Vi står på Vaggatem campingplass, et trivelig ektepar lar oss parkere bilen her, tett inn mot elven som skjærer et skille mellom Russland og Norge. Her har det bodd folk lenge. Mennesker har trekt inn fra Finnland, Russland og Norge. Her har de funnet et liv ved øksa i tømmerskogen, elvebåtens årer og plogen som pløyde jorda. Pasvik er et unikt kulturellt landskap, hvor folk møter folk og land møter land, med villmarka som bakgård.
Vi har pakket sekkene, låst bilen og sendt en liten beskjed hjem. Inntil veggen smiler Cecilie Skog, mens Fridtjof Nansen ser tankefullt mot oss. For første gang denne sesongen, kan fjellskia spennes på, og ta oss med gjennom snødekt landskap til nye opplevelser.
Sammen, i tosomhet, skal vi gå taktfast inn i mørketida, omgitt av den øredøvende stillheten som preger vinterlandet. Kulda gjør at ansiktet stivner litt, og kroppen er kald de første stavtakene. Mens snart varmes vi av bevegelsen og tyngden av storsekken.
Etter 200 meter med snødekt asfalt, tar vi av mot høyre og svinger snart inn under de første trærne, tynget mot bakken av et hvitt lag. Det første strekket av turen går sakte, med strevsomme skritt. Elva har dårlig islag, og innbyr til farefull ferd, mens skogen dekkes av steiner og trefall som hindrer fremrykkingen. Etter to fall ved ei tue, hvor balansen tapte kampen mot tyngdekraften, må jeg stoppe opp et øyeblikk. Jeg lener hodet bakover, ser på innsiden av øyelokkene og tenker for meg selv at jeg er priviligert som får være akkurat her. Etter noen sekunder med egenmotivering sår skiene igjen ny driv, og vi snirkler oss frem til bredden av et vann.
Islagt.
Det kjennes trygt.
Vi legger i veg, det føles som om skiene flyr over snøkrystallene, etter all baksingen i marka bak oss.
Kulden har tatt med seg sin beste venn, den klare stjernenatta, og isen hvor vi går lyses opp av det svake skjæret fra oven.
Vannene her i oppe i dalen er gjerne langgrunne, og flere steder stikker stein opp fra det hvite, godt ute fra land. Innerst dannes konturene av en sivflekk mot den lyse flaten.
Snart fremme, vi skal inn i en tømmerkoie ved elva som renner ut i vannet, til venstre for oss. På skrå over myra, med bjørkeriss stikkende opp mellom skiene, konsentrert om nattorienteringen i dette flate landskapet. Der går vi altså, Elise Theoline, Tuva og jeg, den første dagen av det som skal vise seg å bli et vintereventyr.
Vi kommer fram, fyrer opp og og ruller ut posen på gulvet nær ovnen. Koia fylles av røyk, vi er slitne mens vi feilsøker varmekilden vi gjerne kunne ofret en sjokoladeplate for å få til å fungere. På veggen henger en håndskrevet lapp. Den forteller at ovnen er av det lunefulle slaget, gir en rask formel for suksess, samt en beroligende melding om at det ordner seg etterhvert..
Med ryggen mot tregulvet, ser vi at lyset fra flammene reflekteres i tåken i taket.
Gradvis går røyken bort, ovnen brenner rent og pent, nydelig! Mens dagen gryr over furukledde åser, sovner vi endelig.
«Med ryggen mot tregulvet, ser vi at lyset fra flammene reflekteres i tåken i taket.»
De nærmeste dagene fyller vi med gode skiturer, bøker, Yatzy, tegning og spikking.
Vi kan like gjerne finne roen allerede nå, i starten av turen. Vi vandrer videre mot vest, ser skogen overta for myr, før den igjen stanser ved foten av ny våtmark.
Stedvis fylles skogbunnen av ur, som vanskeliggjør ferden. Det er ihvertfall godt for sansene å gå sakte.
Synet, hørselen og nesa tar for seg av luktene, lydene, bildene som glir forbi, før de avløses av nye og legger seg i kjølvannet av fjellskia.
Øksa finner både vedkubber og is. Jeg hugger noen hull til kona, som skal starte sin isfiskekarriære på denne turen.
Det blir med en abbor i miniatyr, et slags monument på vår manglende lokalkunnskap om gode fiskeplasser. Ved en av de få åsene som reiser seg på avstand, brytes stillheten av flaksende vingeslag. Fra trekronene på høyden, som enda er gullbelagt av dagens få solstråler, har en fin brunfugl lagt seg på vingene mot tryggere grunn.
Ikke at den trenger å frykte, FEFO har nektet jakt i dette området for mennesker som oss.
Siden vi bor på feil side av Alteeidet må vi derfor heller la de priviligerte løfte hagla.
Selv lar vi øynene nyte synet av brunspraglede halefjær som forsvinner inn mellom trærne, et vakkert syn! Noen skritt lengre fremme, bryter en ny fugl stillheten idet den mektige tiuren sir fra seg plassen sin og søker mot nordvest. Disse områdene huser godt med dyr, fugler og fisk. En tilgjengelig lekegrind for friluftsmennesker som oss, en perle i det nordøstlige hjørnet av Norge.
Ruten vår tar oss over flere dager gjennom urørt snø, her er det knapt noen i disse tider. Over mylderet av vann, tjern og myrer, om sommeren en hindring, om vinteren en estetisk motorveg for dyr og mennesker.
Det flate landskapet gir oss flere ganger utfordringer med orienteringen, forsterket av lysforholdene som tvinger mye av vandringen inn i de mørke timer. På et strekke gjør vi noen merkelige feil, og følger opp med elendig fokus mens vi går. Det tar oss i helt feil retning, og leder oss inn i noe ukjent. Vi leser oss på kryss og tvers av kartet, mens vinden som ellers stort sett er fraværende her i dalen, øker i styrke. Ser på kartet. Prøver å se konturer i landskapet, men nattesynet er ødelagt av lyset fra hodelykta. En lang og kald tankerekke snevrer inn posisjonen vår til ei lita myr, 1,5 kilometer nord for målet. Men slik er det, man får svelge skuffelsen over egen udugelighet og nyte turen tilbake på rett kurs.
«Det koker smått i blodårene, når vi nå er sammen i denne drømmen av et område».
Når vi etter hvert når grenselinja, lar vi den lede oss over Kolfjellet, sørover. Stein på stein, en labyrint av hull, blokker og småtrær gir vandringen lav hastighet. Det blir en tålmodighetsprøve, men heller det enn å skade seg i et fall. Bakken glemmes uansett fort, når vi ved ei hvitflekket, gulgrå grenserøys, skuer inn i horisonten bak de finske skoger.
Mens dag avløses av skumringen, krysser vi en bekk som skiller Øvre Pasvik Nasjonalpark fra resten av dalen.
Mørket byr på flere overraskelser denne kvelden. Jeg opplever å skremme en storfugl på vingene, fra en gren jeg passerer under (!).
Jeg opplever derimot ikke å finne et reinsgjerde på kartet, og safer ved å følge grensegata. Sekken er tung av alt som hører med på en lang vintertur, og kilometrene begynner å tære på bena.
Hoftebeltet har gnagd sår på begge hoftekammene, og ryggen vurderer å legge ned veto ved en anladning.
Men det er midlertidig, villmarksfølelsen bringer derimot med seg et snev av evighet, og den kommer i rikt monn her i nasjonalparken.
Det koker smått i blodårene, når vi nå er sammen i denne drømmen av et område. Et landskap som innbyr til ro, tanker og livsmot.
Her skal vi være, omgitt av et mektig skaperverk, søkende etter livskvalitet som ligger gjemt bak tyrirøtter, abbortjern og slitne tømmervegger.
Det er vel kanskje ikke det rart at to unge mennesker som oss, med hodet lent mot alt dette, opplever det umiskjennelige draget av villmarksfølelse.
Vi gleder oss til å hvile litt i den!
Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i utvalgte områder i Nord-Skandinavia, der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår, som vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka. Med seg på reisen har de Tuva, ei 1,5 år gammel Pointertispe. Innimellom utfluktene er de tilbake i sivilisasjonen, og bidrar med rapporter fra sitt eventyrlige år på tur. Du kan følge de to på Instagram: @elisetheoline og @askagoy.
