Sabotørruta med fjellski og telt

På grunn av interessen for historien tok mine besteforeldre meg med til Rjukan for å se stedet fra historien, men at det skulle bli inntrykk som skulle påvirke veivalg jeg tar i voksen alder tenkte nok hverken mine besteforeldre eller jeg den gang.

Det er ikke nødvendigvis aksjonen i seg selv som har gjort inntrykk, eller hvorvidt dette var viktig for å unngå at tyskerne kunne fremstille atomvåpen.

Det som gjorde inntrykk var historien om overlevelse og hva et menneske kan klare. Hvordan kunne gutter i 20-årene klare noe så krevende som å overvintre på Hardangervidda i den situasjonen de var?

Hvordan kunne de gjøre et så presist angrep mot Vemork etter en 100 km lang infiltrasjon til målet, for deretter å gå ytterligere 400 km på flukt til Sverige? Eller som sabotøren, fjellføreren og sjersant Claus Helberg gjorde noen uker etter aksjonen; gå 160 km på ski over vidda på 36 timer – der 5-6 timer var på vill flukt fra en tysk patrulje som oppdaget ham, og siste halvdel med en brukket arm? Hva var disse guttene bygget av?

Det siste spørsmålet har blitt mer og mer interessant, spesielt i en tid der vi i dag bruker ordet «ekstremt» i mange sportslige sammenhenger. Er det vi definerer som ekstremt i dag virkelig det? Helberg sin flukt tilsvarer ikke mindre enn to Vasalopp utenfor oppkjørt løype, over vidda vinterstid, på flukt og med en brukket arm den siste Vasaloppet-distansen. Eller, det tilsvarer nesten to Expedition Amundsen-løp sammenhengende, et løp over Hardangervidda som i dag omtales som muligens verdens hardeste skirenn. Slikt setter utfordringer i perspektiv, og kan få en til å tenke seg om en ekstra gang når man føler seg sliten.

Mine undringer over dette, kombinert med fornyet aktualitet da NRK laget en ny filmatisering av historien, førte til at planlegging av sabotørtur kom på agendaen høsten 2014. I den grad det var mulig å føle fysisk på det de opplevde, så ville jeg prøve dette, og følge deres historiske skispor over vidda til Vemork.

I løpet av høsten ble bøkene om aksjonen lest på nytt. Historien ble tegnet inn i en tidslinje, baser og bevegelser ble kartlagt, og til slutt var det tid for å invitere med seg venner på tur. Valget falt på å følge den samme ruten som Gunnerside-gruppen fulgte fra drop zone ved vannet Skrykken i Uvdal til Vemork, en rute vi senere har blitt fortalt at få har gått historisk korrekt før oss.

En torsdag kveld i mars var vi i gang, en gruppe mennesker med ganske forskjellig bakgrunn og forhold til historien, men med det til felles at vi liker oss ute i naturen og søker fysiske utfordringer.

For å komme oss inn til Skrykken valgte vi Solheimstulen i Uvdal som utgangspunkt for turen. Herfra er det ca. 15 kilometer langs den stikkede løypa mellom Solheimstulen og Rauhelleren inn til området der de seks Gunnerside-sabotørene landet i fallskjerm 16. februar 1943.

I mørke og snøvær ruslet vi en gjeng, også vi seks personer, opp de slake bakkene fra Solheimstulen til vidda. Målet for kvelden var å komme et stykke inn mot Skrykken, for så å starte den ordentlige turen i sabotørenes skispor på fredag morgen.

Neste morgen var været bedre enn ventet og idet vi kom inn i området som var Gunnerside sitt drop-sted fikk vi med oss begynnelsen av en solformørkelse før skyene trakk sammen og hindret oss fra å se den bli fullbyrdet.

I økende vind kom vi frem til sydenden av vannet Skrykken, der Jansbu ligger. Den minste av de to hyttene på eiendommen er den originale, bygget i 1934, og denne hadde to roller i historien.

Det var her Claus Helberg under sin strabasiøse skitur ble overrasket av en tysk patrulje noen uker etter aksjonen.

Da hadde han gått på ski inn fra Imingfjell for å se til noen våpen- og utstyrslagre i området, en skitur som altså endte med et kappløp med fienden og en brukket arm.

Og det var her Gunnerside-sabotørene ble liggende værfast i 5 døgn, etter å ha hoppet inn i fallskjerm rett før en av de verste stormene den vinteren startet. Etter å ha gjort et forsøk på å forflytte seg innså de at de hadde landet et annet sted enn det som var planen, og returnerte derfor til Jansbu. Mens de lå her, ble Gunnerside-gruppen overrasket av en tjuvjeger fra Uvdal.

Tjuvjegeren ble en hodepine med tanke på hva de skulle gjøre med ham. Skulle de likvidere ham i tilfelle han var tyskervennlig og derved sladre nede i bygda om det han hadde møtt på vidda?

Eller skulle de la ham gå og derved risikere at operasjonen og egne liv ble satt i fare?

Sabotørene var i tvil og tok ham inntil videre med seg innover på vidda da været bedret seg.

Fra Jansbu satte de i marsj den slake stigningen som passerer sørøst av Krossvasshovda og Festningsnutan, der man i dag krysser den stikkede løypa som går mellom Mårbu og Rauhelleren.

Deretter satte de kursen sørover og nedover til Hettefjorden, der de tok en rast. Mens skydekket var i ferd med å senke seg og skapte stadig dårligere sikt, rastet også vi ved Hettefjorden, før vi fulgte sabotørenes skispor videre. Oppover fra Hette, forbi østsiden av vannet Kalven, over Viuvatnet på sitt smaleste og videre mot Storsteinflotti.

Ved Viuvatnet krysser man i dag den stikkede løypa som går mellom Mårbu og Lågaros.

Herfra fikk vi full white-out resten av dagen og snøværet som fulgte endret skiføre fra å være raskt på hardt underlag, til å skape ising under skiene og brøyting av spor for mannen i tet. Vårt fokus endret seg fra å nyte omgivelsene til å være fastlåst på å holde ruta på GPS-en, og unngå å gå utfor en overraskende snøskavl eller fjellskrent. Vi nærmet oss tross alt området der Claus Helberg hadde falt utfor en skrent og brukket armen 72 år tidligere. Samtidig kunne ingen av oss klage på føret og forholdene.

Vi hadde tross alt både bedre klær, fjellski og sekker enn det sabotørene hadde da de gikk samme vei.

Claus Helberg sin flukt under Vemork-aksjonen tilsvarte to Vasalopp utenfor løypa, avslutningsvis med brukket arm.

Vi nærmet oss Kallungsjåen i det mørket begynte å senke seg. Det var her Gunnerside-gjengen oppdaget to skiløpere foran seg. Det viste seg å være medlemmer av forpatruljen Grouse som var ute og lette etter Gunnerside-gjengen. Grouse hadde vært på vidda siden oktober 1942 og skulle egentlig guide en gruppe britiske soldater inn for et angrep på Vemork i november 1942, men den operasjonen hadde gått galt. Britene fant ikke landingsstedet og på returen til England styrtet flyene i Rogaland på grunn av ising. Alle 48 soldatene døde, enten direkte i flystyrten eller senere henrettet i tysk fangenskap.

I tragedien hadde tyskerne funnet kart som viste at Vemork var målet. Som en følge av dette flyttet Grouse gjengen for sikkerhets skyld innover på vidda, fra Sandvatnhytta i nærheten av Møsvatndammen.

Først flyttet de til Grasdalsbu i Grasdalen men et par uker senere fortsatte de enda lenger inn til Svendsbu på grunn av manglende tilgang til ved i Grasdalen.

Nå var ventetiden på vidda over for Grouse og de to gruppene fant hverandre altså ved Kallungsjåen. I lyset fra hodelyktene våre kom vi oss ned til vannet og fant skispor etter noen som hadde gått der tidligere på dagen. Disse fulgte vi det siste stykket til Slettedalsbu, som var dagens mål for vår tur. Dagen etter fant vi ut at det nok var greit at vi hadde hatt skispor å følge kvelden før. Mellom sydenden av Kallungsjåen og Slettedalsbu ligger det nemlig en liten men bratt elvedal der elven er åpen det meste av vinteren. Man kan derfor komme til å ta et ufrivillig bad her dersom man kommer der i mørke eller dårlig vær, slik vi gjorde.

Tjuvjegeren fra Uvdal ble plassert under vakthold i Slettedalsbu ved sydenden av Kallungsjåen. Her ligger det i dag to buer på eiendommen og den historiske er den til høyre av de to, sett fra dalbunnen der vi campet for natten. Slettedalsbu hadde også en rolle etter aksjonen. Grouse telegrafisten Knut Haugland og agenten Einar Skinnarland var igjen på vidda under aksjonen og aksjonsgruppa skulle etter aksjonen legge igjen en statusrapport ved Slettedalsbu. Denne skulle plukkes opp og telegraferes til England av Haugland og Skinnarland.

Mens tjuvjegeren satt igjen i Slettedalsbu under bevoktning, fortsatte resten av gjengen sydover Slettedalen og langs vannet Vråsjåen til Svendsbu. Svendsbu, som regnes som den viktigste av sabotør hyttene siden det var denne de brukte lengst, ligger i nordvestre hjørnet av vannet Store Saure. I Svendsbu ble Gunnerside og Grouse enig om å slippe tjuvjegeren, mot at han signerte en kontrakt der han erkjente å drive tjuvjakt. Denne ville sabotørene gi til lensmannen dersom han sladret om det han hadde sett på vidda. Tjuvjegeren sladret ikke direkte, men da han senere delte ut engelsk godteri han hadde fått av sabotørene til noen barn i bygda, ble han tatt inn til avhør. At han røpet seg her var årsaken til at Claus Helberg noen uker senere ble overrasket av en tysk patrulje ved Jansbu på Skrykken.

«Etter å ha sett spillefilmen fra 1948 om aksjonen, der de fleste sabotørene spiller seg selv, kunne vi derfor leve oss litt inn i hvordan livet i denne hytta må ha vært.»

Svensbu var et spennende sted å besøke. Gardinene var trukket fra og innvendig er hytta den dag i dag identisk slik den var vinteren 1942/43. Etter å ha sett spillefilmen fra 1948 om aksjonen, der de fleste sabotørene spiller seg selv, kunne vi derfor leve oss litt inn i hvordan livet i denne hytta må ha vært.

Videre gikk turen sydover mot Grasdalen i flott solskinn. Grasdalen stiger jevnt og drygt oppover fra sydenden av Store Saure og den nevnte Grasdalsbu passeres på veien. Vel på toppen av dalen i syd møtes man i finvær av en flott utsikt mot Gaustatoppen. Dette var første møte med mobildekning på turen så her ble det naturlig nok en pause for å melde at alt var vel til de hjemme. Frem hit hadde vår eneste kommunikasjon med omverdenen vært en spot-tracker vi bar for at de hjemme skulle kunne følge med på fremdriften vår, samt for nødkommunikasjon.

Angående sikkerhet så hadde den opprinnelige planen vært å gå turen de samme datoer som Gunnerside gjorde det, altså i februar, men siden været på Hardangervidda kan være svært tøft i den perioden og enkelte i turfølget hadde begrenset erfaring fra vinterfjellet, ble det valgt å ta turen i slutten av mars. En annen fordel med senere gjennomføring, var at nærliggende turisthytter som Mårbu og Kalhovd er bemannet, i tilfelle man trenger å søke ly eller annen hjelp. Med DNT-nøkkel har man også en nødmulighet ved å trekke mot Stordalsbu cirka halvveis på turen.

Fra toppen av Grasdalen har vi slak og fin kjøring på ski nedover mot Sandtjørni før en ny dryg stigning kommer langs sydsiden av Brjostet. Rett sørøst for Brjostet, like ved høyde 1149, ligger Langesjåhytta. Da aksjonsgruppen satte i marsj mot Vemork fra Svendsbu var Langesjåhytta første stopp på veien, der de hadde en overnatting. En historie som forteller mye om stemningen i gruppen handler om en flaske Upperten whisky de fant i Langesjåhytta. Gruppen var på dette tidspunktet 8 mann og de konkluderte med at det ikke ville bli mye i glasset på hver om de skulle drikke den da. Siden de hadde plan om å bruke Langesjåhytta på vei inn igjen på vidda etter aksjonen, ble det bestemt at flasken heller skulle spares til det. De regnet nemlig med at det ville være færre som skulle dele flasken da. Det er sterkt å tenke på at dette var tankene og konklusjonen til en gjeng unge gutter, som i utgangspunktet skulle ha det meste av livet sitt foran seg.

Fra Langesjå gikk vi videre i sporene til sabotørene sørover Gåsos. I det solen begynte å si takk for i dag, og innen vi kom til Bjønndalen hadde temperaturen sunket betydelig. Påskeværet vi hadde hatt tidligere på dagen føltes plutselig som 15-20 minusgrader i stedet. Fra Langesjå til Bjønndalen hadde vi kunnet følge et beltevognspor som ga oss følelsen av å nærme oss sivilisasjonen igjen. Men gjennom Bjønndalen tenkte vi plutselig at her har knapt et menneske gått før oss. Etter to døgn på vidda kom vi stadig nærmere skoggrensen og snøen endret seg fra hard og vindpakket til puddersnø nedover dalen. Skumringstimen hadde begynt og mens vi suste nedover dalen kunne vi ikke unngå å føle oss som sabotører under fremrykning, kanskje det mest stemningsfulle øyeblikket på turen siden vi samtidig nærmet oss Vemork.

Etter en overnatting i Hjerdalen skulle vi sette den berømte prikken over i-en siste dagen.

I en løe i Hjerdalen ventet Tor Nicolaysen, bestyrer ved Rjukan Fjellstue og ivrig historiker med enorm kunnskap om denne aksjonen, siden han har kjent de fleste sabotørene personlig.

Da hovedstyrken av sabotører kom til en hytte de skulle bruke som siste stopp oppe i Fjøsbudalen før angrepet, hadde Claus Helberg vært nede i bygda og gjort en siste rekognosering.

Tor kom ut av løa i rollen som Claus og ga oss en siste oppdatering på status ved Vemork og hvorvidt det var mulig å krysse elvejuvet nedenfor Vemork.

Vi hadde allerede følt en del på hva sabotørene må ha opplevd under turen fra Skrykken, men teateret ved løa satte oss enda mer inn i stemningen.

Derfra hadde vi Tors kunnskapsrike og utadvendte selskap gjennom Fjøsbudalen, ned fjellsiden til riksvei 37, gjennom elvejuvet sabotørene krysset litt over en kilometer nordøst for Vemork, og langs jernbanelinjen på andre siden av dalen inn til Vemork. Det frarådes å forsøke seg på elvejuvet uten guide, både med tanke på å finne riktig vei og av sikkerhetsgrunner da elven plutselig kan endre vannstand dersom noe skjer på kraftverket. Man bør også være oppmerksom på rasfare og steinsprang ned mot jernbanetraseen. Utover det sikkerhetsmessige ved å ha med en lokalkjent guide, vil denne også tilføre mye mer av historien enn det noen få informasjonsplakater gjennom Fjøsbudalen gir.

«Vi gikk med sekk for å gjøre dette mest mulig likt det sabotørene gjorde. Pulk vil imidlertid fungere fint frem til Hjerdalen på denne turen, men anbefales ikke gjennom Fjøsbudalen og ned mot riksveien.»

Vi brukte telt til overnatting på turen og gikk en mil inn mot Skrykken første kvelden. Fredag og lørdag hadde vi etapper på 35 kilometer per dag for å nå frem til Hjerdalen. Da gjensto kun noen få kilometer frem til løa vi skulle møte guiden vår på søndag, og derfra er turen ca 8-9 kilometer frem til Vemork. Med start klokken 8 hver morgen, 50 minutters gåing/ 10 minutters pause-struktur og to litt lengre pauser i løpet av dagen, var vi fremme ved neste dagsmål ved 20-tiden om kvelden. Dersom man ønsker lengre pauser eller kortere dager anbefales det å beregne lenger tid for turen.

Vi gikk med sekk for å gjøre dette mest mulig likt det sabotørene gjorde. Pulk vil imidlertid fungere fint frem til Hjerdalen på denne turen, men anbefales ikke gjennom Fjøsbudalen og ned mot riksveien. Søndag hadde vi avtale med Tor ved løa klokken 10 og da var vi ferdig på Vemork kl 15. Været var slik det ofte er på Hardangervidda – uberegnelig, så sørg for å ha med godt utstyr og god fjellerfaring.

Vi hadde allerede før turen stor respekt for det sabotørene gjennomførte under tungtvannsaksjonen. Vi trengte i motsetning til sabotørene ikke å bekymre oss for tyske soldater og vi skulle heller ikke fortsette å gå 400 kilometer på flukt til Sverige etterpå, slik Gunnerside-gjengen gjorde.

Alle i turfølget vårt var i god fysisk form og deltar regelmessig på lengre utholdenhetsløp.

Likevel, etter denne turen på snaue 10 mil har vi, om mulig, enda større respekt for sabotørene. Dette er en krevende tur og det sabotørene gjennomførte, er et fantastisk studie i hva et menneske kan klare, og noe vi vil bære med oss neste gang vi er slitne.

Så avslutningsvis tilbake til spørsmålet, hva var disse karene laget av?

Tungtvannssabotørene var nøye utvalgte menn på bakgrunn av fysisk og psykisk styrke de hadde vist under trening i Skottland, så de var nok det vi vil kalle en elite heller enn gjennomsnittlige personer (selv om sabotørene nok selv ville protestert på dette).

I tillegg var de fjellvante, mange til og med lokalkjente.

At dette var sterke personligheter kan man se av etterkrigstiden da flere av sabotørene endte med fremtredende roller i samfunnet.

Joachim Rønneberg ledet oppbyggingen av NRKs distriktskontorer, Knut Haugland ble med Thor Heyerdahl på Kon Tiki-ekspedisjonen, bygget opp og drev senere Kon Tiki-museet på Bygdøy, mens Claus Helberg har mye av æren for utviklingen av Den Norske Turistforening slik vi kjenner den i dag – for å nevne noen.

Utover det nevnte var nok adrenalin fra spenningen rundt oppdraget og motivasjon utover gjennomsnittet til å bidra til frigjøring av Norge, sterke faktorer.

Samtlige hadde frivillig tilbakelagt delvis farefulle reiser for å komme seg til England etter at det norske forsvaret kapitulerte for tyskerne, og adrenalin gjør som kjent folk i stand til å yte det lille ekstra.