Trening for fjellskitur

Men jeg har en avtale. Jeg skal ut å gå tur med et slitt bildekk på slep.

Det gir ingen mening, bortsett fra at jeg har undret litt over denne treningsformen. To ganger har jeg som redaktør bestilt reportasje om fenomenet «dekktrening». Men en slik artikkel har aldri kommet tilbake i retur.

Hvorfor ikke? Er det for kjedelig? For smalt? 

Og en ting til: Er det ikke mer og bedre treningseffektivt å trene inne på et treningssenter? Noe må det være, som gjør at en marginal gruppe mennesker velger å trene på denne måten, uansett årstid.

På parkeringsplassen ved Munkebekken i Østmarka står en gjeng med ti kvinner og menn klare til å gå, og de er oppstemt.

Jeg får tildelt en trekksele fra Fjellpulken, den samme som brukes til å dra pulk og forbindes til et dekk som henger noen meter bak.

Et kassert klatretau, donert av et lokalt klatresenter,  gjør jobben som drag.

Dekket har fått et par øyebolter, som forbinder tau og dekk. Det hele er festet sammen med tre karabinere.

Da gjenstår det bare å få på seg stavene.

– Da er klokka er sju, nå går vi! Jeg legger meg litt bak, sier primus motor Christin Oldebråten, men hun ender likevel opp med å gå i front.

Det er marsjtempo på hele gjengen og lyden av slepende dekk over grusen bråker litt. Men snart skjærer vi av grusen og fortsetter på en bred sti av gress og strå i retning Mariholtet.

Her blir det stille, dekkene glir over gresset.

Hele tiden er vi opplyst av gatelys.

Det er mange som lurer på hvilken ekspedisjon vi skal på.»

– Det er mange som lurer på hvilken ekspedisjon vi skal på, forteller Kjetil Nordheim.

Det var først etter noen treningsturer med dekk at han tenkte at han kanskje kunne bruke det til noe. 

– Turen til Kilimanjaro var på impuls. Elbrus fordi Kili-turen ga mersmak. Jeg har planer om Grønland, men vi får se, sier Kjetil. 

Kjetil har to dekk hengende etter seg.  

– I starten var det litt sånn: Jeg kan jo bli med så har jeg en treningsavtale. Nå har jeg vært mye på turer. Vi er en liten, hard kjerne, forteller han. 

– Er det bra trening da, synes du?  

– Ja, veldig. Det blir mye stillesitting på jobb og det er godt å komme seg ut. Man legger jo på så mye vekt man ønsker.   

– Hvis det er så bra trening, hvorfor holder ikke flere på med det? 

– Det blir jo flere og flere, påpeker Kjetil.

Merete Øyberg spilte egentlig håndball, men fikk trøbbel med akillesen og måtte finne seg noe annet å drive med.

Hun slo følge med gjengen som går fast hver onsdag, hun bor ikke så langt unna.

Nå har det blitt et fast, ukentlig treningsinnslag, etter at hun investerte i eget utstyr. 

– Det er sosialt og hyggelige folk å gå med, samtidig som jeg synes at jeg blir sterkere av det. Det er en veldig lavterskelaktivitet. 

– Har det hendt at du har trent dekk utenom fellestreningene?

– Ja, jeg har jo det, men da føler jeg meg veldig alene. Det er jo litt sært. 

– Er det? 

– Ja, vi får jo en del blikk av de vi møter.

– Blikk? 

– Ja, og det blir jo noen kommentarer. Mange lurer på hvilken ekspedisjon vi skal på. Noen gir oss tommel opp, andre blir veldig opptatt av å ikke se på oss, og noen er direkte sure. 

– Sure?  

– Ja, vi tar jo plass i veien og det bråker jo en del, så det er mulig å forstå. Når det kommer hester må vi rett og slett stoppe for at de ikke skal bli redde, forteller hun, og legger til at de aller fleste er veldig hyggelige og kommer med heiarop og smil.

Svein Øyrås drar på tre dekk.

Motbakkene løser han ved å legge seg litt mer frampå. 

– Jeg vil være lenge borte. Koble av mobilen og hele verden. Jeg var 25 dager på tur over Grønland. Der ute oppdaget jeg at det var ingen som var avhengig av meg. De hadde den beste salgsmåneden på jobb mens jeg var borte, så det gjorde ikke noe at jeg dro heller, sier han, og ler høyt. 

– Jeg vil tilbake. 

– Tilbake til Grønland? 

– Ja. Jeg hadde rett og slett en veldig bra turopplevelse. Ingen skader, og jeg hadde overskudd til å bidra med å ta ekstra vekt for de andre. 

– Klarer du å framkalle grønlandsfølelsen her og nå?  

– Jaja, sier han, og legger til at han undrer seg over at det ikke er flere menn med på dekktreningene.

Det er spredning i feltet. Anette Dalebø gått opp i front. Dekket slepes over barfrosten.  

– Jeg har vært med i to år nå. Jeg synes det er skikkelig bra trening, sier Anette.  

Hun trener tre dager fast i uka hele året, der dekktrekkingen inngår som en del av treningsopplegget.

Hun liker å gå på ski og kjøre på ski. Er generelt glad i å være aktiv utendørs.

– Hvis det har stått mellom en langrenn- og dekktrening, da har jeg faktisk valgt dekk. 

– Hadde du? 

– Ja. Jeg synes jeg får trent bedre, at jeg får mer igjen for det.  

– Hvordan da? 

– Jeg gjør sirkeltrening i tillegg, og synes dette hjelper veldig på utholdenheten. Jeg merket det sist helg hjemme på Sunnmøre. Da jeg var på tur, kjente jeg at de motbakkene jeg kjenner fra tidligere var lettere nå, forteller Anette.

«Jeg vil være lenge borte. Koble av mobilen og hele verden. Jeg var 25 dager på tur over Grønland. Der ute oppdaget jeg at det var ingen som var avhengig av meg.» Svein Øyrås

Hva så med Christin Oldebråten, hun som dro i gang det hele? 

– Jeg vil bare bli en gammal spreking, det er derfor jeg holder på. Livet er det viktigste prosjektet jeg har, og med en sterk kropp kan jeg gjøre mer av det som får hjertet mitt til å banke fort, sier hun.

Da vi startet ved Munkebekken, hadde hun to dekk.

Nå har hun mistet ett, men regner med at vi finner det igjen på returen. Vi skal akkurat samme vei tilbake.

Hun løfter opp en diger stein og slipper det nedi tomrommet i midten av dekket, for å få mer vektmotstand.

Hun mener at essensen med dekktrening ikke handler om å gå fort, men om å ha på nok vekt til at du går sakte.

Hun synes dekktrening er ideell oppladning før fjellturer til fots, toppturer på ski, langturer med pulk, sykling og andre fysisk krevende aktiviteter.

Hun sammenligner det som topptur på flatmark.

– Hvis du klarer å trekk to-tre dekk i to-tre timer i bakker eller på krevende underlag, da klarer du mye annet også. Dessuten blir du sterkere mellom øra. Det at vi har en fast dag i uka er bra. Det gjør at det alltid er noen med, sier hun.  

Ruta de pleier å gå varierer med vær og føre, men oppmøtestedet er det samme.  

Ved Mariholtet gjøres det noen dekkøvelser før vi snur.

Det ligner på noe man kunne gjort på SATS.

Når vi nærmer oss tilbake til startpunktet har vi har gått omtrent en mil og vært ute i nesten to timer.  

– Du merker det kanskje i morgen, tipper Svein.

Det er mange felte trær langs veien, tydelige spor etter arbeidsomme bevere, men vi ser dem ikke. Et tykt lag med rimfrost avslører at det har blitt betydelig kaldere enn da vi gikk ut. Christin finner igjen dekket og fester det på. Det glitrer i gresset og grusen er blitt sprø, den knaser under oss. Vi nærmer oss parkingsplassen igjen og passerer en stabel tømmerstokker. Hva er det Svein gjør nå? Går han rett over dem?  

– Helt trygt, ingen rasfare, sier han.

UTE-TV: EKSPEDISJONSSKOLEN – Om bildekk og trening