Forbereder Grønlandsdrømmen

Der! Det må være dem? Ja, hvem ellers skulle det vært? Vi er ved Bergsjøen i Hallingdal. Sikten er ikke god i snødrevet, men det gule og røde teltet er avslørende. Vi er på vei for å møte kameratgjengen som skal gå på ski over Grønland denne våren. Men Tord Are Meisterplass må imidlertid finne en annen teknikk. Han er lam fra brystet og ned, etter en skiulykke i 2015.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Før det var det bratt terreng, høye fjell, is og klatring som gjaldt for sogndølingen. Han tror at han har vært på nesten alle toppene i Hurrungane. Nettopp denne dagen kjørte han på ski der han hadde kjørt så mange ganger før, tre små dropp, i lokalanlegget Hodlekve i Sogndal. Han traff rett på noe is, skia spratt av og det smalt. Han kjente med en gang at noe var galt, at han ikke kunne bevege seg og at det mest sannsynlig bare ville bli verre om han prøvde å røre seg. Etter fem minutter kom det noen, som gjorde at han fikk hjelp. Tord hadde brekt nakken. Førligheten fra brystet og ned er borte. Det som ikke forsvant var viljen til å være aktiv på ski, sykkel, padling og å være på tur.

– Det var nok kjipere for alle rundt, enn for meg. Midt i det så tar man en dag om gangen. For min del var det tøffest etter rehabiliteringen, når venner dro på ski og jeg bare... ja, snakkast! Etter hvert fikk jeg taket på ski, så jeg har ikke blitt sittende så veldig fast, forteller Tord.  

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Mens han lå på intensiven sendte legekameraten 

Andreas en sms. Han skrev: «Vi går over Grønland, da». Etter skiulykken i 2015 har han svømt Sogndalsfjorden på tvers, sykla Østersøruta i Danmark, bare for å nevne noe. 

Men den meldingen fra Andreas festet seg. 

– Grønland er det hardeste som er innen rekkevidde. Terrenget er slik at det går an, sier Tord.

Han trekker fram dama også, for uten henne hadde det kanskje ikke blitt noe av. Jeg har jobbet aktivt med denne turen lenge. Og så er det kameratene da, som blir med  over isen. Det er ikke noe soloprosjekt, akkurat. 

– Dama sa at det var ingen problem for henne at jeg var lam. Men om jeg ble en sånn sur grinebiter som aldri ville forlate huset, da kom hun til å stikke. Ærlig. Hun er okey, altså, sier han, og smiler. 

«For min del var det tøffest etter rehabiliteringen, når venner dro på ski og jeg bare... ja, snakkast!»
Tore Are Meisterplass

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Fjellpulken har vært velvillige hele veien, og spesialbygd en pulk, som tar ekstra hensyn til å beskytte kroppen mot vær og vind. Den er litt treg, men Tord Are har konkludert med at det er viktigere å være trygg enn å komme seg framover. Overkroppen blir festet med en stropp, som hjelper han med å lene seg fremover for maksimal kraftutnyttelse. En stor utfordring blir å holde varmen.

– Jeg kjenner ikke så godt om kroppen er varm eller kald, men når jeg blir kald, sprer det seg. I går ble jeg litt for kald, forteller han.  

Et termometer i pulken skal hjelpe til, samt at kompisene må bistå og kjenne etter.  

– Hvordan er å spørre om hjelp? 

– Det er  vanskelig. Det er kjipt, ja. Men du må bare innfinne deg med at sånn er det. Jeg trenger hjelp til nesten alt. Jeg har jobbet med denne turen aktivt lenge, og kommet dit at nå må jeg slippe kontrollen. Nå kommer guttas bidrag inn, sier han. 

Mens de andre organiserer til frokost utenfor teltet, ja, det meste som må organiseres, egentlig, kan det komme til å bli mye tid for seg sjøl underveis.  

– Man skal ikke tenke for mye. Komme for mye inn på meningen med livet og sånt. Det er ikke en retning jeg har lyst til å gå. 

– Hva med risikoen for at det kan komme, nettopp på en slik tur? 

– Jo, men min erfaring er at det hjelper å være i bevegelse. Du kommer inn i sonen og da går det veldig fint. Når jeg er i teltet og vet at de andre er der ute og jobber, det synes jeg er trasig. Det liker jeg ikke. Men jeg kan ikke bli sittende her og deppe hver morgen. 

– Er det noe du gruer deg spesielt til? 

– Å gå på do. Det blir det verste.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Rutinen blir å sitte en halv time ekstra i teltet for å forsikre at hele systemet er tømt. En litt mer omfattende prosess enn det er for deg og meg. Overgangen til å be om hjelp til det å komme seg på do var noe av det han synes var det verste med hele ulykken. Det resulterte i et egenutviklet toaletthjelpemiddel som heter Dignum for personer med ryggmarksskader og redusert bevegelighet, for å slippe et liv med assistanse for hvert toalettbesøk. Til daglig jobber han som ingeniør. 

– Jeg har god rutine på det nå. Men timene etter at jeg har vært på do er jeg jo litt spent. Det er ikke noe jeg kan styre med lukkemuskelen, og man vil jo ikke at det skal komme i broka. I hvert fall ikke på Grønland. 

Grønlands-laget sammensatt av turkamerater fra litt forskjellige steder. Lillebroren Even, «selv om han ser større ut», kommer til å ha lederansvaret over isen. Carl Christian har en rekke seil- og klatreturer bak seg fra hele verden, også  klatring på Grønland, men ikke ski.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

– Jeg hadde nok ikke gått en slik tur, hadde det ikke vært for Tord, sier Carl Christian. 

For de som kjenner CC – apedrakta blir med.  

De kommer til å gå opp fra vest, fra Kangerlussuaq. De blir flydd over isskardet for å slippe det mest kuperte partiet. De pakker rasjoner for 40 dager, men håper at de vil klare seg på betraktelig færre dager. Det blir minste motstands vei. 

Men motstandsløst? Andreas fester seg inn i pulkdraget. Han må rykke litt ekstra for å få den i gang. 

– Vekta må ned, sier han.  

Det andre som må ned, ifølge karene, er staheten til Tord.  

–  Han vil så gjerne klare dette her. Vi må ha med i beregningen at det ikke er sikkert at vi kommer til å gjøre det, sier, sier Andreas.  

Det vet Tord. 

– Jeg er nok litt sta, ja, sier han. 

Han tror det blir tøft. Utfordrende. Hvis han må bli dratt hele veien, så kommer han til å være svært misfornøyd.

– Det er mange som spør meg om hva som er meningen med turen. Det sosiale, samfunnet... Jeg vil jo bare på tur. Utfordre meg, sier Tord. 

Hans erfaring med helsevesenet, er at hvis du rammes av en skade som hans, så blir du svært godt ivaretatt. 

– Det er lett å lene seg mot systemet. Selv om jeg lener mot guttene nå, så må jeg gjøre litt sjøl også, ta litt ansvar, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Det å gå på ski over innlandsisen på Grønland er fremdeles attraktivt, etter at Fridtjof Nansen og hans menn kjempet seg over i 1888. Pionerene gikk fra øst til vest. Når Tord og kameratene skal krysse verdens største øy, en tur på i underkant av 600 kilometer og fire uker, overnatte i telt og ordne alle måltider selv.

I går kveld ga Tord uttrykk for at alt gikk fint, at han ikke frøs, selv om han åpenbart må ha gjort det. Nå bekymrer kompisene seg for at han skal si at det går bra, og så gjør det ikke det.

– Vi må jobbe litt med det. Det er jo en reell sjanse for at det her ikke kommer til å gå, sier Andreas.

De satt lenge oppe og koste seg i går kveld. Sov som steiner til klokka var ti over ni i morges. Det skal jo være litt hyggelig også dette her. Nå er frokosten over, og det er taktskifte før dagens treningstur. Drillen er at når Tord-Are kommer ut av teltet og er på plass i pulken, må de være klare til å gå. Nedpakking av siste teltet må gå kjapt. Vi spør hva de tror kommer til å bli dagens høydepunkt. 

«Det er mange som spør meg om hva som er meningen med turen. Det sosiale, samfunnet... Jeg vil jo bare på tur. Utfordre meg.»
Tord Are Meisterplass

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

– Høydepunktet blir etter vi har drete, sier Rune med et smil. Når det er gjort er vi klar for alt, sier de, og ler. 

Vi ønsker dem hell og lykke ser dem forsvinne rundt skavlen, og videre innover snaufjellsterrenget innover mot Reineskarvet. Der kommer de til syne igjen. Det går jevnt sakte. Enn Tord? Staking er det ikke. Ikke direkte pigging, heller. Teknikken kan minne om når du ror en båt forsiktig framover med fartsretningen. Den løse snøen gir tunge treningsforhold. Masse kraft, lite framdrift. Et par centimeter med snø og medvind hele veien, noe sånt vil være optimale forhold.

LES OGSÅ: En sint tjukkas på tur