Mats Grimsæth: – Jeg var verken fysisk eller psykisk klar

• Les også dette intervjuet med Mats Grimsæth fra da han var nominert til prisen Årets eventyrer.

Men slik ble det ikke. Da koronakrisen slo inn for fullt, ble moren, som er politi, stoppet fra å reise til Finnmark samme dag som avreise. Mats hadde allerede landet i Alta for å få et forsprang, og stod ovenfor et tøft valg. Skulle han gjennomføre turen alene, eller droppe det?

– Jeg var ikke fysisk eller psykisk klar. Jeg fikk en dårlig periode like før turen etter at det ble slutt med kjæresten min, og jeg var ganske i kjelleren. Jeg har også null inntekt og en usikker fremtid når jeg lander i Alta. Ny billett hjem har jeg ikke råd til. Så jeg klarte å samle meg litt, sier Grimsæth, som fikk se fra finnmarkshovedstaden at moren ikke fikk dra. 

– Jeg ble utrolig lei meg på hennes vegne. Hun har jobbet så lenge for det. Jeg ringer hun på Facetime, og forteller hva jeg har holdt på med. Det ble mye tårer fra begge to, for å si det sånn. Min eneste motivasjon for å gjennomføre var borte. Men jeg endte med å gå turen for henne. Jeg samlet meg og klarte det. 

Den første dagen gikk Grimsæth seks kilometer etter å ha blitt kjørt et lite stykke inn på vidda. 

– Da jeg startet kjente jeg at jeg ikke var klar for det. Både praktisk med rutiner og alt. Men da jeg startet traff jeg, av alle steder, noen kjentfolk som hadde avbrutt Finnmarksløpet. Vi fant frem akevitten, og jeg ble helt ærlig litt full den første dagen. Det er ikke en optimal oppladning, men det var litt unntakstilstand. Jeg kom i godt humør også.

Det ble mye tårer fra begge to, for å si det sånn. Min eneste motivasjon for å gjennomføre var borte.

Videre forteller Grimsæth om en tøff fortsettelse på turen.

– Dagen etter var det knallvær, og jeg tok en helt rolig tur. Jeg fikk bygd meg opp godt, og gikk videre første dagen på bare noen kilometer og fant en nydelig spot. Jeg la meg tidlig, for å snu døgnet og fulgte sola. Men det var ikke akkurat godvær i den perioden jeg var der. Jeg hadde værvindu, så jeg måtte gå nesten 3 mil for å komme frem til Mollisjok Fjellstue dagen etter.. Jeg startet tidlig, og gikk. Jeg har aldri gått så langt på ski noensinne, verken med pulk (Mats hadde ca. 65 kilo i pulken, red.anm) eller uten. Jeg hadde med kite også, men det var ikke meldt noe vind. Ikke et vindpust, sier Grimsæth og fortsetter:  

– Det var også den jeg dagen jeg måtte kjempe alt jeg kunne. Jeg kunne ikke ha pause. Jeg kunne så vidt ta bilder. Jeg holdt på i tre mil. Jeg hadde brukt opp alt jeg hadde av energi. Jeg hiket med en lokal jeger de siste kilometerne. Jeg var helt tom. 

Det ble mildt sagt en god natts søvn for Grimsæth. 

– Jeg sovna før klokka var seks. Det var heller ikke dekning der, men jeg fikk låne internett for å sjekke været. Dagen etter blåste det 23-24 m/s, man så ingenting. Farevarselet gikk også hjem til oransje. Jeg ble anbefalt å dra hjem fra hytta da. Det må sies at jeg har et godt sikkerhetsteam på turen. Faren min, som er gammel politi, koordinerer og diskuterer med meg. Jeg hadde også to lokale i Finnmark som hadde maks responstid på tre timer for å hente meg ut. Jeg gjorde gode valg, og hadde det trygt. 

Det var det mentale som ble en utfordring for Mats.

– Jeg elsker å være alene på tur, men dette var ikke riktig dag.

Etter noen utfordrende og rolige dager i hytta kom han seg likevel videre.

– Jeg har aldri følt meg så sprek. Jeg hadde hvilt i to døgn, så nå var jeg i form. Jeg lærte meg jo også mye underveris. For eksempel at jeg fant ut underveis at det er veldig lurt å skifte til kortfeller, for da går du opp to kilometer i snitt. Jeg gikk nesten en mil på langfeller. Jeg er helt nybegynner på det. 

• Les flere saker om fjellskiturer her.

Jeg elsker å være alene på tur, men dette var ikke riktig dag.

– Men du har jo en del erfaring fra tur?

– Ja, men det er viktig å dele sånt også. Men det krever jo selvfølgelig erfaring i forhold til beredskap.

Grimsæth kom seg videre, og gikk i en voldsom fart mot Karasjokkelva. Med fem kilometer i snitt tok han siste etappe på en time.

– Jeg prøvde å leve litt på det jeg hadde gjort. Jeg gjorde det for mamma.

Da turen var ferdig delte Mats også et tårevått øyeblikk på Instagram.

– Hva tenker du på da? 

– Jeg blir bare varm nå … men det var … Ja, det var veldig ... Der ikke ofte mine foreldre, som kjenner meg og vet hva jeg er kapabel til, anbefaler meg å avbryte. Så for de som står meg nære vet at det er det tyngste jeg har gjennomført. Det var ekstreme forhold i alt annet. Det er en hissig tur, Det var veldig spesielt å komme ned dit, og huske det hvem jeg gjorde det for. Alle de som har tapt kampen mot kreft, og de som står på for de som prøver å finne løsninger i disse tider. Det ble mye på en gang. 

Grimsæth har tidligere vært tidligere vært åpen om psykisk helse, og er også nå opptatt av å formidle at ikke alt er kult på tur alltid. 

– Jeg fikk utrolig mange gode meldinger, både fra ukjente og kjente. Det er ikke sånn at Børge sitter og smiler hver dag når han er på tur heller. Underveis hadde jeg mulighet til å ringe, og jeg hadde en samtale med en venn som virkelig fikk meg opp å nikke, sier Grimsæth og fortsetter:

– Med den tiden vi er inne i nå, tror jeg det er viktigere enn noen gang å være åpen om ting som er tøft. Det er første gang man sitter i samme i båt og følet på usikkerheten, angsten og redselen til de som har det til daglige 

– Hvordan går det med din mor nå?

– Hun er frisk på andre året, og er tilbake i jobb og holder på. Hun har klart seg bra. 

Det ble forøvrig også samlet inn penger underveis. Totalt ble over 28.000 kroner donert til Kreftforeningen under turen.

– Blir det aktuelt for henne å gjøre turen selv etter dette?

– Absolutt. Hun har tenkt på det mens jeg var på tur, og det første jeg spurte om var om jeg kunne bli med. Vi vil få med oss noen flere også, og det er ingen tvil om at jeg skal tilbake til Finnmark til neste år. Det var så fint. Jeg ble helt frelst av Finnmarksvidda. Men jeg skal trene litt mer.