Presisering: Med «tøfler» menes i denne artikkelen moderne, likestilte menn som med selvfølgelig ansvarlighet og ditto begeistring utfører sin rimelige del av oppgaver knyttet til hjem og barn. Enhver annen assosiasjon ordet «tøffel» måtte utløse hos leseren er utilsiktet, uheldig og i denne sammenheng komplett irrelevant.
En temmelig mørk gråslysning våkner man i god tid før 5:30 av et spark, et vræl eller en utilsiktet springskalle utført av ubudne overnattingsgjester med ens eget etternavn.
Stresset og sluttkjørt i god tid før frokost innser man at voksenlivet er ekstremsport god som noen. Man er blitt bråvoksen – og fullstendig likestilt.
Historier om kroppsarbeideren som ikke måtte bli forstyrret av barna under middagshvilen? Åndsmennesket som krevde (og fikk!) total arbeidsro kun med et myndig kremt?
Patriarken som fritt forlot barneflokken for å dyrke sine fritidsinteresser og forbindelser?
Alt sammen er utdaterte eventyr som i en moderne manns familieliv framstår som langt villere fantasi en Bukkene Bruse på badeland. Unger er en gave og velsignelse, men hva gjør man for å bevare egen forstand når nær all fritid er erstattet med familie? Man legger en arbeidsdag til siste nytt innen åpent kontorlandskap.
Bratt opptur
. «Jeg trenger ikke terapi – jeg trenger bare å dra på fjelltur» står det på t-skjorta til gardsbarnehagens solstråle. Så her tripper vi ivrig, et par likestilte familiefedre tynget av forpliktelser, fakturaer og galopperende leveringsfrister. To førtiåringer som nekter å akseptere at neste steg er å bli feit og ferdig.
Rett over våre intense dagligliv venter nemlig himmelen: Meterdyp vårsnø og steikende høyfjellssol, og her nede en arbeidsdag som, vel, strengt tatt er opp til oss selv å styre.
A man’s gotta do what a man gotta do – så i det siste arving er avlevert på skolen tar vi konsekvensene av at naboene bærer etternavn som Tind og Piggen: Unner oss en vårskitur.
«Patriarken som fritt forlot barneflokken for å dyrke sine fritidsinteresser og forbindelser? Alt sammen er utdaterte eventyr som i en moderne manns familieliv framstår som langt villere fantasi en Bukkene Bruse på badeland.»
HURRA! I mitt tidligere liv var jeg smått bekymret for at lista over 2000-meterstopper ville bli for kort. At jeg en dag skulle toppe ut på opptur nummer 300 – og ha null hvite flekker igjen på kartet. Så feil kan man ta. Etter et tiår omgitt av asfalt og arvinger, kan jeg knapt huske sist gang jeg la et skispor 2000 vertikale meter til værs. Desto større er sitringen ved synet av to luftige og hvitkledde Skagsnebb – kneisende 2003 og 2092 meter over havet en snau times kjøring fra vår ferske fjellheim. I det skituppene vendes oppover fra Leirdalen midt i Jotunheimen observerer vi forbløffet sikre tegn på at småbarnsforeldre i uminnelige tider har gått nøyaktig samme nærtur: Elva som klukker lystelig under skiene våre heter Hurra!
Mere fjell
Jobbpraten er kjapt unnagjort. Før halvtimen er gått er vi redusert til to andpustne og andektige menn omgitt av majestetiske fjell, rygger og breer i alle himmelretninger. Snart er topplokket så tomt at salige Rolf Jacobsen finner resonans et sted dypt nede i bevisstheten – med vendinger som setter både dagliglivet og samfunnsutviklingen i perspektiv:
Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre -
fjell
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noen å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.
NEBB OG KJØR. Og visst må vi klore oss fast. Oppe på selve toppeggen gjør panoramaet (og fallhøyden, topografien og allmenntilstanden) oss småsvimle. Med utsikt som inviterer til innsikt rigger vi oss til med nistepakka – før tynnlufta brått vekker til live mer enn ettertanken. Brått er gamle ambisjoner som nye, og fremre Skagsnebb (2003 moh) har snart vist seg å være langt mer tilgjengelig enn den sylskarpe silhuetten gir inntrykk av. Vel nede på bandet igjen venter dagens første nedtur, en herlig utforkjøring innover den florlette dyna vi for anledningen har omdøpt til Hurrabreen. Eventuelt Auda-breen.
- Au! Au! Au! Det her gjør skikkelig vondt, gisper turkamerat Morten, liggende på ryggen med høyre lår i helspenn:
MER FRA SIGURD
- Sånt har jeg aldri kjent før!
Snart har (latter)krampa sluppet taket, og en smertelig erfaring rikere vender to rustne herrer atter skituppene mot nye høyder. Nede i dalen er skoledagen i ferd med å gli over i SFO, her oppe famler vi for å sette tiden på pause. Rundt oss inviterer storslåtte breer, topper og snøhvite rygger til solid overtid. Men på innsteget til bakre Skagsnebb innser vi at selv langfredager har en ende – og på toppunktet 2093 moh settes punktum for oppturen: Her oppe venter muligens frihet og Gud, godeste Henrik Ibsen – men som de moderne menn vi er vet vi at langt der nede venter noe enda mer givende: Familielivet.
Halvannen time senere ruller vi inn til siste-liten-henting på SFO – krampaktig fornøyd med utbyttet av dagens arbeidsøkt i åpent kontorlandskap.
I kveld skal det bli godt å dra på seg tøflene.
BYGDA 2.0
Sigurd Rønningen (39) flyttet nylig med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Han er også UTEs bokanmelder. Les intervju med Sigurd.
