Turmuligheter i Hedalsfjellet og Vassfaret

I et dalføre helt sør i Valdres, finner du sjarmerende Hedalen. Hedalen er godt kjent for de som har lest historiene til villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus eller som har tatt seg en tur til det ville Vassfaret.

Hedalen huser tømmerkoier og eventyrskog, som blant annet inspirerte Mikkjel Fønhus til å skrive sine populære friluftsbøker.

Mange flotte naturområder i Norge bærer preg av turisme og utbygging av hytter.

Hedalen har blitt spart for en slik masseutbygging. På grunn av mindre turisme her, krever turområdene litt mer av deg som turgåer. Det er lite rødmerking og få serveringsmuligheter. Noen DNT-hytter er det, men merking av løyper utenfor disse er minimale.

For overnatting, så er tretopphyttene Fosstopp, Fønhuskoia og Skrukkefyllhaugen noen steder du kan overnatte.

Her finner du nemlig ingen leilighetshotellwe eller hyttepalass. Til gjengjeld får du gammel furuskog, sagn og vandrehistorier som har gått i generasjoner. En liten bygd der frilufts -og jakttradisjoner står sterkt. Ønsker du å dyrke den ekte villmarksfølelsen, er Hedalen plassen for deg.

Innbydende fjellskiterreng

Fra Fledda i Hedalen finnes det flere populære topper å bestige, med slak oppstigning og vid utsikt: Sæterknatten (1137 moh), Manfjellet (1100 moh), Buskerudfjellet (1127 moh) og Busufjellet (1058 moh).

Det går fine langrennsløyper opp til Sæterknatten i vintersesongen. Du er ikke avhengig av fjellski med feller, men det er en fordel med godt feste, da siste del opp til toppen er det bratteste partiet.

Turen til Sæterknatten er populær året rundt, men kanskje spesielt i påsketider. Er du heldig med været, kan du nyte lunsjen i solsteiken på en bar lyngflekk mens du samler fregner i påskesolen.

Fra Sæterknatten får du 360 grader utsikt. Nede i dalen ligger Vassfaret. Lenger bort kan du skimte Vikerfjell.

Når du først er oppe på snaufjellet, kan du også ta turen innom Manfjellet, Buskerudfjellet eler teste fiskelykken i Øvre Sautjern. Her ligger både vann og fjelltopper som perler på en snor, for de som virkelig vil på langtur.

Blant skogsfugl og furuskog

Selv om de majestetiske fjellene kaller på enhver turentusiast, skal man ikke kimse av lavlandet.

Fjellet ruver stille over flate myrer med høye furutrær. Harespor og reven har vandret i hundre forskjellige retninger i den dype snøen. Kanskje har det vært en kamp om livet?

Det yrer av dyreliv. Både skogsfuglen, reven og harepusen trives her. Mens vi vandrer innover med fjellskiene på, skremmer grønlandshunden Sarek opp noen ryper som har funnet seg godt til rette under noen bjørkegreiner.

Krokete, grå furutrær som over lang tid har tatt både en og tre runder rundt seg selv. Furutrær du ser har levd et tøft liv, men som står støtt på hver sin måte likevel.

Et krokete tre som jeg klatret opp i som liten, står her fortsatt etter så mange år. Tenk så mange vintre og vårsesonger dette treet har gått gjennom. Fra snøstorm, til snøsmelting og fuglekvitter. Plutselig står det omringet av multer.

Den nedpå-følelsen du får av å gå i slik uberørt og gammel natur skal man ikke kimse av. Siden 1985 har Vassfaret og Vidalen vært vernet som naturreservat. Villmarka her er unik, og i Norge blir det bare mindre og mindre av steder du kan kjenne på akkurat dette.

Som naturverner og villmarksforfatter Mikkjel Fønhus så fint skrev:

«Naturen er som et urverk som går og går, la oss ikke pirke for mye med maskineriet»

Det at området huser mange døde furutrær, byr på godt materiale for bålfyring. Tykke furustubber fulle av tyri, bålvedens Rolls Royce, står med jevne mellomrom rundt i lavlandet. Det skal derfor være vanskelig å ikke få til et bål som varmer godt. Med svartkjelen i sekken finner vi et ypperlig sted for å lage bål.

Lett, men usporet vinterterreng

Hedalen huser fine løyper, både for de som vil ta langrennsskiene fatt og for oss med fjellski. Busuvann ligger som en frossen perle midt blant tretopper og hytter. Her er det populært å isfiske!

Da jeg var liten, var vi mye på ski her i Hedalen. Det er perfekte løyper for både små og store. Vil man ikke opp på snaufjellet, er det flust av skiløyper i relativt flatt og trygt terreng.

I tillegg til et godt løypenett, er det utenfor sporet ubegrensede muligheter for hvor du kan gå.
Det er enkelt å navigere i terrenget, da fjellene synes godt fra alle kanter.

Det som er så vakkert med Hedalen, det er luften og himmelen.

Uten lysforurensing og i klar og frisk luft, blir fargene på himmelen på sterke og stjernehimmelen på skarp. Det er noe helt eget med fjellområdet her.

«Hvor finner du slik himmel? Er bildet photoshoppet?» spør folk, når jeg viser bilder fra himmelen.

Sannheten er at det ikke er photoshoppet. Det er bare en uberørt plass som ikke er påvirket av lysforurensningen vi har blitt så vant til i byene.

MÅNESKINN SOM HODELYKT: Ofte trenger du ikke hodelykt på Hedalen. Du blir vandt til lyset fra månen som lyser opp terrenget. En naturlig hodelykt. Foto: Line Victoria Sverdrup

HIMMEL I BRANN BLANT FURUTRÆR: En himmel i brann i Hedalen er heller ikke et uvanlig syn. Foto: Line Victoria Sverdrup

SUKKERSPINN: Sukkerspinn på himmelen er hverdagskost. Foto: Line Victoria Sverdrup

Vandrehistorier fra Vassfaret

Hedalen rommer mange sagn og vandrehistorier. Mikkjel Fønhus har vært med på å sette Hedalen på kartet med sine fantastiske villmarksskildringer med inspirasjon fra skogen og dyrelivet her. Å være på tur i Hedalen er som å være i en eventyrbok.

For de som er kjent i Hedalen er blant annet sagnet om stavkirken noe som blir fortalt i generasjoner. Til og med jeg som kun har hytte i Hedalen, har fått sagnet fortalt siden jeg var liten.

Et sagn er en fortelling som kan inneholde en kjerne av sannhet. Slik framstilles sagnet om bjørnen og stavkirka i Hedalen:

«Etter Svartedauden var Hedalen i Valdres helt folketom og ble liggende slik i lang tid. Skogen vokste innover de mange øde gardene og kirken.

Lang tid senere kom en jeger fra flatbygdene vandrende gjennom skogen her. Han skjøt en pil etter en tiur i en tretopp, men bommet. Pila fløy videre og traff noe som ga en fin lyd fra seg i skogen.

Jegeren sprang etter lyden og fant en stavkirke midt i skogen. Pila hadde truffet kirkeklokka. Jegeren mente det måtte være en hulderkirke og kastet ildjernet sitt over kirka for å beskytte seg. Å kaste stål over underjordiske var et sikkert råd mot trollskap. Der ildjernet landet, ligger i dag gården Ildjarnstad.

Så gikk jegeren inn i kirken. Der fant han en brølende bjørn som hadde hiet sitt foran alteret. Denne gangen bommet ikke jegeren, men skjøt bjørnen. Han flådde den, og skinnet ble hengende på veggen.»

Ifølge sagnet skal det altså være skinnet av denne bjørnen som fremdeles henger i stavkirken.

For å kjenne på følelsen sagnet gir, må du ta turen til dette villmarksriket.