Holmenkollen Skifestival, Barnas Holmenkolldag, markaløyper og skikurs er for lengst blitt Skiforeningens merkevarer. Men Skiforeningen gjør mye mer, og fra neste år kan det være aktuelt å gjenoppta en over 100 år gammel skitradisjon. Nemlig organiserte skiturer i Jotunheimen.
LES OGSÅ: På selvlagde treski
LES OGSÅ: Fra klabbeføre til superglid
Det måtte noen pionerbragder på begynnelsen av 1900-tallet til for å vise folk i Norge at det var mulig å gå på ski i et så lite gjestmildt høyfjellsterreng som i Jotunheimen. I 1907 kom skiturismen i Jotunheimen inn i organiserte former, da Glitterheim som første turisthytte holdt åpen vinterstid. Blant pionerene som reiste rundt og «oppdaget» området, var Henning H. Tønsberg. Han var fjellklatrer, skientusiast og forfatter, og han skrev flere artikler i årbøkene til både Skiforeningen og Turistforeningen. Han ble sett på som en av Norges viktigste pionerer innen «høyfjellsskiløpning».
I påsken 1911 var folk tilknyttet Skiforeningen på Leirvassbu, og i årene som fulgte ble det flere turer og artikler i årbøkene. Her skildres oppdagelsen, opplevelsene, inntrykkene og ikke minst gjestfriheten på Leirvassbu. Henning Tønsbergs konklusjon ble: «Det er ikke alene Smørstabbens nærhet som gjør Leirvassbu til vinterdestinasjon av rang… Dette avsnitt av vårt høyfjell som skiterreng, rager over alt annet.» I en annen årbokartikkel lanserer han navnet «Leirvassterrenget» om denne delen av Jotunheimen. Et navn som Leirvassbuentusiaster fortsatt bruker.
«Dette avsnitt av vårt høyfjell som skiterreng, rager over alt annet.»
Henning H. Tønsberg
Jeg vet ikke om jeg skal kalle det mimring eller gjenforening, men i forrige uke var Skiforeningen igjen på plass i området som deres forgjengere var med på å oppdage. De ønsket å se stedet med egne øyne, lytte til stillheten og kartlegge mulighetene for å gjenoppta den over 100 år gamle turtradisjonen. Anders Øen og Lars Amund Toftegaard jobber i Skiforeningens aktivitetsavdeling og steller til daglig først og fremst med kurs for voksne innenfor langrenn, terrengsykkel og barmarkstrening. Deres mål og ønske er hele tiden å gjøre tilbudet til de ca. 74 000 medlemmene mer komplett, og samtidig appellere til nye medlemmer gjennom spennende kurs- og aktivitetstilbud. Det er her vårskiturer til Nord-Europas høyeste fjell kommer inn i bildet. Skiforeningen vil ta med seg skientusiaster på eventyr i Jotunheimen, som en prima finale på skisesongen.
Valget av tidspunkt for rekognoseringstur var det ingen grunn til å klage på. Sola skinte fra skyfri himmel, og takket være flere dager med intenst snøfall var området dekket av et 30-40 cm tykt og sammenhengende teppe av kritthvit puddersnø. Sist det var så mye snø i Jotunheimen, varte skisesongen til godt ut i juli. Alt lå med andre ord til rette for et opphold av det perfekte slaget.
PER-ARNE ANDERSEN
Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, utforsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.
Jeg traff Anders og Lars Amund på parkeringsplassen nede i Leirdalen mandag ettermiddag. Vi rakk en skitur til Stetindens fortopp, før vi måtte snu og sette kursen for Leirvassbu. Ingen langtur akkurat, men vi rakk i alle fall å føle på ski- og snøforholdene før middagen ble servert. «Det var vederkvægende at komme i hus og få mat», skrev Henning H. Tønsberg i årboka i 1915. Lite har forandret seg på 100 år. Dagen etter var det igjen vindstille og sol fra skyfri himmel. Sånne dager vokser ikke på trær og må utnyttes for alt de er verdt. Det ble derfor dobbeltopptur – først til Midtre Høgvagltinden og deretter klatret vi helt ut til Stetindens toppunkt. Et toppstøt vi ikke rakk dagen før. Oppholdet på Leirvassbu ble avsluttet med en av områdets store turklassikere. Over Bjørnebreen til Bjørnskardet, innom Smørstabbreen, rundt Sokse og nedkjøring over Storbreen til parkeringsplassen i Leirdalen der bagasjen lå og ventet. Lars Amunds avsluttende kommentar, «dette er det råeste jeg har opplevd», er vel egentlig bare en moderne måte å si det samme som Henning H. Tønsberg sa på begynnelsen av 1900-tallet («dette avsnitt av vårt høyfjell som skiterreng, rager over alt annet»). Dermed kan jeg kanskje si at ringen er sluttet, men jeg venter. For jeg håper det neste år blir organisert tur med Skiforeningen til Henning H. Tønsbergs eget Leirvassterreng:)
