturfall i kroppen. Det gjør det lettere for de usynlige vannmolekylene å feste seg på de like usynlige partiklene.
Det har blitt dannet små dråper eller iskrystaller ved kondensasjon eller deponering. Når det dannet mange nok dråper eller krystaller har vi plutselig en fullt synlig sky der oppe. Eller den kan være rundt deg som tåke. Tåke er egentlig bare en sky som berører bakken.
Skyer dannes fra mikroskopiske partikler i atmosfæren og vann i gassform, altså vanndamp.
Dråpekjernene kommer hovedsakelig fra planter og alger, ørkenstøv, branner og vulkaner. Det kan være salt, sulfat, pollen, bakterier, brannrøyk, mineraler og mer.
Felles for dem er at de ikke kan sees med det blotte øye og at de er hygroskopiske, altså tiltrekker seg vann. For eksempel tyter det ut mange tusen tonn SO2-gass fra sprekkvulkanen på Island hver gang et nytt utbrudd starter. Gassen omdannes raskt til sulfatpartikler i den lavere troposfæren. Disse kan trekke til seg millioner ganger sin egen vekt i vanndamp.
Det blir mye skyer av 32 000 tonn SO2, som var mengden som ble sluppet ut hver dag siden desember 2023. Det 8. utbruddet i serien ventes i mars 2025 og kan påvirke været hos oss. Det er særlig i starten av utbruddet at mye SO2 unnslipper.
Betydningen av dråpekjerner kan ikke overdrives, for skyer er avgjørende for at jorden ikke skal overopphetes. Vanndamp alene er nemlig en drivhusgass.
Bare det å betegne partiklene som luftforurensning underslår deres betydning som viktige «vannbærere» i den hydrologiske syklusen.
Det er kanskje ikke så rart at Island i 2024 hadde den kaldeste sommeren dette århundret, med flere uker lange vulkanutbrudd både i mai og august ved Grindavik. Det ville være naturstridig om det ikke skulle påvirke været i Norge, siden SO2-gassen, og en del støv og brannrøyk sprer seg omkring over Nord-Atlanteren og omkringliggende landområder.
Vi burde tenke på det som ringer i vann fra midt i Atlanterhavet. Så ble også juni og juli preget av mye skyer, lave temperaturer og snøfall på flere fjelltopper i Sør-Norge.
Men hvor mye har det å si at dette havner i værgryten?
Utbruddene kan i teorien fortsette i flere ti- eller hundreår. Derfor kan bare tiden vise hvor stor klimatisk effekt de vil ha.
Uansett, når du skal på tur, kan det være lurt å følge med på nyheter om situasjonen der, for den kan få litt å si for ditt turvær på sikt.
Det samme kan vi si om intensiteten i krigssoner, for når et svært dieselanlegg står i brann i dagevis, eller enorme våpenlagre eksploderer slik at det slår ut på seismografer i Norge, må vi regne med at det tilføres nok varme og partikler til atmosfæren til å påvirker større områder.
Vi vet at de enorme oljebrannene under krigen i Irak i 1991 påvirket det regionale klimaet og må regne med at den pågående krigen i Europa, med millioner av små og store eksplosjoner og branner, påvirker været en god del i nærområdene.
Luftstrømmene vil også i blant stå direkte i vår retning fra det enorme krigsområdet.
Dråpekjerner én for én kan du ikke se. Men når det er mange av dem ser du dem, for det er de som farger soloppgang og solnedgang.
Dess mørkere gul, oransj eller rød himmelen er, dess flere partikler er det i luften.
Om morgenene og kvelden står solen lavt og lyset må passere gjennom mer atmosfære på sin vei frem til ditt øye. Er det da mye partikler, blokkeres det blå som vi normalt ser om dagen. Da blir spekteret fra gult til rødt værende igjen som en melding til oss om hva som er i værgryten.
Var det plutselig kommet røykpartikler i atmosfæren onsdag i påskeuken 1987 da vi fikk den første følingen med uværet?
Det er faktisk ikke usannsynlig, for tidlig tørke i Nord-Amerika våren 1987 ga en tidlig start på brannsesongen som dessuten ble heftig. Påsken var sen dette året.
Min fars bilder fra turen, med delvis skyet himmel, røper i hvert fall at det var fuktighet og dråpekjerner i atmosfæren de dagene.
Det at stormer og byger tar slutt og himmelen klarner opp, skyldes dels at det er lite dråpe- eller iskjerner igjen i atmosfæren. De er rett og slett vasket ned med regn eller snø. Dette er en av grunnene til at været skifter, og at stormer går over. Se derfor etter tegn på dråpekjerner i atmosfæren. Ring rundt månen, halo eller solhund, samt fargerik soloppgang eller solnedgang, og disighet er alle tegn på at det er mange partikler der oppe.
Er det pent, klart vær uten skyer og disighet så langt øyet kan se, kan vi regne med at atmosfæren er stabil. Det samme gjelder hvis skyene danner jevnhøye lag, eller det er tåke. Da er det lite vertikal bevegelse av luftmasser. En enslig kropp med fuktig luft vil ikke ha nok oppdrift til å presse seg igjennom under slike forhold. Et mål på stabil atmosfære er at temperaturen synker jevnt og gradvis med høyden, selv om den også kan være stabil ved inversjon, som innebærer at varmere lag med luft kan ligge over kalde lag.
En ustabil atmosfære derimot, er kjennetegnet ved at skyene bygger seg opp i høyden. Da er det stor vertikal trekk. Kondensering og deponering, når dråper eller iskrystaller dannes, frigir energi som forsterker slik oppdrift ytterligere.
Det vi kan konkludere med her, er at stabilitet kan bli fremmet av ren luft, altså at det er lite dråpekjerner. Da vil det ikke være grunnlag for stor sky- og nedbørsdannelse selv om luften er fuktig. Men merk også at om vi snur den brøken, altså at det er mye partikler og lite fuktighet, kan nedbør bli undertrykket fordi dråpekjernene slåss om den lille fuktigheten som er. Da kan dråpene bli for små og dermed for lette til å falle.
Å forstå forskjellen og kjenne de visuelle tegnene på stabil/ustabil atmosfære er viktig, for nedbørs-uvær vil ikke bygge seg opp før atmosfæren er bikket over i ustabil tilstand. Derfor har du lengre tid på deg før det for eksempel oppstår kraftige byger hvis været er pent og himmelen er klar så langt du kan se.
Er det derimot begynt å dannes spredte skyer som åpenbart bygger seg opp i høyden, kan det gå kort tid før skyene mørkner nederst ved basen. Dette betyr at skydråpene er i ferd med å vokse til regndråpestørrelse, som gir mer skygge i skybasen, og kan begynne å falle. Slike skyer kan utvikles videre til kraftige byger og utløse ekstremvær i verste fall når atmosfæren er moden for det.
Når du ser at det bygges opp skyer, vet du altså at det er både fuktighet og dråpekjerner tilgjengelig. Men er skyene hvite eller lyse, er dråpene små og vil ha vanskelig for å falle.
Nå kan vi rette blikket mot fjelltoppen. Se for deg en kropp med fuktig luft som føres av gårde mot høyere terreng og til slutt møter ganske steile, harde fjellsider. Kroppen vil da presses oppover og avkjøles. Nå vet vi at fuktigheten i den lettere kondenserer eller deponerer, som er å fryse direkte fra damp til is. Men vi har også lært at dette krever at fuktigheten har en overflate å feste seg på, nemlig dråpe- eller iskjerner.
Det blir altså ikke nødvendigvis mye dramatikk av at den fuktige kroppen løftes hvis den ikke har med seg noe særlig med partikler. Riktig skummelt blir det først når det er mange dråpekjerner i den eller partiklene er på plass høyt opp over fjellet og «venter» på innkommende fuktig luft.
Hvis en fuktig kropp og en partikkelrik kropp tvinges mot hverandre, kan kondenseringsprosessen som frigir varme og gir enda mer oppdrift settes i gang. Er det mer fuktig luft tilgjengelig lenger nede, vil denne dras med oppover. Er det samtidig rikelig med partikler der oppe får vi en runddans som kan gi et heftig uvær, gjerne med torden og styrtregn eller snø.
Det var et slikt uvær som rammet fjellet Storen i juli da to klatrere måtte reddes ned. Det hadde gått fra bart til full vinter på kort tid.
NASAs data viste at det var langtransportert røyk i luften i området i forkant av værfronten som kom inn fra vest. Værprognosene til Yr fanget ikke opp snøstormen som var på veg i fjellområdet, men det var visuelle værtegn på himmelen i vest der røykpartiklene kom inn fra Atlanterhavet.
Nå har vi snakket mye om lokale detaljer i atmosfæren. La oss løfte blikket litt og zoome mer ut før vi oppsummerer til slutt. For hvordan kan vi vite at en større værendring er på vei?
Du har sikkert hørt begrepet varmfront og kaldfront. Dette er når en luftmasse som er varmere eller kaldere enn den du har rundt deg akkurat nå presser på og prøver å stjele plassen til luften som er der fra før.
Av disse er det kaldfronter som beveger seg raskest. Det er fordi kald(ere) luft er tyngre og legger mer trykk bak kravet om plass.
Felles for begge typene av fronter er at det vil dannes høye skyer, såkalte cirrusskyer når fronten nærmer seg. Disse ser ut som et tynt slør eller fjær, øverst oppe i troposfæren, altså litt under nivået der passasjerflyene går i marsjhøyde.
Og når vi er inne på jetfly: Selv om du er uten mobil eller nett kan kondensstripene, eller mangel på dem, være et høyteknologisk signal om atmosfæren over deg og dermed hva du kan vente deg av vær den nærmeste tiden. For du har gjerne sett at stripene kommer av og på?
Dette skyldes at flyet beveger seg gjennom tørrere eller fuktigere luft henholdsvis eller varmere eller kaldere luft eller luft som har lavere eller høyere innhold av iskjerner.
Iskjerner og dråpekjerner kan i prinsippet være de samme partiklene, det er hovedsakelig trykk- og temperaturforhold som avgjør om det dannes dråper eller iskrystaller.
Kondensstripene dannes i høyder hvor det alltid er arktisk kulde. De består derfor av iskrystaller.
Cirrusskyer er altså et forvarsel om at en endring kommer. Hvis du ser at det oppstår ganske plutselig og relativt raskt brer seg over himmelen kan du anta at det er kaldere luft på vei.
Motsatt, hvis det er en varmfront som kommer, vil endringen av været sige på langsommere og dette gjenspeiles i at cirrusskyene bruker lengre tid på å utvikle seg og bre seg.
Langs frontene, som kan være hundrevis av kilometer lange, vil det dannes skyer og ofte nedbør, særlig når fronten treffer på stigende terreng. Nedbøren kan gå i bygelinjer langs fronten og disse kan være lange, for eksempel fra Stavanger til Bergen, men trenger ikke vare lenge.
Det kan oppstå tordenvær i forbindelse med slike frontpassasjer, men det er viktig å vite at det er kaldfronter som forbindes med det mest voldsomme været. Det har sammenheng med den raske fremrykkingen til den kalde, tunge luften.
Hvis du merker at det kommer et omslag til kaldere vær, har du altså ganske kort tid på deg før det kan bli uvær. En kaldfront kan passere over Norge fra vest til øst på få timer.
Du kan ofte se hvilken retning fronten beveger seg i. Noen av cirrusskyene kan ha form som lange sledemeier, med en ende som er bøyd oppover.
Retningen mot denne bøyde enden avslører hvilken retning vinden blåser der oppe og dermed i hvilken retning fronten beveger seg på dette tidspunktet.
Etter det vi har lært nå, bør vi bli bedre til å tolke signalene fra atomsfæren og jordoverflaten. Hva om vi reiser tilbake til skjærtorsdag 1987, eller en dag du selv kan huske at det brygget opp til uvær?
Jeg skrev at det var oppholdsvær og sol. 12 år gamle meg hadde lite anelse, så vidt jeg kan huske om at uvær var på vei.
Realiteten var at vinden som skulle komme, berørte større deler av Sør-Norge. En sjekk av værdata fra seklima.no viser at det blåste opp i Oslo også de dagene. Derfor har det helt sikkert vært tegn på himmelen også før vindøkningen. Det er klart at vindøkningen i seg selv, når den startet, var et tegn på fallende trykk og at dårligere vær var på vei. Endring i vindretning eller plutselige temperaturfall er andre tegn på at været er i forandring.
Været som kom hadde også med seg snø. Dermed vet vi at det må ha vært nok dråpe- eller iskjerner og fuktighet på plass i atmosfæren når værfronten kom inn. Himmelen var kanskje blå da, men trolig sløret og blek. Solnedgangen kvelden før kan ha vært illevarslende farget, siden værsystemet kom fra vest. Vi ble nemlig blåst avgårde mot Rauhelleren som lå øst for vår rasteplass.
Det har nok også vært cirrusskyer. Hadde vi sett mer opp, kunne vi kanskje forutsett uværet før vi la i veg.
Jeg skrev at noen værtegn holder stikk, bare når værsystemene beveger seg fra vest mot øst. Men det har også betydning hvor i landet du er.
Værtegn som har med himmelens farge å gjøre, eller et synlig skylag eller klarvær i horisonten, kan holde stikk i Sør-Norge hvis du er på Vestlandet, men misvisende hvis du er på Østlandet eller øst på Finnmarkskysten hvis værsystemet beveger seg i «feil retning».
Vi kan ta for oss det gamle værtegnet «østa glette, gir våt hette». Det spiller på at man ser en stripe eller glette med åpen himmel i øst, og at skylaget strekker seg helt til dit du befinner deg og videre vestover.
Hvis skysystemet virkelig beveger seg mot øst, kan det at du ser en åpning i øst bety at det har beveget seg over deg en god stund og egentlig er på vei forbi.
Tenk på skylaget som en dyne som blir dradd over himmelen fra vest til øst. Men før det er over kan du få føling med nedbør innen det er gått noen timer, særlig hvis du befinner deg på vestsiden av fjellkjeder eller høyland. Da kan det altså bli hettevær. Men dynen drar videre østover. Derfor venter det gjerne penere vær når den etter hvert forsvinner.
Hvis du imidlertid befinner deg på lesiden, og dermed i regnskyggen av fjell eller et fjellplatå, for eksempel øst for Hardangervidda, kan det hende du ikke trenger hetten i det hele tatt når du ser en glette i øst. Da tømmer skyene seg på vestsiden av fjellene.
Hva om du befinner deg i Vardø som har storhavet i øst og nord og ikke i vest, og at skysystemet kommer fra øst? Ser du da en glette i øst, betyr det sannsynligvis at været er på bedringens veg uten at det trenger å bli nedbør. Gletten i øst vil trolig utvide seg mot vest, altså mot deg, etter hvert som skyene og nedbørsområdet driver vestover over Varangerhalvøya og det kan bli klarvær.
Vi skal absolutt ikke avskrive de eldres kunnskap om forvarsler som himmel og natur byr på. Mange gamle værtegn har nemlig vist seg å holde stikk vitenskapelig. I denne saken kan du lese mer om de klassiske værtegnene og når du kan eller ikke kan stole helt på dem.
Litt for moro skyld har jeg lekt og studert meg frem til et bokstavelig talt rimende værtegn selv. Det er nemlig funnet en sammenheng mellom sulfatpartikler med opphav i heftige villbranner i Sibir og det vakre fenomenet perlemorskyer, som opptrer i stratosfæren hele 20-30 km over oss.
Perlemorskyer er et tegn på oppvarming av stratosfæren. Hvorfor dette kan gi stor frost er knyttet til effekten stratosfærisk oppvarming kan ha på polarhvirvelen. Det kan nemlig gjøre den svakere eller til og med reversere den. En slik svekkelse gjør at iskald polarluft som den holder innestengt kan slippe ut og sige langt sørover. Så der har dere mitt hjemmesnekrede værtegn:
Perlemor gjør frosten stor.
Jeg lar det være like bastant som de riktig gamle værtegnene, selv om, som vi har sett, det alltid er noen forbehold. Forresten vil nok tilsvarende heftige, såkalte pyroCb-branner i andre deler av det boreale barskogbeltet, for eksempel i Canada, kunne gi perlemorskyer. Likeså heftige vulkanutbrudd som er store kilder til SO2.
Er du mye ute og har sansene med deg, blir du nok flinkere til å kjenne på været og tolke atmosfærens signaler. Selv har jeg lært mye av å drive med kontrollert lyngbrenning, en selvsagt uteaktivitet. For været må absolutt klaffe for at avbrenningen skal være god nok til å forynge plantene og gjødsle jorden samtidig.
Vi som driver med sikring av lokal matforsyning på den måten, følger værforholdene tett gjennom hele vinteren. Vi venter på gode forhold og husker på det «de gamle» på Vestlandet sa:
Tre dager med østavind ga passe tørre førhold for avbrenning.
En siste fun fact:
Torvdannelse og karbonlagring går fortere i lyngheier enn i skog. Velstelte lyngheier er også tryggere karbonlagre fordi de ikke så lett rammes av skadebrann. Velholdte naturbeitemarker og slåttemarker er også steder hvor snø legger seg lettere og blir liggende lengre.
Det vil ikke forundre meg om det blir mer og kanskje til og med lengre vinter med slike elementer i landskapet, siden snødekke kan vedlikeholde kaldluften og reflektere bort sollys.
Det er derfor god grunn til å stoppe gjengroingen i kyst- og fjellheier som berører mange tusen kvadratkilometer i Norge. Kanskje det blir et tema en annen gang.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer UTE,
Terrengsykkel, Fri Flyt, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider og e-magasin.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Utemagasinet.no er friluftsfolkets nettsted. Gjennom grundige utstyrstester, turreportasjer, og intervjuer med aktuelle friluftsprofiler får du inspirasjon og tips til dine egne turer.
Har du spørsmål?
Utemagasinet er en komplett kilde til informasjon om friluftsliv. Her kan du lese aktuelle og relevante utstyrstester, temaartikler og kommentarer – og få kunnskap og inspirasjon til egne turer.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i reportasjer på utemagasinet er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
Utemagasinet har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra utemagasinet.no for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Org.nr: 979754582
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 45 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 tirsdag og torsdag)
Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen
Salgssjef Fri Flyt AS: Robert Robertsen
