Tvers gjennom Alaska

Hvordan kom ideen, og hvorfor Yukon River?

Det startet rundt et bål på Hardangervidda. Etter at jeg gikk Norge på langs var jeg gira på et større villmarkseventyr som ingen andre nordmenn hadde gjort før oss. Noe som var et litt mer spektakulært dyreliv enn hva Norge på langs ga. De to kameratene jeg hadde med meg hadde lite friluftserfaring fra før, og vi tenkte at Yukon var et bra å starte ekspedisjonserfaringen. Kano gjør at du kan ha med litt mer luksus og trivsel på tur.

Hvor lite erfaring snakker vi om?

Padlemessig så stilte med ganske blanke ark. Ivan Sigmundsen er min barndomsvenn fra Sandnes, han har noen turer bak seg i Femundsmarka og Hardangervidda. Jeg har gått Norge på tvers, Elbrus og Kilimanjaro og var den med mest rutine fra lengre turer. Peter traff jeg på tur i Setesdalsheiene, og han ville gjerne bli med. Han har syklet nedover i Europa og hatt noen ukesturer i Sunnmørsalpene, og var fotoansvarlig på turen.

Hva gikk forberedelsene i?

Jeg trenger bare å sette en start og en slutt, og så får det meste bli som det blir underveis. Jeg tror mange planlegger altfor mye i detaljer. Vi forberedte oss mest mulig fysisk, spesifikt med kanopadling, møttes på hytteturer, padla litt i innsjøen (Lutsivassdragget) i Sandnes for å bli  bedre kjent. Vi gikk stadig i gjennom positive og negative scenarioer hva vi til en hver tid skulle gjøre om det ble dårlig stemning i gruppa over så lang tid, ettersom tre unge personer sammen under så lang tid fort kan gi gnisninger.

Tre karer i en kano og ett telt, var det noen utfordringer med det?

Det hadde vi snakket om en del på forhånd, hvordan man skulle takle det. Det ble noe gnisninger, mest på grunn av upassende kommentarer. Men ellers gikk turen overraskende fint. Det var generelt godt samarbeid. Det sviktet et par gange, da handlet det om rutiner. Som ekspedisjonsleder var det min jobb å trippelsjekke mine ekspedisjonspartnere slik at sikkerheten var på plass til enhver tid ettersom det er jeg som hadde mest erfaring fra langturer. Den ene kvelden sviktet det totalt. Vi kom fram på kvelden, det var sol og klar himmel og jeg var trøtt og la meg raskt. Siste mann som la seg hadde som ansvar å sjekke at telt og kano var sikret som om det skulle blåse opp til storm. Dette ble ikke gjort denne natta, og jeg våkner opp med en dårlig magefølelse. Det blåste opp kraftig, nærmere bestemt storm og teltet røsket godt. Jeg åpner teltduken og ser kanoen flyte noen hundremeter lenger ute i elva. Jeg løper i bare bokseren og kaster meg uti for å hente den, men blir raskt nedkjølt. Det er frisk temperatur i elva. Jeg prøver å lage en liten flåte for å padle ut, men jeg tipper rundt og blir dypt nedkjølt.

Beskriv situasjonen rundt deg da.

Situasjonen er at vi har slått leir på en strandøy ute i elva, og ikke fastlandet, for på fastlandet er det mye mer mygg, mens øya gir oss også en falsk trygghet med tanke på bjørner. Ivan og Petter gjør et forsøk på å svømme, mens jeg blir værende ved teltet og hakker tenner. Etter 50 meters svømming kan jeg ikke se dem mer. Jeg måtte bare legge meg i teltet og holde roen.

Hvor dårlig vær snakker vi om?

Det blåste så kraftig at teltstengene bøyde seg og jeg måtte sikre med tjukke stubber og steiner og alle triks ble tatt i bruk. Vi hadde fjellcamp-teltet til Helsport, et seksmannstelt. Da jeg gikk ut av teltet kom det svære sandskyer og det var dårlig sikt. Sanden pisket meg i øyene og klarte knapt å se et par meter foran meg.

Hvordan er det nå med de to andre? 

De har lagt på svøm for å prøve å krysse elva for å nå kanoen. To kilometer lenger nede i elva ligger en fiskeleir, som vi håper det er folk i. Heldigvis er det folk der. De to bruker en time og femten minutter på svømmeturen før de ankommer en fiskeleir. Været var så dårlig at de som bor der ikke turte å gå ut.

Hvordan var forfatningen deres da de kom i land?

Det kunne gått skikkelig galt med sørlendingen. Han klarte ikke å holde en kaffekopp fordi han var så nedkjølt, og brukte godt over en time før han kunne holde en kopp igjen. Hadde det gått 15- 20 minutter til hadde nok ikke han vært her i dag. Selv lå jeg i teltet da jeg hørte motordur i det fjerne. Jeg fryktet det verste og håpet på det beste. Det gikk mellom 8-9 timer før jeg hørte dem komme. Jeg var ikke redd, men ganske bekymret. Jeg fryktet det verste, men håpet det beste. Det eneste jeg kunne gjøre var å beholde roen å vente på at været skulle bedre seg.

Fortell litt om dyrelivet underveis.  

I Alaska er det mye av naturen som i Norge, men det i xxl størrelse. Det kunne ta uker før vi så dyr. Ørn og bever var et daglig syn. Etter hvert blir man litt lei av å se dem daglig.

Hvordan reagerte dyrene i møte med dere?

Beverne plasket bare med halen da de så oss. Ørnene snudde om vi kom for nær. Det vi var mest utsatt for var måker som ville angripe kanoen, det skjedde noen ganger. De var irriterende. Ellers så vi tre grizzlybjørner og fem svartbjørner. Vi var heldige, vi møtte andre padlere, blant annet noen amerikanere som knapt hadde sett noen. Det første bjørnemøtet var det spektakulært. Vi tror vi ser en bever, men så det er en svartbjørn som svømmer fem meter foran oss etterhvert. Den gikk i land, så litt på oss. Jeg var overrasket over at de ikke var større. Medier er skriver mye negativt om bjørn og generelt om rovdyrene. Vårt inntrykk er at når de fikk snurten av oss ble de litt nysgjerrige, og så forsvant de inn i skogen igjen.

Var det noen som gjorde spesielt inntrykk?   

Vi gikk i land for å ta nærbilder av en elg med elgkalv, og snek oss innpå. Man skal jo være forsiktig i en slik situasjon uansett, de stod helt i ro. Det vi tror er elgkalven viser seg å være en ulv. Så kommer det ut en ulv til, og enda en og plutselig er det tre ulver som sirkulerer rundt oss og er åpenbart nysgjerrige. På det nærmeste er den 10 meter unna meg, ettersom jeg er spredt vekk fra mine to andre partnere. Jeg lister meg forsiktig bak de andre og setter meg ned på huk for å utvise liten trussel, da ser jeg 10-12 ulver på andre siden. Den ene ulven, alfahannen som sirkulerer rundt oss halter, tydelig preget av et møte med elgkuen som sannsynligvis tok knekken på elgkalven mens vi la kanoen til land. Nå ser vi at vi er midt i en farlig situasjon, at det er et ulverevir der vi står i, mellom elgen og ulvene. De blir mer og mer nysgjerrig på oss. Da stikker elgen til skogs. Nå er vi i hovedfokus og de sirkler rundt oss og uler og lager spetakkel. Det var enormt med adrenalin i omløp da, blodpumpa gikk for å si det sånn. 

«Jeg lister meg forsiktig bak de andre og setter meg ned på huk for å utvise liten trussel, da ser jeg 10-12 ulver på andre siden».

Og så da?

Etter en times tid besluttet vi å bevege oss sakte mot kanoen. Det var sent og vi ville ikke slå opp telt her (som sier seg selv). Vi hadde med oss hagle, og skøyt opp i lufta da vi ankom kanonen, da forsvant de raskt inn i skogen. Det var minst 30 ulver på det tidspunktet. Ulvekoret som møtte oss da er vanskelig å beskrive, men det ga oss ståpels langt nedover ryggen. For en opplevelse! De som bodde langs elven fortalte at de prøvde å holde seg unna dette reviret. De mente vi hadde vært ganske så heldige.

Var dere ikke redde?
– Vi følte oss aldri redde eller trua, mer spent og utrolig heldige. De utgjorde ingen trussel, det var tydelig at de var nysgjerrige, men de turte aldri å gå nærme. Når vi reiste oss forsiktig opp, trakk de seg alltid tilbake. Vi så an situasjonen og tenkte at vi trenger ikke å trigge det mer. Vi kom helskinnet ut av det.   

Sterkt!

Ja, det var sterkt. Det er nok det største naturmøtet vi kunne fått i vårt liv, for det er så sjeldent å være på rett tid til rett plass. Det var bare den kvelden.

Her er alfahannen som ledet flokken vil tilbrakte en time sammen med i over en time på fastlandet. Foto: Peter Gupta

Å fange laks med bare nevene, er det like vanskelig som det høres ut?

Ikke i Alaska, for her kan du se laksen. Det var millioner av laks, men det krever god tålmodighet og god reaksjon, og ikke minst å vite hvordan man gjør det. Vi fisket ikke så mye i første del av turen, vi var ikke klar over at det skulle være så skittent. Etterhvert måtte vi padle ut i side-elvene for å fiske. Vi fikk ikke laks på stang, så da stupte vi uti. Jeg og Ivan kom opp med enhver. Å fange en laks på over 3 kilo med bare hendene er en rå opplevelse. Vi gjorde det noen ganger, og følte oss som bjørner til tider. 

«De farligste vi møtte var rusa indianere som kjører i vodka-promille og 25 knops båter.» 

Fortell også litt om møtene med de fastboende langs elva.

De innfødte vil vise seg fra sin beste side, men vi fikk se litt av det verste også. Miljøer er preget av rus, alkohol, hasj, også små barn utenfor hushjørner og butikker som røyka og drakk. Vi så møbler som ble kastet rundt i huset, og kvinner kom skrikende ut. Du kan bare tenke deg hva som har skjedd. Små barn var alltid midtpunktet, men de forsvant da vi spurte hvordan de hadde det. De har ikke samme muligheter som resten av verden. Vi føler oss veldig heldige for samfunnet vårt og mulighetene vi har og kommer fra. De farligste vi møtte var rusa indianere som kjører i vodka-promille og 25 knops båter. Vi veltet ikke en eneste gang, men vi hadde flaks noen ganger at det ikke ble farligere situasjoner. Yukon er tidvis en øde elv, vi kunne gå dager uten å se noen tegn til mennesker, det var veldig varierende. Dette er jo en elv som urbefolkningen har livnært i og av naturen i tusenvis av år og gjør det fremdeles. Vi møtte mye gjestfrihet. Der fiske var prioritert ble vi  invitert med inn og fikk ofte laks til å ta med oss videre. Vi prøvde å begrense å ha laks med oss for det økte sjansen for å få bjørn i leiren.

Hvordan var padleetappene?

Den lengste etappen var 116 kilometer på en dag. En dag padlet vi i over 16 timer, vi hadde aldri dager hvor vi padlet mindre enn åtte timer, utenom to hviledager i Dawson (Nord- Canada). Det var uvante bevegelser i starten, jeg klarte ikke sitte i ro og måtte gå litt ved siden i begynnelsen. Peter hadde en gammel skulderskade og Ivan og jeg merket det litt i rygg og skuldre, men det gikk over etter en stund. Kanopadling er kosetur i forhold til å gå. Jeg trodde jeg hadde rast ned i vekt for jeg måte stramme inn beltespenna, men da jeg kom hjem hadde jeg gått opp 5 kilo. En fin måte å legge på seg!  

«Jeg trodde jeg hadde rast ned i vekt for jeg måte stramme inn beltespenna, men da jeg kom hjem hadde jeg gått opp 5 kilo. En fin måte å legge på seg!» 

Hva savnet dere underveis?

Vi savnet egentlig ingenting, men ble ganske lei av snop. Etter 52 dager på tur savner man etter hvert skikkelig godt kjøtt, pizza, samtidig som det er deilig å slippe hverdagslivet, gå i seng når du vil og leve i nuet.

Dere er de første norske, og de yngste fra Skandinavia til å padle hele Yukon River i sin helhet, gjennom det nordlige Canada og tvers gjennom hele Alaska på tvers. Hvordan er det å komme i mål etter en slik tur?

For min del var det jubelscener, for jeg var så stolt av meg sjøl. Det kom noen tårer i øyekroken, og først da begynner en å tenke på hva en har vært gjennom. Det ble en god feiring på kvelden ved leirbålet med noen amerikanere som også hadde fullført Yukon elva sammen dag, vi feiret til langt på natt.

Stemningen rundt bålet gjorde at dagen alltid ble avsluttet positivt. Vi kunne ligge til langt på natt mens ørner sirklet rundt oss. Ulvene hylet og elgene brølte. Det var slik vi ønsket at villmarkslivet skulle være. Foto: Peter Gupta

LES OGSÅ: Et padleeventyr i Femundsmarka