Tyin-Filefjell – fjellskiløpingens drømmested

Hører du ekkoet fra sommerens Vinjerock-festival?

Ser du løypemaskinen kjøre opp i høyfjellet? Det sitter en mann bak rattet og smiler. Han lytter til NRK P1, han jevner ut snøen med plogen, pakker den sammen med beltene, setter spor etter seg. 

Bak ham kommer gjerne jeg og gjengen min. 

Slik vi har gjort i mange vintre på rad.

«Her oppe kan vi danse i det hvite, mellom Sulebu og Suletind, fra Sulefjell til Varhovdtind, over Flenene, mot Kyrkjestølen, over Tyin og helt inn til Eidsbugarden.» 

Filefjelleventyret glir avsted. Skal vi si at det begynte i 1793? Da ble Kongevegen over Filefjell åpnet – den første kjørbare vegen mellom Østlandet og Vestlandet. Generalvegmesteren på vestsiden, A.J. Hammer, skrev i 1797 at vegen er «saaledes oparbeidet og istandsat, at man nu med Kiærre eller Vogn kan kiøre over de Stæder hvor Fordum var Livs Fare med løs Hæst at passere». 

Eller skal vi heller si at eventyret startet etter andre verdenskrig? Da begynte noen dristige piloter å tilby kommersielle flyturer fra hovedstaden til Filefjell. Du kunne gå ombord i det vesle propellflyet i Oslo med det du måtte ønske av kofferter, familiemedlemmer, venner, dresser, slips, kjoler, smykker, ski og staver. Kort tid senere landet du på Otrøvatnet, like ved Nystuen Høgfjellshotell, og kunne nyte en helg med lange skiturer, pianomusikk og treretters middager. 

Skal vi si at eventyret startet på sekstitallet, da folk fra Oslo begynte å bygge små hytter i skråningene ovenfor Tyinkrysset? Eller skal vi si at eventyret først tok til ved årtusenskiftet, da Kong Harald åpnet den nye Lærdalstunnellen? Plutselig kunne bergenserne kjøre til Tyin-Filefjell uten å ta ferje. Plutselig kunne de kjøre fra Golfstrømmens klamme regnbyger til et snøsikkert vinterparadis på kun tre og en halv time. Det ble solgt hyttetomter til den store gullmedaljen. En hel ny landsby ble bygget på Tyin-Filefjell. Tusenvis av mennesker flytter inn, hver helg, 1000 meter over havet. 

Vi gled rett inn, vi også. Vi hadde vært på leit etter den optimale ski- og friluftsdestinasjonen i mange år. En slags base camp for livet. På Tyin- Filefjell fant vi alt vi var på jakt etter: Et snøsikkert, hyggelig og barnevennlig skianlegg med muligheter for førstespor. Skarvheimen i sør, Jotunheimen i nord. Lette toppturer og krevende toppturer. Terrengsykling. Terrengløping. Kanopadling. Fjellfiske. Muligheten til å sette oss i bilen og kjøre både til Eidsbugarden, Beitostølen, Turtagrø, Hemsedal og Sogn uten å bruke så mye mer enn en time. Og – ikke minst – muligheten til å nyte langrennsløyper og fjellskiturer hver eneste vinter. Her oppe kan vi danse i det hvite, mellom Sulebu og Suletind, fra Sulefjell til Varhovdtind, over Flenene, mot Kyrkjestølen, over Tyin og helt inn til Eidsbugarden. 

Og nå glir vi av sted igjen, hele familien, fra Otrøvatnet opp mot Sulebu. Jeg har smale fjellski under sålene. De er lette, de har spenn, de har stålkanter. De er som laget for Tyin-Filefjell. De burde nesten kalles opp etter dette stedet. Hvorfor? Jo, fordi den klassiske fjellskituren på Tyin-Filefjell starter i preparerte spor, gjerne litt nedsnødde spor, for all del, det blåser gjerne her oppe, men likevel: Vi har ofte preparerte spor på første del av turen, og så, når vi for eksempel går fra Sulebu opp mot Suletind – det lokale turmål numero uno – går vi utenfor løypene, off piste, slik fjellskiløpere har gjort til alle tider. 

Først løyper, deretter villmark. 

Slik er Tyin-Filefjell. 

LES OGSÅ: Slik blir du klar for toppturen

Og i dag har vi god glid, vi smører med blått, vi bare glir innover viddene, forbi Sulebu, over Sulevatn, opp i Suleskar, vi bare glir av sted, helt opp til 1700 meters høyde. 

Suletind er Tyin-Filefjells Mont Blanc, Tyin-Filefjells Matterhorn. Vi spiser brunostskiver på toppen, henter fram kikkerten, nyter utsikten til Urdanostind, til Falketind, til Hurrungane. Og nå kommer den, kommentaren over alle kommentarer, et sitat som varmer hele kroppen, en ærlig reklametekst for fjellskituren. Det er åtteåringen som sier det. Hun sier det oppå den snøkledde varden. Bak store solbriller. Bak røde kinn. 

«Vet dere hva jeg synes?» spør hun. 

«Nei», svarer jeg. 

«Jeg synes ikke vi skal reise herfra.» 

Noen dager går vi så sakte vi kan