Ting man skal lære som fersk seiler

Kristine M. Berg er sirkulærøkonomi-nerd, fersk seiler, hobby-fotograf og lidenskapelig opptatt av havet. I sommer seilte hun med 13 andre kvinner på en internasjonal forskningstokt til Stillehavsgyren, og krysset verdens største og tetteste ansamling av havplast fra Hawaii til Vancouver. Kristine jobber til daglig hos pantegigan TOMRA, pantegiganten, som var som hovedsponsor for året Exxpedtion-seilas.

• Kjærligheten som ble til plast

Hvorfor i all verden reiser man på ekspedisjon? Som nordmann er man kanskje godt vant med å dra på tur, men ekspedisjon? Bortsett fra at det har blitt litt poppis, så ligger det tydeligvis historisk noe utforskende dypt i genmaterialet til mennesket. Uten trang til å hoppe i en båt for å sjekke ut hvor verdens ende faktisk lå (uten GPS eller drikkevanntank om bord), eller trang til å sjekke om det fantes større og bedre blåbær over neste fjellpass, hadde vi vel alle sittet rundt et bål i Etiopia fremdeles. Så det er jo ett eller annet der, dypt nede i programmeringen vår. 

Akkurat dette grublet jeg en del på nemlig. Midt ute på verdens dypeste hav i et vær som best kan beskrives som konsekvent dårligere enn forventet. Tror det var allerede en av de første nettene at vi fikk flenge i forseilet når vinden skiftet såpass brått at vi ikke klarte slå kjapt nok fordi vi seilte så tett på vinden. Forseilet klarte seg riktignok helt frem til Canada, men med mye vind i værmeldinga var dette ikke ideell start på «bikiniseilasen» vår. Vi ble riktignok innmari gode på vinsjen i løpet av de tre ukene det tok å krysse Stillehavet. 

LES OGSÅ: 12 veier til helgelykke 

Pupper av bly

Ei natt ved roret under lett, lysegrått skydekke dukket det opp små vindu av stjernehimmel her og der. Jeg kunne ligge akkurat riktig på vinden ved å styre etter en spesiell stjerneklynge hvis jeg klarte holde dem i syne mellom masta og staget på babord side. Det var en helt nydelig natt og god stemning ute på dekk. Dette var også ganske tidlig i seilasen, læringskurven for spesielt undertegnede var fremdeles stupbratt. Så når vinden hoppet fra hyggelige 20 opp til 30 knop (som i retrospekt var rene barneskirennet), ropte jeg til slutt på skipperen vår Imogen om hun kunne ta over roret. Redselen tok rett og slett overhånd. 

Misforstå meg riktig, vi levde med jevn dose adrenalin i kroppen hele tiden vi var til sjøs. Det å være redd var ingen unnskyldning for noe som helst. Alle kjente på redsel. Men for meg som aldri hadde seilt før var det utrolig uvant å ligge med hele sida på båten nedi bølgene, midt på natta, ute på åpent hav. All ære til Imogen, som rolig og utrolig velbalansert ruslet bakover i båten for å ta roret fra meg. Det gikk et par minutter i stillhet før hun helt uten ironi sa: «you know this lady has 12 tonnes of lead in her boobs, right?» 

Ikke overraskende, men Sea Dragon er ei stødig dame med stålskrog og 12 tonn bly i kjølen. Dette betyr, ifølge Imogen, at det nærmeste vi eventuelt kom å rulle rundt ville være et lite utslag ned (ja, ned, som i: Bløtt) til ca. 130 grader (altså nesten opp-ned, men ikke helt) før fysikkens lover drar 12 tonn med bly ned i vannet – og ergo også mast og mennesker og seil opp av vannet. 

Vått? Ja.

Dødelig? Sannsynligvis ikke.

På slutten av seilasen klarte jeg kose meg i 40 knop vind og 4 meter bølger midt på svart natta, men la oss være ærlige på at det var en intens prosess for å komme dit. For ikke å snakke om masse blåmerker.

LES OGSÅ: 70 dager med søppel

«At livet om bord var vakkert og jevnt over sånn passe ubehagelig – det er én ting. Men vi var jo der ute på forskningstokt». 

Å seile et forskningstokt legger til ekstra dimensjoner av mening, men også helt andre dimensjoner av ubehag. Forskning på havplast innebærer tungt utstyr som skal opp og ned av vannet, prøver som helst skal i sin helhet ned i prøveglass, og masse mannskap på dekk. For å samle prøver av havplast hiver man en trål på havet, som skal taues i en viss avstand til båten, i en spesifikk tidsperiode, mens båten seiler med vinden i en viss fart, for å måle plastkonsentrasjonen over et visst areal. Disse parameterne må stemme for at dataene skal være nyttige i forskningen, som følger en internasjonal protokoll. 

Prøvene må samles og analyseres med minst mulig svinn og skvulp. Og mannskapet må helst unngå å falle over bord, naturligvis. Utfordringen med å forske fra seilbåt kan kort oppsummeres med at seilbåter jo er laget nettopp for å rulle fra side til side.

Underveis i seilasen samlet vi data til 10 forskjellige internasjonale forskningsprosjekt. Dette arbeidet tok oss gjennomsnittlig fire timer om dagen. Saktegående men jevnt arbeid. Som ofte stod i direkte konkurranse med timene du hadde til rådighet for å sove mellom skift.

Lukten av havet

Også er det andre, mer uventede ting som gir ekstra dybde til livet om bord. Forskerne våre, Emily og Rowan, avla jevnlige rapporter om opplevelsen av å dele soverom (les: bøttekott) med tilslutt to uker verdt av havplastprøver. Disse innehold så klart i tillegg utilsiktet fangst av dyreliv, som gjorde at soverommet deres (og de selv) konstant avga en eim av muggen fukt og halvdøde alger. Men det stod ikke på humøret, altså.

Det viser seg at du kan dusje så mye du vil om bord på en seilbåt for å prøve å ikke lukte seilbåt. Det nytter fint lite. Spesielt fordi det er ineffektivt å forsøke dusje seg noen som helst variant av ren inne i en 0,5 m2stor tørketrommel av et bad med bare glatte flater. Man kommer liksom ut derifra en halvtime senere med sjamporester i håret, luktende marginalt bedre enn før, og med ferske blåmerker fra topp til tå. 

Så i tre uker lukta vi lykkelig uvitende av svette, regn, saltvann, ting som vokser i saltvann og innestengt båt. Avhengig av dagens meny luktet klærne våre også gjerne enten nudler, havregrøt eller peppermyntete. 

Jeg tror det er fint å være kvinne til sjøs. Pupper og lår er gode støtdempere, har jeg erfart. Men mer om kvinner til sjøs neste gang.

LES OGSÅ: Test av varmt ullundertøy

«Det viser seg at du kan dusje så mye du vil om bord på en seilbåt for å prøve å ikke lukte seilbåt. Det nytter fint lite.»

LES OGSÅ: Bjørn Myrer Lund om klatregleden