Ski som medisin

En desemberkveld for tre år siden fikk vi en telefon fra min søster vi aldri vil glemme. Hennes sønn på knappe to år utsatt for en ulykke og hadde små muligheter til å overleve.

Etter to døgn på sykehuset med fortvilelse, tårer og glimt av håp var Sigve tapt.

Sjokket og gradvis erkjennelse av tapet gjorde min kropp tung og lite klar for store fysiske strabaser.

Sigve-runden

Den oppkjørte løypa gjennom skogen til løypenettet i marka ble for tung. Jeg snudde flere ganger etter de første bakkene i den mørke skogstraseen, tilbake gjennom togundergangen ved Elnes og så de myke, snødekte linjene på jordene som badet i lav desembersol: Jeg ville gå i lyst, åpent landskap, uten skygger, tunge grantrær og seige motbakker.

Med fjellskiene lagde jeg en kort runde på begge sider av den slake ryggen høyest på Haug-jordet, der desembersola maktet å dekorere med sine oransje stråler. 

Jeg plasserte løypa som en snor rundt toppen av et liggende egg, der jeg bare lot skiene lage spor høyest i terrenget med mest lys og lengst sikt.

Her gikk pusten og beina lettere, og jeg hadde ingen hast med å komme fram eller presse kroppen i seige motbakker eller lange distanser.

To-tre langsomme runder på størrelse med en håndballbane var nok. Farten ble holdt så lav at kroppen ikke behøvde stramme seg, men fikk rom til å ta i mot mer luft og nye tanker.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hopp 

– Er det klart?!! Kla-aart! I farta! 

Entusiastiske rop jallet utover jordet der flere titalls barn fikk tøyd både mestring, egne grenser og bakkerekorder så lenge lyset eller kreftene varte. Vi lagde mange hopp på det skrånende jordet bak huset der jeg vokste opp.

Målepinnene i snøen som talte sitt tydelige språk hvem som var den tøffeste hopperen.

De mindre hoppene var for småsøsken og andre som ikke ennå var kvalifisert for storhoppet.

Vi tråkket sidelengs med små skritt for å lage fastere snødekke for å ikke slå i gjennom i nedslagene etter hoppet.

Ingen  barn ble kjørt i bil til en aktivitet som startet og sluttet etter de voksnes skjemaer.

Dette var egen-initiert lek der vi bodde, og vi trengte ikke vente på løypemaskiner, instruktører eller transport fra voksenverdenen.

Det var rom, utfoldelse og glede når vi selv hadde lyst, så fort snøen hadde lagt seg.

Dette var et område – en hel liten verden – hvor vi hersket over all aktivitet og utformingen av arenaen.

Riktignok tjuvlånte jeg mors breie turski, 195 cm lange og med Kandahar-binding.

Etter snøfall

Det samme store jordet brøytet vi store langrennsrunder, som flittig ble brukt til å sanke kilometer til stadig stigende søylediagrammer, strategisk plassert ved utgangsdøra i klasserommet.

Noen ganger brøytet jeg runden etter snøfall, eller oftest bare halvparten av den for å være ærlig.

Det gikk sakte, skiene måtte skyves gjennom den nye snøen.

Det var følelsen av motstand og tungt arbeid for meg med mine halvannen meter lange, blålakkerte treski.

Famlende forsøk på å finne igjen det gamle, skjulte sporet.

Sjelden gikk det mer enn en dag før en skoleklasse eller to hadde gått runden i lang, lang rekke, og løypa var hardpakket nok for å lange ut i diagonalstil i god fart.

Hvor er det blitt av alle skisporene vi tidligere så på kryss og tvers over nesten alle jorder?

Barn som på eget initiativ spenner på seg skiene til lek og spenning i nærmiljøet, uten å være avhengig av løypemaskiner og foreldrenes bilkjøring.

«Hvor er det blitt av alle skisporene vi tidligere så på kryss og tvers over nesten alle jorder?»

Hakadal verk – Fuglåsen – Hagen skole

De siste tre årene har jeg lagd løype Hakadal Verk til Fuglåsen og Hagen skole.

Etter den første lille motbakken har jeg flere kilometer vidder foran meg og utsikt flere mil både oppover og nedover dalen.

Bak meg ruver Varingskollen med sin vulkanfasong, hele bygdas symbol, som et gigantisk juletre pyntet med lys på ene siden.

Jeg går rolig, uten lykt, den glitrende snøflaten i blågrønt månelys gir magisk følelse av å være.

Være, alene, på en annen planet med fremmede farger og uten lyder – og hvor ingenting haster – hvor alt beveger seg sakte, hvor Karlsvogna og universet stjerner blunker over meg slik de har gjort i all tid. For den som har tid til å se.

Fire skygger av rådyr spretter foran meg på vei til sitt nattlige skjulested på andre siden av jordet ned mot elva.

Noen ganger får jeg avtalt å møte datter eller kone i skumringen ute på de store jordene – det er en opplevelse i seg selv å gå hverandre langsomt i møte etter å ha sett hverandre på flere hundre meters avstand på de ellers nakne, hvite flatene.

Og treffer vi ikke rådyra er det alltid dagsferske spor eller soveplasser etter dem å kikke på. 

Den samme strekningen ferdes mange av barneskolens 200 elever hver dag. 

Men på tre år har jeg ennå til gode å møte noen barn – og voksne – på de flotte viddene med skispor som gås opp flere ganger hver uke.

Ingen går på ski på jordet mer! Det var før det, nå skal ungene heller gå i brun slaps langs en trafikkfarlig vei – eller kjøres i buss eller bil.

Det er best å beskytte barna fra slike ubehageligheter som fysisk aktivitet og åpen himmel kan medføre.

– Gå på jordet? Du  mener vel på den andre siden av dalen der snøscooteren har kjørt? 

– Nei, sier jeg, jeg lager løype selv fra stasjonen og hjem. 

Naboen, med racingskiene i hånda, blir fjern i blikket og finner noe annet å snakke om. 

Jeg slår fra meg tanken om å låne bort noen av turskiene jeg har.

Lage skispor på jordet? Nei, magiske naturopplevelser, lek og gleden ved å lage egne skiløyper må vike for prestasjonskultur og effektiv trening på maskinlagd underlag.  

Tur- og fjellski med noen få gram og millimeter ekstra er utenkelig for de fleste, selv om jeg benytter slike ski til 90 prosent av alle mine skiturer, og har vurdert dem til å være mest hensiktsmessig på turer med familien, men også på mange markaturer. 

Nærmiljøet åpner for helt andre muligheter for moro, trygghet og skiløyper. Er du med på å la bilen stå, bare en gang?Og heller la barna dine prøve skiene over jordet?

Hvorfor dirigere skoleungene ut i trafikken når de kan ta skiene over jordet?

Pål-Trygve Gamme er utdannet gestaltpsykoterapeut og har etablert samtalerom i andre etasje av skigarasjen sin i Hakadal. Han har fordypet seg i traumeforståelse der nøkkelen til friere liv oftest inkluderer å bli var sine kroppslige uttrykk og bevegelser. Han har også testet fjellski for UTE i en årrekke.