Troms på langs med ski og kajakk

Vi bestemte oss for en Troms på langs-tur fra øy til øy. Planen innebar å padle mellom øyene, og trekke kajakken som pulk over øyene. 

Vi startet på det praktisk nordligste stedet i Troms, nord på Vannøya, og endte opp på fylkesgrensen til Nordland midt inne på Hinnøya. Det var ingen rett frem tur, og vi møtte på nye utfordringer omtrent hver dag. Men for en vanvittig flott tur vi hadde! 

Jeg elsker øyene i Troms. Det er hovedgrunnen til at jeg har valgt å bosette meg her. Fjell, fjord og skikjøring. Fiske og jakt, både til lands og til havs. Mulighetene er ganske enkelt unike. De siste årene har jeg lekt med tanken på en kombinert ski og kajakktur gjennom Troms. Som en slags hyllest til øyene her. Våren pekte seg tidlig ut som det riktige tidspunktet. Mars/april i nord er en av mine favorittårstider, med lange fine soldager. Den inneholder alt fra sommer til vinter, gjerne på samme dag, men fortsatt med masse fin snø! 

Heldigvis var tre venner av meg raskt med, og vi var i gang med planleggingen, på tampen av 2020. Gruppen vår er en sammensatt gjeng med kompetanse på ulike felt. En av oss har havpadling som sitt spesialfelt, mens en annen har langskiturer som sitt felt. Begge to var før turen tilsvarende «rookie» i den andre disiplinen, så vi skjønte raskt at her måtte vi lære av hverandre for å komme i havn. 

Målet med turen 

Vi startet turen i Torsvåg på Vannøya, som er det praktisk nordligste stedet i Troms. Herfra gikk ruten sørover via Helgøya, Ringvassøya, Kvaløya, Senja, Tranøya, Lemmingvær, Sandsøya og til slutt Hinnøya. 

Vi tok oss alle fri fra jobb i tre uker, men beregnet å bruke ca. to uker på turen. Havstrekkene er spesielt utsatt på starten og slutten av turen, så det var nødvendig å ha noen dager å ta av dersom vi ble liggende værfast. Denne marginen på en uke viste seg å bli helt nødvendig da vi måtte utsette avreisen med fire dager på grunn av storm og kuling.  Målet vårt var ikke å komme frem så raskt som mulig, men å ha det gøy på turen. Vi gikk for lette randonèski og bestemte oss for å gå en topptur på hver øy.

På den måten fikk vi maksimert opplevelsesspekteret fra hav til fjell.  

Kajakkens egenskaper på snøen var vi egentlig ikke så bekymret for. Jeg og en kompis har brukt kajakker som pulk på skitur over Grønland for en del år siden, så jeg visste at kajakk fungerer som pulk.

Det jeg ikke hadde tenkt så mye over er at det er stor forskjell på å gå over en isbre og det å manøvrere seg i skrått skogsterreng, i varierende snøforhold, med kajakk! 

Drøyt fire meter lange kajakker har mye moment, og har til tider en nærmest magnetisk kraft på trær. Kajakkene smalt daglig inn i trær i utforkjøringene så det ristet i tretoppene. Det var som regel kort mellom jubling og banning i skogen!  Vi erfarte dessuten at å trekke kajakk på vårsnø, er en annen øvelse enn å trekke kajakk i rause mengder pudder. 

«Ett av de tyngste nederlagene under mauring var å pakke kajakken klar, for deretter å se at du hadde glemt en pakksekk som skulle ligget i luken under skiene på dekk». 

Chubba, Bella, Sjarken og Torska-Satan

Alle kajakkene fikk navn under turen. Den ene kajakken, Torska, manglet bunnlinje og var derfor spesielt vanskelig å manøvrere i utforkjøringer.

Den ble raskt omdøpt Torska-Satan, siden den aldri holdt retningen og stort sett hang som et lodd nedover i skrått terreng.  

Teknikken med Torska-Satan var å ha trær med omtrent ti meters avstand på nedsiden når vi kjørte i skrått terreng.

Det er mulig det er vanskelig å se for seg, men under sånne skogsforhold fungerte skikjøringen med denne kajakken bra: Torska-Satan smalt da inn i tre etter tre med bakdelen og fikk dermed rettet seg inn i kursretningen.  

Kajakkene var ellers imponerende solide. Vi behandlet de slett ikke pent i løpet av turen.

De smalt inn i trær og vi dro de over stein og asfalt som den naturligste ting i verden. Kajakkskrogene ble riktig nok rubbet litt ned, men de overleve alt. Skikkelig solide saker! 

Karakterbyggende vær

Vi hadde på forhånd gledet oss til strålende vær, påskesol og solbrente kinn. Det fikk vi lite av. Været vårt lå ofte og vaket rundt null grader, regn og snøbyger.

I sånt vær er det rimelig vanskelig å holde seg tørr, uansett hva man har på seg. Vi var mye pissblaut, men holdt likevel humøret oppe og betegnet istedenfor været som karakterbyggende. Vi fant alltid lyspunkter i tilværelsen.

Det positive med sånt vær er at det føles ekstra godt å få på seg tørre klær i teltet, eller sprengfyre i ovnen på en hytte etter dagens slutt. Nettopp det at vi hadde mye dårlig vær gjorde at kontrastene på turen ble store og fine.

Den ene dagen kunne vi gå søkkblaute på ski i 12 timer, mens halve den neste dagen var dedikert til å sprengfyre i ovnen på en hytte mens vi nærmest lå på gulvet og spiste oss stappmett på pannekaker med bacon, honning, sukker og nugatti! 

Sånne kontraster er deilig å oppleve.

 Skikjøring og solmeditering

En viktig del av turen var å komme opp i høyden for å få litt oversikt og for å få kjørt litt ski uten kajakken på slep. Vi tok oss derfor en topptur på hver øy. Her fikk vi et fint overblikk over den tilbakelagte ruten vår og veien videre. På fine dager (les: Den ene fine dagen på Ringvassøya) kunne vi sitte i taushet på toppen og speide utover havet og snødekte fjell, mens vi filosoferte over dagens inntrykk og hva morgendagen ville bringe. 

«For noen fremsto kampsangen som psykisk terror, mens for andre var den et nødvendig bidrag til taktfast, raskt og fokusert logistikkarbeid.» 

Mauring

Det er en del planlegging med en tur som denne. Ski, leir- og vinterutstyret må fungere, og i tillegg må alt det man trenger til kald vinterpadling på havet være med.

Lagringsplassen i kajakkene er begrenset, så pakkingen krever god logistikk! Vi er imponert over at kajakkene rommer alt du trenger til en lang vintertur, herunder vitale gjenstander som fenalår og dobbel sixpack med øl. Det meste av utstyret må vanntett-pakkes og det hadde stort sett sine faste plasser i kajakken. 

I overgangene mellom ski og padling foregikk det et hektisk og flittig arbeid i den lille provisoriske turfamilien vår.

Alt utstyret måtte gjøres klart til ny disiplin, noe som innebar ompakking av utstyr i pakksekker, ski i poser, tørrdrakter av og på, for å nevne noe.

Dette arbeidet ble raskt døpt til navnet «mauring». Vi hadde en egen mauresang (Geirr Lystrup – Kampsangen), som gjerne gikk på repeat i disse seansene. 

Det viste seg at du lett får denne sangen «på hjernen»,så sangen gikk også på mentalt repeat resten av dagen. Vi utviklet derfor et elsk/hatforhold til denne sangen.

For noen fremsto Kampsangen som psykisk terror, mens for andre var den et nødvendig bidrag til taktfast, raskt og fokusert logistikkarbeid. 

Selv om vi er gode venner, har vi alle fire et kraftig konkurranseinstinkt. Ingen ville være svakeste ledd og siste mann/kvinne ut fra standplass. 

Følelsen av å være først i selen eller først på vannet var fantastisk! 

Det var aldri noen triumferende og hånlige smil overfor de andre, men følelsen av å vinne en mauring og dermed være på høyden av situasjonen var deilig. 

Ett av de tyngste nederlagene under mauring var å pakke kajakken klar, for deretter å se at du hadde glemt en pakksekk som skulle ligget i luken under skiene på dekk. 

– Nei!

Da røk du fort fra første til sisteplass i den maureseansen. 

Mauring foregikk også i leiren når vi slo opp telt, men her hadde langtur-Øystein et såpass stort forsprang og rutine i leirliv at det stort sett var kamp om andre og tredjeplassen. 

 Ulike teknikker i utforkjøring 

Skikjøring med kajakk er så mangt. Vi utviklet ulike teknikker til utforkjøring nærmest daglig. Aking var den vanligste.

Da satt vi ganske enkelt på kajakken og styrte med skiene. Farten ble fort høy under aking, og plutselig krasjet vi rett inn i et tre.

I en sånn smell havnet gjerne den ene foten mellom kajakken og treet.

Knekt ankel tenker du? Neida! 

Foten og ankelen overlevde, mot alle odds, hver gang, for vi hadde jo heldigvis randostøvler på oss!

Vi var rimelig glad for at vi gikk for stive skistøvler og ikke myke fjellskisko! Kajakkene er såpass utfordrende å styre at vi hadde fort vrikket noen ankler hvis vi hadde brukt fjellski og myke sko.

Andre vanlige teknikker utenom aking var blant annet «sledekjøring», «gå tur med hunden» og «reinkjøring».

Hvis noen trenger tips til utforkjøring med kajakk så har vi masse erfaring å dele her. 

Heftig læringsarena

Kajakkene våre er forholdsvis brede havkajakker. Vi hadde også en del last i de, noe som gjorde at kajakkene lå dypt i vannet og ble enda mer stabile å padle. Alt i alt veide hver kajakk rundt 70 kilo. Vi satt pris på denne stabiliteten, spesielt ettersom halve gruppen vår var relativt ukjent med konseptet havpadling før turen.

Læringskurven underveis var imidlertid bratt, og mot slutten av turen følte alle seg komfortable med å padle i rimelig tøff sjø. På sisteetappen var det såpass røft at vi mistet hverandre av syne mellom bølgetoppene, og sjøsyken kom sigende. «Padle-rookiene» hadde nå definitivt tatt stegene fra kalv til ku!

Urban mauring i Harstad 

Vi utnyttet et værvindu og padlet hele veien fra Senja til Harstad, via Lemmingvær, Sandsøya og Grytøya. Overfarten bød på både solskinn, flatt hav, tåke, sjøsyke og høye bølger. I tillegg takket roret på Chubba for seg. En improvisert rorløsning ble på Mac Gyver-vis laget av blant annet en bit med streng og noen fiskekroker. Nok en innholdsrik dag! Vi kom oss til slutt helskinnet over til Norges største og turens siste øy, Hinnøya. 

I Harstad slo vi leir ved Stangnes, rett sør for sentrum. Ved stranden vi la til på satt det en familie og grillet pølser. Vi syntes vi måtte unnskylde oss litt der vi kom brautende på og ødela grillidyllen deres med mauring og telt som skulle opp. Men neida, familien syntes bare dette var kjekt. Vi spurte om de hadde tips til hvor vi kunne fylle vann, siden det ikke var snø å smelte. Faren ble borte en stund og returnere med både vann, solo og marsipan til stor applaus fra oss. Da de så hvor takknemlige vi ble, kom far med to barn senere tilbake med en flaske vin og Jägermeister til oss.

Da far overrakte leveransen, sa han til barna med entusiasme: «Sjå kor gla de ble».

Vi følte vi var med i et naturprogram med David Attenborough: «Now see how happy these rare species become when they receive nutrition» – og i en sit com hvor barn lærer gleden ved å glede andre. For noen hyggelige folk! Den kvelden ble det fest i teltet!

Vi møtte  for øvrig en rekke andre hjelpsomme og trivelige lokale folk på vegen. Synet av kajakk trukket over fjell, vidder, islagte vann og langs veg («det e langt te havet» som en kjentmann presiserte), var nok eksotisk. Foruten voksenbrus, ble vi tilbudt både kaffe, sjokolade, pølse, ved, slektshistorie, lagringsplass for kajakkene ved ankomst og tørre votter på ferden.

Plutselig ferdig

Vi kom i mål ved fylkesgrensen et godt stykke innpå Hinnøya. Plutselig var turen over, og vi satt smilende på bussen inn til Harstad. Men overgangen var også brå. Vi hadde hatt det så fint på turen, i vår egen lille boble, og nå var vi ferdig. Planlegging av nye turer ble raskt tema, herunder hvordan vi kunne optimalisere kajakkpulker for det kommersielle marked! Det her må jo være en tur for massene, så fin som den har vært? Vi kommer til å bli rike! 

Vi innså likevel raskt at nedslagsfeltet for et sånt produkt er heller snevert.

Vi er bedre som drømmere enn som forretningsfolk. Kanskje like greit!