Wanny Woldstad jobbet som drosjesjåfør i Tromsø da fangstmannen Anders Sæterdal satte seg inn i bilen hennes, sommeren 1932.
De kom i prat og Anders fortalte om Svalbard, om total isolasjon, et stort mørke, et evig lys. Kanskje blir det flere turer.
Ikke lenge etter forlater Wanny fastland, drosje og to barn og drar nordover over havet med ishavsskuta «Maiblomsten».
Wanny forlot to tenåringssønner, et havarert ekteskap – og ble elskerinne og fangstkamerat.
WANNY WOLDSTAD
• født Ivanna Margrethe Kristine Ingvardsen Dvergbjerg (1895–1959) var den første kvinnelige fangstjegeren på Svalbard.
• Hun flyttet til Tromsø 15 år gammel for å gå husmorskolen. Hun giftet seg i ca. 1915 med Othar Jacobsen som drev en forretning på Kvitnes. De fikk to sønner, Alf og Bjørvik. Othar døde av spanskesyken, bare 27 år gammel. Wanny fikk jobb på Grand Hotel, og giftet seg med på nytt med Woldstad.
• Hun tok seg jobb som drosjesjåfør. Her kom hun i kontakt med fangstmenn fra Svalbard, og ble fascinert av historiene deres om livet i villmarken.
• Vinteren 1932-1933, og de fire påfølgende vintrene tilbrakte hun i Hyttevika ved Hornsund. Sønnene hennes var med som fangstmenn vintrene 1933-1934 og 1934-1935.
• Etter andre verdenskrig flyttet hun til Lenvik hvor hun jobbet som husmorvikar. Hun holdt også foredrag om sine opplevelser på Svalbard.
• I 1956 ga hun ut boka Første kvinne som fangstmann på Svalbard (Tanum).
• Hun døde i 1959 etter at hun hadde blitt påkjørt av en lastebil i Sørkjosen under et besøk hos sønnen Bjørvik.
POLARHELTINNER
TØFFE, VÅGALE, VARE
I boka «Polarheltinner» (2012) portretterer journalist og forfatter Sigri Sandberg sju kvinner fra polarhistorien, fra fangstliv, ekspedisjoner og forskning de siste hundre årene. Ellen Dorthea Nøis, Christiane Ritter, Cecilie Skog, Wanny Woldstad, Monica Kristensen, Liv Arnesen og Hanna Resvoll-Holmsen. Alle kvinnene har gutset vanvittig sett i lys av sin tid. Den eldste vandret alene langs Svalbards kyst med rifle i 1907. Den yngste har besteget sin femte 8000-meter.
– Bare det å skille seg for 100 år siden var det guts i. De reiste fra unger og menn og mange hadde et heftig kjærlighetsliv. Fortsatt får kvinner spørsmål om de virkelig vil forsake familie og barn, i mye større grad enn menn. Det er ikke alt det disse kvinnene gjør som er bra og heltemodig, og det er absolutt ikke alle det går bra med. Samtidig er det det som er et liv, og det å være et menneske. Jeg ønsker å problematisere hva en bragd er, og jeg håper leseren vil ta seg tid til å undre over hva en helt og en heltinne egentlig er, sier Sigri Sandberg til UTE.
Hun understreker at det ikke først og fremst er et kvinnekamp-prosjekt å løfte dem fram.
– Denne boken er ingen insistering på at kvinner også kan. Men det er noen røffe og vare historier der som er utrolig fascinerende. Særlig det at de tør å være redde, og skildrer sin lengsel mot natur og nord på en annen måte. Disse kvinnene har grepet meg dypt og inderlig, sier Sandberg.
Norsk overvintringsfangst på Svalbard tiltok utover 1800-tallet, av 357 norske overvintrere mellom 1898 og 1941 var bare 27 kvinner. De fleste fungerte som hushjelper og medhjelpere, svært få deltok aktivt i fangsten, men det gjorde Wanny.
Hun skyter isbjørn og slakter dem, baker brød og kjører hundespann i forrykende fart over isbreer som deiser i havet.
I 1934 intervjues hun av bladet Tromsø, som spør om kvinnens syn på fangstlivet på Svalbard:
– Vidunderlig! Til tross for farer, spenning og anstrengelser er det en ønsketilværelse. Jeg vil i ethvert fall ikke bytte med noe annet. (…) Svalbard er gått mig i blodet og jeg kan ikke tenke mig andre steder å leve enn der, svarer Wanny.
I fem år overvintret hun, med hovedstasjon i Hyttevika, like nord for Hornsund, i Sør-Spitsbergen nasjonalpark. Uten nødpeilesender, uten satellittelefon eller andre kommunikasjonsmuligheter. Bistasjonene lå lenger sør, en og to dagsmarsjer unna. Mellom bistasjonene ble det satt ut revefeller som måtte røktes med jevne mellomrom – og selvskuddkasser for å felle isbjørn.
Jeg fikk besøke stasjonene til Anders og Wanny i arbeidet med «Polarheltinner». Vi hopper inn i kapittelet akkurat der, akkurat når det er blitt helt mørkt i Hyttevika:
«Jeg pusser tennene. Legger en kubbe til i ovnen. Blåser ut stearinlyset. Kryper i soveposen, riflen er plassert et par centimeter fra sengen. Jeg våkner en gang i løpet av natten, syns jeg hører et dunk. Men så blir det stille igjen. Helt stille.»
Jeg våkner til denne veldige himmelen igjen. Og så lager jeg frokost og smaker på stillhet og koker kaffe og tenker på noe Wanny skrev en gang: «Nykokt kaffe og havrekjeks stiller mange savn. Og tiden går.»
Og så, like etter kaffen og denne tanken kommer Sysselmannen med sine utsendte, som skal ha et møte med polakkene i Hornsund, og inspisere de gamle bistasjonene til Wanny og Anders, Isbjørnhamn og Fuglefjell. Isbjørnhamn ligger 15 kilometer fra Hyttevika, og bare noen hundre meter fra den polske stasjonen. Vi går, omringet av svarte, forrevne klipper, heftige, blå breer. Skyene jager over himmelen og polakkene har skiftet taket på den pittelille hytta som bare er noen få kvadratmeter. Her er plass til en smal, smal køyeseng, en ovn og et lite klaffebord. Det er fukt på veggene, snekkeren snakker om hvit sopp og ny ovn. Hit kom altså Wanny og Anders, på nyåret i 1933. Men det var mildvær, elva de måtte over på veien hadde åpnet seg, de var søkkblaute:
«Det ble et kaldt bad for oss alle, og hele lasset var vått. Derfor ingen sure miner. Etter en marsj på halvannen time, søkkvåte innvortes, dvs. nærmest skinnet, og med skjellis utenpå, nådde vi huset somviste seg å være forsynt med ishud, i ordets rette forstand. Tak, ovnsrør og vegger var dekket med flere tommer is; omtrent likedan var isforholdene innendørs. Vi hadde for øvrig meget vanskelig for å komme oss inn, da det også var atskillige tommer is på gulvet. Et rasende uvær hadde drevet sjøen over den lille knausen som beskyttet det ørlille huset mot havet, og trengt inn overalt. Is var det alle steder. Det var godt at vi hadde en solid hakke med. Køyen som var anbrakt nærmest taket, var i ett med sengeklærne, som måtte hakkes løs, tines og tørkes. Ja, de ble nå ikke tørre da, bare dampet litt, likevel var de jo blitt mykere enn de var i stivfrossen tilstand.»
Snekkeren snakker om å reetablere de grøftene som finnes. Vi drar videre. Noen peker på Fannytoppen, oppkalt etter ho Wanny, visst, 391 meter høy. Fuglefjell er neste stopp, og vi flyr over denne breen mellom Isbjørnhamn og Fuglefjell som Wanny og Anders kjørte over med hundespann:
Med klar himmel og tindrende solskinn greier ikke tretti kuldegrader og en isnende vind å ødelegge fornøyelsen.» Wanny Woldstad
«Turen over isbreen gikk fint. Det var mange og dype sprekker vi med forsiktighet kom oss over. Lenger oppe var det bedre å gå. Når en ser bort fra de lumske revner som lurer under et tynt snedekke, så er det rent betagende vakkert oppe på en isbre. Takket og forrevet er den nedover mot havet, og ligner et ujevnt broderi. Innover mot landet strekker den seg fint og ubrutt så langt en kan se. I snestorm og fokk så en ikke kan se en meter foran seg, er det så visst ingen spøk å befinne seg på en isbre. Da gjelder det å ha lommelykt og kompass i orden, og kjenne kursen. Men med klar himmel og tindrende solskinn greier ikke tretti kuldegrader og en isnende vind å ødelegge fornøyelsen. Da sitter jeg på sleden og nynner ´Sommerens roser, de gror for meg´, mens Sæterdal med hundene etter seg traver i vei på ski og snur seg rundt og flirer.»
Hun har en merkverdighet på et felt som har vært mannens enemerker siden steinaldertid.
Hytta ligger under et vakkert, vakkert, høyt fjell. Også denne hytta er pitteliten. Isbjørnen kom seg visst inn vinduet og ramponerte hele hytta i fjor. Sysselmannsfolka snakker og diskuterer. Hytta er i dårlig stand. En kniv forsvinner rett inn i treverket.
Det var ikke bedre høsten 1932 da Wanny kom hit første gang:
«Det luktet muggent da vi åpnet døren, og muggent var alt der inn, bord, stoler og gulv. (…) Jeg følte en latterlig trygghet der inne, etter å ha betraktet de veldige fjellmasset, som hang truende over hodene våre. Så snart kaff en og den medbragte nisten var satt til livs, krøp vi i soveposene», skriver hun, men det kan ikke vi, for Sysselmannens helikopter har ikke hele dagen og tar etter hvert av og flyr over isfjell og breer tilbake til byen med oss. I løpet av arbeidet med boken, viser Wannys svigerdatter, Randi meg et bilde fra en badetur et av de aller siste årene Wanny levde. Hun sitter på et pledd og Randi forteller at hun alltid var veldig lei seg når hun skulle dra. Wanny hadde alltid med seg presanger og var dessuten veldig god til å bake. «Dette er siste gangen jeg ser dere, det blir altfor lenge til neste gang.» Det sa hun alltid, forteller Randi.
Sitatene i utdraget fra «Polarheltinner» er hentet fra Wanny Wolstads bok «Første kvinnelige fangstmann på Svalbard» som kom i 1956).
Denne artikkelen har stått på trykk i en tidligere utgave av UTE. Blir du abonnent, har du søkbar tilgang til alle tidligere utgivelser. Her blir du abonnent.
