Lordehytta på Hardangervidda

Noen mener den aldri har vært ei lordehytte, men at ettertiden har betegnet den som det. Lordebua på toppen av Folarskaret derimot, er som navnet tilsier, en ekte lordehytte. Den ble satt opp av Lord Garvagh den yngre, omkring 1880, med hjelp av lokale krefter i form av Lars Lein fra Sudndalen.

Historien forteller at det var to generasjoner av Garvaghlorder. Den eldste kom til Aurland i 1860-åra og fant veien opp i fjellet, jakta rein og bygde hytter. Det var sønnen, unglorden, som bygde hytta i Folarskardet. Dette var den gjeveste av hyttene, og han var der ofte. Lorden hadde mange rare innfall og ideer. All veden skulle bæres opp til hytta, ikke kjøres inn eller kløves dit. Bygdefolket i Sudndalen måtte ofte være med han til de merkeligste tider. En gang måtte de støtte ham mellom seg opp til hytta på julekvelden. Han ville ikke bruke ski, men vasset i snøen. Det ble en strabasiøs ferd, og han forfrøs beina. På sine ferder i fjellene skrev han dagbok, som siden ble til boken «The pilgrim of Scandinavia».

Fokksnøen har lagt seg i løpet av natten, og jeg må spa meg ut av bua. Flere ganger i løpet av natten har jeg vært ute og spadd, for å unngå å bli sperret inne. Hans-Petter forsvant i full fart med hundetrekkraft kvelden før. Det gikk vesentlig fortere enn pulkfølget han hadde med seg på vei opp. Det har blitt dagslys, og været kan bli til alt mulig. Vinden er stri, men jeg erkjenner fornøyd at jeg har den i ryggen. I det store og hele gir dagen et utsøkt turfølge, med Hallingskarvet på venstre side og noe litt mer uvisst på høyre side. Sikten åpner ikke opp for utsyn. Nå og da slipper det lave skydekket tak og gir plass for litt utsikt. Snøføyka står rundt både meg og Hallingskarvet da jeg ankommer Folarskaret. Et lite pass med en kneik som må forseres. Fiskebein går greit i starten, men etter hvert går det over i sikk-sakk. Ni svinger senere er jeg oppe og kan se frem mot en velfortjent hvil i Lordehytta. Lord Garvagh den yngres mest fornemme lordehytte. Et lite vann og en enda mindre motbakke er det som skiller oss.

 «Anno 1880» står det skrevet på en treplate over den lave døra. Jeg spar den frem, og krøker meg inn i et stort forrom for hugging av ved og oppsamling av snøføyk. Innenfor er et rom av omtrent samme størrelse. Et lite kjøkken, noen krakker, et bord og en sengebrisk. Det er kun ett lite vindu, som er føyket igjen. Det er mørkt. I enden av rommet er en dør til enda et rom. Her er litt ved og noen sengebrisker. Hytta er gammel og enkel, kort oppsummert. Og den er kald. Svett ullundertøy kommer av, og dun kommer på. Det er ikke mye ved, så jeg bruker den sparsommelig. Primusen besørger en enkel turmiddag og det er tid for å hvile, fundering og filosofering. Hva tenkte de egentlig om tilværelsen og sine gjøremål her i fjellene, disse lordene? Kanskje var de ikke så ulike nåtidsmennesket. Det er godt å komme bort fra det luksuriøse livet, og kjenne på den ekte tilværelsen.

Hva tenkte de egentlig om tilværelsen og sine gjøremål her i fjellene, disse lordene? Kanskje var de ikke så ulike nåtidsmennesket. Det er godt å komme bort fra det luksuriøse livet, og kjenne på den ekte tilværelsen.

Lordetilværelsen forlates til fordel for en moderne lordebu. Nærmere bestemt DNT-hytta Krækkja. Servering, dusj, senger med madrasser og sengetøy, kiosk og andre kosteligheter som ikke hører den gamle lordetilværelsen til. Solkremen forbrukes flittig nedover mot Haugastøl, og oppover mot Krækkja. Det er et stykke, især med en velfylt pulk. Pulken er lastet for å være ute i et par uker, for turens innhold og varighet er ikke bestemt enda.

Nedturen er dagens absolutte opptur med en fantastisk utsikt utover hele Hardangervidda. Hardangerjøkulen er et av de monumentale landemerkene som stikker seg frem. I det fjerne skimter jeg nok også Hårteigen, men det er ikke alltid lett å skille toppene fra hverandre. Oppturen blir en nedtur. Det er slutt på utsikten, og pulken henger tungt etter i motbakkene. Jeg teller løypekvister og sjekker antall kilometer til Krækkja. Det går sakte men sikkert fremover. Brusen er vel fortjent, da jeg i skumringer trer inn i resepsjonen.

Les også

Guiden til Hardangervidda

Langtur, topptur, familietur. Hardangervidda byr på fine turmuligheter for både nybegynnere og erfarne. Her er noen gode turforslag med start fra blant annet Finse, Mogen eller Haugastøl.

Det er fullt av folk. Klasseturer og venneturfølger. Og meg, i ensom majestet. Det utveksles noen friluftskonversasjoner der det passer seg. Det er lett å komme i kontakt med andre på turisthyttene. Sosialt mettet legger jeg i vei mot Finse neste dag. Natten skal tilbringes i telt, og distansen blir så lang som dagen gjør den. Været er grått, konturløst og monotont.

Det ikke utsikt til noe som helst, bokstavelig talt. I nedoverbakkene merker jeg knapt at jeg har stoppet. Det er trått. Et par turfølger går motsatt vei, og vi er enige om at det er en dag uten de store inntrykkene. Jeg slår opp teltet i enden av et vann, i forkant av siste oppstigning før nedkjøringene til Finse venter. En stund senere døser jeg god og mett i teltet, og bestemmer meg for å titte innom Finse neste dag. Deretter venter Hardangerjøkulen.

Det er god tid til filosofering i teltet, og erkjennelsen om at det enkle liv er det gode liv kommer sigende. Lordene hadde nok skjønt både mangt og meget, da de satte opp sine enkle buer rundt Hardangervidda. 

Lordehytta

Tross diskusjoner om hva som er en ekte lordehytte, består Lordehytta i Folarskardet testen. Lordehytta ble restaurert i 1990, blir benyttet som turmål og nødbu. Den er spartansk innredet med vedovn, sengebrisk, bord, stoler og et skap, og kan trygt brukes til overnatting. Det kjøres årlig opp ved, som du må kappe/kløve selv. Bruk ikke mer ved enn nødvendig! Ved siden av å være ei nødbu, er Lordehytta også et uerstattelig kulturminne som er vel verd å ta vare på.

Det er Hol Fjellstyre som drifter hytta. På grunn av kostnader med ved og vedlikehold, koster det 100 kroner per natt (barn u. 16 år gratis). Vil du være med på vedlikeholdet av hytta ved å gi et frivillig bidrag, kan dette gjøres ved at du legger penger i penge-skrinet på veggen, evt. betaler direkte til Hol fjellstyre

ADKOMST: Du kan ta deg hit fra begge sider av Hallingskarvet. Fra sørsiden er det enkleste å følge rutene fra Haugastøl eller Finse. Fra nordsiden av Hallingskarvet er Storestølen Fjellstugu og Raggsteindalen Høyfjellstue det naturlige utgangspunkt. De ligger ved fylkesvei 50, på strekket mellom Hol og Aurland. Husk å sjekke åpningstider på hyttene på Hardangervidda i vintersesongen.

Les også

Fjellskitur langs Hallingskarvet

En kald fredag i januar, da folk flest holdt seg inne, hoppet vi av toget med ski og sekk på Finse, for å gå mot Geilo.