Det hele begynner med noen øyeblikksbilder malt i vinterlig kalde farger. En mørk, ja kall det en dunkel og kald aften. Stillhet.
Skituppene befinner seg langt der nede, under de hvite massene. Et strev er det. Å løfte skien opp over snøen for deretter trykke den dypt ned igjen en meter lenger frem.
Jeg har gjort dette nå de siste tolv timer, de siste 35 kilometerne. Sulten er jeg, kaffisugen også. Et glass vin før middag skal bli legendarisk.
Om det noen gang blir middag, ja, om vi kommer frem i det hele tatt.
Etter at mørket kom over Indre Troms for seks timer siden har det ikke vært annet enn baksing i dyp snø, orientering etter elveleier i stummende mørke og «jeg går rett nordøst samme hva jeg støter på»–stemning. Vi er framme nå, men ikke helt allikevel, for noen hytte kan ikke jeg se. Ikke det at jeg absolutt må inn i den hytta, en vinternatt i det fri skal jeg tåle. Jeg bytter hodelykt, det blir lys. 2000 lumen bekrefter mine alvorlige mistanker: Her er skog, snø og enda mer skog og snø. Alt sammen så stille, som om noe er i gjære. Da roper Ingeborg fra bak trærne et sted:
– Eg fant'an! Wuhuu!
Jeg istemmer et lite «jabadabadu» og bakser meg videre mot lyden av min opprømte kone. Det ville altså en ende ta. Og som det perfekte scenarioet det er, som et troll i eske står den, Lappjordhytta, innhyllet i mørke. Døra, vinduer, lås og slå er alt dekket av kalde rimkrystaller. Ingeborg gir meg nøkkelen til hytta vi har planlagt å tilbringe to netter. Det er bare en ting jeg ikke har nevnt ennå, det har blitt meg fortalt at det spøker her. Jeg velger å ikke informere Ingeborg om det. Hvem eller hva er det som venter på andre siden av døra? Selveste Styggen? I det jeg åpner er det nesten som om jeg kjenner litt på et lite adrenalinrush.
Ny dag. Vi er i godt driv mellom Lappjordhytta og Altevatn. Blikkstille, som en sommerdag på sjøen, men 40 grader kaldere. Jeg løfter hodet og hviler blikket mot horisonten. Sola titter fram, kaster lange stråler gjennom Sverige og helt inn i Troms. Strålene treffer ansiktene våre og det varmer på en måte, men istappene i skjegg og nesehår forblir. Ahh, blendende sol og blå vinter! I horisonten er det mer. Sverige. Fjell. Herfra ser Sverige riktig flott ut. Jeg oppdager at jeg står «midt i klærne», det er på tide å bevege seg igjen. En ski skjærer gjennom 10 centimeter fjærlett nysnø, så den andre, jeg får dilla på en plagsom melodi.
På vei mot det innerste Troms. I nærheten av Dærtahytta har vinden gradvis eskalert gjennom dagen. Nå er den intens og truende, jeg antar storm. Snøfokken er et hvitt inferno. Eller svart. Det spørs hvordan man ser det. Jeg ser det med 2000 lumen. Det er altså ikke bare storm, men også bekmørkt. En uhyggelig kombinasjon, spesielt når man skal finne noe, som for eksempel en hytte. Vi er godt pakket inn, rustet for uvær. Balaclava, lue, hette, googles og hodelykt. Et nytt uhyggelig vindkast ryster oss og stemningen i turfølget er på nedadgående kurs. Tvilen er sådd. Det lukter litt snøhule av dette. Må vi grave oss ned bare få meter fra en DNT-hytte? Vi har GPS. Den er nå tom for batteri. No billig batteriskvip fra Rema. Ingeborg stuper nedi sekken etter nye batterier, og jeg fungerer som vindskjerm.
– Les opp de nøyaktige koordinatene til hytta, roper hun. Jeg finner fram kartet, leser opp og hun plotter inn. GPS-en er nå vårt siste håp for ei varm og tørr natt innendørs.
– Vi er 100 meter nord for hytta!
– Hva? Da har vi gått rett forbi uten å se den!
Ved forrige punkt var vi 100 meter sør for Dærtahytta, nå er vi 100 meter nord for samme hytta. Jeg ser maks et par meter foran meg når vi snur og går på kompasset i rett sørlig retning. Vi går tomannsgard med tre meters avstand, større avstand våger vi ikke. Teller høyt antall skritt. Lyser desperat inn i snøinfernoet. Ser etter skygger eller uregelmessigheter. Da skjer det helt plutselig at en hyttevegg åpenbarer seg i lysfeltet, bare 5 meter unna.
– Jaddaaaaa, brøler jeg. Er det virkelig?
Ingeborg får deretter øye på det samme, og bryter ut i dansende høylytt glede.
Ti dager på ski gjennom indre Troms. Grunnet de voldsomme snømengder valgte vi ski som fremkomstmiddel og sekk som ekstra bør. Turen startet fra Riksgränsen i Sverige, og skulle følge den såkalte nordkalottruta nordover og inn i Troms. Med eneste mål å kose seg glugg og gløgg på vinterfjellet, og denne gang ta i bruk DNT sine hytter. Derav lettere sekker og potensielt flere kilometer tilbakelagt. Og hvor skulle turen så ende? Det fikk tiden vise.
Men så var det denne Lappjordhytta, da. Vi hadde gått via Stordalsstua, deretter som allerede beskrevet tilbakelagt 35 kilometer i vaskekte vinterjungel. Og på dørterskelen var jeg forberedt på å møte «Styggen». Men noe tegn til spøkelse var det ikke, ingen rare lyder og heller ingen gjenstander som svevde rundt i løse luften. Vi ble en ekstra dag på Lappjord, hvilte slitne bein og flyttet to tunge middager fra sekk til det intestinale rom. Det snødde og det snødde, men da vi la i vei mot Altevatnet, hilste solen oss god dag og ble med oss en god stund. Vi fikk noen prektige utsyn over de svenske nordområder før vi vendte ryggen til det hele og skjøt fart ned mot Altevatnet i 9 km/t.
På Altevasshytta møtte vi Hyttetilsynet, en pensjonist som kalte seg Dag. En trivelig kar og en ringrev hva gjelder friluftsliv, men nå var knærne dårlige og ikke rustet for slike lange turer lengre. Han hadde mangt på hjertet, men lite ble sagt før kaffi og hans egen hjemmelagde ostebløtkake var på bordet. Ostebløtkaka midt på bordet hadde mitt fulle fokus. Jeg siklet. Og så fikk jeg smake. Tiden var inne for gode historier. Til vår store overraskelse og nærmest forskrekkelse kunne Dag fortelle oss at det spøker på Stordalsstua. En kaptein og hans hund omkom i nærheten av hytta i et forrykende uvær i 1917. På stormfulle kvelder kan man visst høre hunden bjeffe utenfor hytta, men ingenting er å se når man åpner opp. Det antas at de vil inn i ly for været. Da er det bare å slippe dem inn, så stopper bjeffinga.
Tilbake til virkeligheten. Status quo er kalde dager, storslagne fjellformasjoner, brede daler og en evighet dekket av uberørt snø. Midt i dette vintermekkaet befinner vi oss, to storøyde søringer. Vi brøyter oss vei gjennom knedyp puddersnø, men iblant sklir vi også langsetter høyfjellet på kompakt snø. Vi har nå passert Altevatnet og er i godt driv over neste fjellpass mot Vuomahytta. Jeg har pådratt meg gnagsår, noe som er sjelden kost for min del. Gnagsåret sitter pussig nok i rima internates. Hvordan jeg har klart det, vites ikke. Men at det er plagsomt det er sikkert. Det gnikker for hvert bidige steg, eller vent nå litt.. ikke tenk så mye på det. Jeg glemmer mine pinsler fort idet vi går inn i blåtimen, lyset dimmes og et fargeshow med blå-grå-nyanser stjeler alt fokus.
Neste dag legger vi i vei mot Dividalen. Det starter effektivt, men blir tyngre idet vi bikker dypt ned i et frodig og snørikt dalføre. Det skal være bjørn her, jeg håper den sover lenge i dag. Det blir en kamp mot snømassene, men belønningen er stor når man kommer fram. I prioritert rekkefølge foregår det slik:
Fyre i ovn
Koke kaffi
Nyte kaffi foran ovnen
Av med klær, grunnet heftig fyring
Dagens vinrasjon
Middag
På sagnomsuste Dividalshytta finner vi roen. Et uvær kommer over fjellet og med det påskudd for å ta en ny pausedag. Jeg velger å kalle det værfast, for det blåste friskt. Værfast er et fantastisk konsept, dessverre skjer det så alt for sjeldent i dagliglivet. Man burde hatt minst en værfast-dag per uke. Våkne opp, kikke ut, kanskje stikke nesa ut av ytterdøra for instinktivt å trekke seg tilbake under den trygge dyna. Sove et par timer til, fyre for kråkene og drikke kaffi.
Det kan jo bli litt stillesittende. Det ble det. Men så kom jeg over ei bok om snøskred. Den oste av død og elendighet, men jeg klarte ikke stoppe før den var lest fra perm til perm. Ingeborg var glad til, dette kunne tross alt endre min atferd i fjellet til det forsiktigere, ja kanskje lever jeg litt lenger på grunn av denne værfast-dagen?
Dag nummer åtte. Etappen Dividalshytta-Dærtahytta. 27 kilometer, estimert åtte timer. Vi skulle komme utfor et fryktelig uvær denne dagen. At det skulle bli vindfullt forstod vi fra tidlig av, men sikten var jo god, og vinden stod oss i ryggen. Dette var skikkelig vinter, slik vinter skal være. Så kom vi omlag halvveis og sikten ble dårligere. Vinden økte på og pisket mot venstre kinn. Det var litt sånn Severin-Suveren stemning. Uflaks? Joda, men ikke verre enn at vi tok ut kompasskurs og trasket videre. Skulle det bli helt galt kunne vi jo bare grave oss ned. I tide selvfølgelig. Men absolutt ikke i utide. Etter 18 kilometer var det tid for varm lunsj. Vi gravde levegg og kastet i oss Rett-i-koppen kyllingsuppe og fire polarbrød hver. Det var vindstille bak veggen vår, dunjakka på, himmelen var nær.
9 kilometer igjen. Hive seg ut i det hvite kaoset på ny med en ski foran den andre, staven i venstre og kompasset i høyre. For hvert 2000 skritt stoppet vi og sjekket posisjonen med GPS, tok deretter ut ny kompasskurs og gikk nye 2000 skritt. En hvit verden. Jeg visste ikke engang hva jeg satte skia på, bare at jeg var i bevegelse fremover og mot nord. Hvitt ble til grått og grått ble til svart. I mørket syntes jeg vinden tok seg opp enda mer. Det kunne virke som storm. Uflaks.
Som alle hyggelige fortellinger ender også denne bra. Vi fant Dærtahytta. Den var ikke blåst ned. I hytta var det to lenestoler som ble behørig plassert foran en stadig varmere ovn. Der satt vi gjennom kvelden, delvis slumrende, delvis med nesa ned i lesestoff, delvis nippende til strengt rasjonert rødvin. Middag? Ja. Og kaffi, kokmalt selvfølgelig. Det var en fullkommen kveld.
Dag nummer 9 tok vi oss videre over fjellet og ned i Rostadalen. Barneskirenn. Rostahytta var riktig koselig. Det var da vi innså at turen nærmet seg slutten. Maten var spist opp. Og selv om vi nesten gav etter for impulsen å fortsette uten mat så endte vi vår tur ned Rostadalen. Været kunne ikke vært dårligere på vår avslutningsdag. Med det mener jeg at været egentlig ikke kunne vært bedre. Sol, skyfritt og 20 minusgrader. Det var nesten nostalgisk å forlate det hele, men slik måtte det bli. Vi kommer tilbake. Helt sikkert.
LANGS NORDKALOTTRUTA
Ruta vår: Riksgränsen-Stordalsstua-Lappjordhytta-Altevasshytta-Vuomahytta-Dividals-hytta-Dærtahytta-Rostahytta- Rostadalen (bilvei)
Reisen hit: Riksgränsen (bil/tog fra Narvik).
Om terrenget: Turen gikk stort sett langs Nordkalottruta i høyfjellsterreng. Vinter i indre Troms byr på majestetiske fjellformasjoner og et fantastisk lys. Tidlig på sesongen kryper temp’en fort under 20 minusgrader og uvær må man være rustet for. Især området rundt Dærtahytta er velkjent for sterk vind. Et fjellrike og en villmark for de store kontraster.
Distanse: Ca. 160 kilometer
Tips: Etappen Stordalsstua-Lappjordhytta er lang og krevende, et kortere alternativ er start via Pålnostugan. Dividalen krysses enklest lengst mulig sør (toppen av dalen), da den er dyp og ulendt lenger ned. Ved avslutning i Rostadalen anbefales å ha avtalt henting/transport, for her er det ingen kollektivtransport. Om du har mat nok for 2-3 dager til, anbefales det å forlenge turen til Kilpisjärvi.
