Tidenes raskeste norske kvinne til Sydpolen

– Hvordan har du det nå?

– Jeg har mye smerter og føler meg svak, innleder Dypdalsbakk. 

Hun forteller at mye av musklene har brent bort, følelsen under beina er borte, og at det konstant brenner i lårene, for å nevne noen av konsekvensene med et verdensrekordforsøk. Legen har sagt det kan ta et halvt år før hun kommer seg tilbake til sin normale kropp. Ekspedisjonen har kostet mye.

– Når kom ideen om å legge ut på en slik krevende ekspedisjon?

– Den kom i 2019, da Inge Meløy tok kontakt og ville ha meg med på laget til en ekspedisjon over Grønland, sier hun.

De jobbet begge i Politiet, og hadde kjennskap fra før. Ett år senere, med målrettet trening, kryssing av Finnmarksvidda og Hardangervidda, i tillegg til mye trening i området rundt Rondane, var de klare for avgang.

14 dager før avreise måtte ekspedisjonen avlyses på grunn av covid.

Tre uker etter fikk Inge Meløy påvist kreft. 

– Det var en utrolig trist beskjed å få, men Inge sa til meg at jeg måtte gjennomføre, og det ble til at jeg trente i to år til og ble med en internasjonal gruppe i 2022, fortsetter hun. 

Underveis på ekspedisjonen over Grønland følte hun at tempoet var tregt, og tanken om å utfordre seg selv mer, ble stadig tydeligere. Etter sparring med Inge i etterkant, måtte hun lufte tankene om å nå Sydpolen. Svaret hun fikk var at dette ville hun klare alene.

– Den umiddelbare reaksjonen var å avfeie og le det bort. Men det brant seg likevel fast. Det som først virket fjernt ble raskt et mål, forteller trønderen.

Og ikke nok med det. Hun skulle gå for å bli verdens raskeste kvinne til Sydpolen.

Grundige forberedelser

– Hvordan forberedte du deg til rekordforsøket?

– Det har vært mye og målrettet trening, spesielt lange og seige økter på 4-5 timer uten stopp, med fokus på å holde det gående over tid. Det mentale har også vært viktig, og jeg forberedte meg på at det kom til å bli vondt, og at kroppen ville bli tynet til det maksimale, forklarer hun.

Hun forteller at Bengt Rotmo, som er en erfaren polar ekspedisjonsguide, hjalp henne med utstyret. Tanken de hadde under planleggingen var alltid «hva hvis» på valg av utstyr.

– Hva var det viktigste utstyret du hadde med deg?

– Jeg hadde blant annet et spesiallaget Helsport Lofoten Pro 2-camper, og en hjemmelaget lader med litiumbatteri, som alternativ kilde til strøm, for å trekke fram noe.

Vær og temperaturer er en av de store x-faktorene i Antarktis, hvor det er livsviktig å kle seg riktig. Med terreng fra rundt havnivå til opp mot 3000 meters høyde, med ekstremt tørr snø og store temperaturendringer, er det lettere sagt enn gjort. Spesielt én ting på pakkelista kom til sin rett underveis for Hege Victoria:

– Jeg opplevde at skalljakken kunne være helt nediset på innsiden etter en dagsetappe, når temperaturen bikket -30 grader. Det løste jeg med å bruke en billig og lett vindstopper-jakke som mellomlag, som en fuktsperre, som fungerte ypperlig, legger hun til.

Kritisk lite mat

Totalt veide pulken 75 kg ved start, inkludert pulken som var helstøpt i karbon. Av mat hadde hun 25 dager med rasjoner som kunne strekkes til 30 døgn. 

– Jeg hadde lagt på meg 8 kg i forkant, som gjorde at jeg ikke trengte like mye energi i starten. Den oppsparte maten ble jeg helt avhengig av mot slutten, hvor jeg egentlig var tom for mat, sier hun. 

Hun ramser opp en kort liste; litt cheesedoodles, en pakke real turmat, og litt varmt vann. Det var det som var igjen for å overleve de siste tre døgnene. Oppsparingen fra de første dagene ble dermed helt avgjørende.

– Hvilken type næring var viktig å få i seg underveis?

– Frokosten var hellig. En stor porsjon med havregryn, masse smør, brunsukker, proteinpulver, melkepulver og tørket frukt, toppet med sjokolade, så var det en energibombe, forteller hun.

Les også

Inspirasjon til turmat

50 oppskrifter og tips til turmat: frokost, lunsj, turmiddager og desserter.

Det hun savnet mest var mangelen på kaffe. 

– Jeg gikk tom for kaffe på dag 27. Det er noe med den godfølelsen med å ta en kaffekopp før man går ut i jaget. Slike små ting betyr mye når man er på en slik ekspedisjon, ler hun.

En annen ting på matfronten hun helst skulle brukt litt mer tid på, var valget av smør. 

– Jeg valgte feil smør på butikken i Chile, smør uten salt. Når man sitter og spiser smør med skje, var det ikke noen høydare med smakløst smør.

På rett side av kniveggen

For å klare å sette ny verdensrekord, måtte Dypdalsbakk gå minst 37 km hver dag. Slagplanen var å holde det gående i 11 timer om dagen.

– Mange av dagene gikk jeg opp mot 50 km, som tilsvarer opp mot 15-18 timer kontinuerlig på ski, fortsetter hun.

For Hege Victoria handlet alt om antall kilometer og framdrift, noe hun var klar over ville gå ut over søvn og hviletid. Her kom hennes lange karriere i Forsvaret og Politiet godt med.

– Jeg har vært vant til å strekke meg langt under øvelser, som gjør at jeg kjenner min egen kropp veldig godt, og hvordan den reagerer på ekstreme påkjennelser. Jeg tror det var med på å holde meg på rett side av kniveggen underveis når det var som verst, utdyper hun.

– Hvorfor var det viktig for deg å sette et så ekstremt mål? 

– Jeg trengte å ha et hårete mål for å kunne gjennomføre en så lang ekspedisjon, for å ha noe å strekke meg etter og stå opp om morgenen. I tillegg så jeg på det som den ultimate testen på de 20 årene jeg har hatt i operativ tjeneste.

Det har tidligere vist seg å være et godt utgangspunkt med slik erfaring. Nåværende verdensrekordholder, Preet Chandi, har også en lang karriere fra Forsvaret.

Etter det Dypdalsbakk forteller, hadde Preet mye å høste av øvelsene, som er en naturlig del av livet i Forsvaret.

Maktesløshet og håpløshet

– Hvordan vil du beskrive ekspedisjonen fra start til slutt?

– Etter å ha lest loggene i etterkant, så var jeg så nærme med å klare det. Jeg var innenfor på 30 dager, helt til 88 graden hvor det var 10 mil igjen til mål.

Selv om godværet også slo til underveis var det også mye utfordrende vær, med full whiteout og null sikt i det verst tenkelige området; med sastrugier på opp mot to meters høyde.

Til sammen hadde hun rundt en uke med whiteout. Skiføret kan ikke sammenlignes med norske forhold. Den tørre snøen gjør at det blir null glid, og det å gå på ski får dermed en bokstavelig betydning. 

– Jeg hadde ikke trodd det skulle snø så mye på rundt 3000 meters høyde. Det var flere dager jeg følte meg framover med skistaven, og på det verste brukte jeg 15 timer på 13 km, sukker hun.

Hun beskriver det som utrolig frustrerende, og aldri har hun opplevd seg selv på den måten.

– I dagboken har jeg skrevet maktesløshet og håpløshet på enkelte dager. Det er klart at hver sesong har sine utfordringer, men er det en plass man trenger gode forhold, så er det i disse sastrugiområdene.

Tiden hun måtte slå for å sette ny rekord var 31 dager og 19 timer. 

Lenge lå hun an til å sette ny rekord på 30 dager. 

Utfordringene mot slutten med vær og føre, gjorde at rekorden glapp, men det står likevel stor respekt av det Hege Victoria har fått til.

– Jeg må innrømme at det nå i ettertid har vært bittert at det var så nære, men jeg har begynt å lande litt nå hvor det har gått opp for meg hva jeg faktisk har klart, presiserer hun.

For selv om ekspedisjonen ikke holdt til en ny verdensrekord, ble tiden hun brukte, føyd inn i rekken med verdens tredje raskeste tid for kvinner, og femte raskeste uavhengig av kjønn.

Kontroll på tankene 

– Hva var det tøffeste med ekspedisjonen?

– Det var nok mangelen på stimuli, alt er likt og ser likt ut hele tiden. I tillegg det å jobbe med hodet når det hadde lyst å gi seg.

– Hvordan løste du det?

– Jeg pratet høyt til meg selv og brukte fornavnet mitt for å ha en salgs dialog med meg selv og kroppen. Hjernen liker å servere deg mye negativt, spesielt når man er så langt fra komfort.

Når alt dette kom, var hun helt avhengig av å styre tankesettet til å fokusere på arbeidsoppgavene. Vi skal ikke bare gi oss nå? Vi orker ikke å slå opp teltet nå. Vi gidder ikke å gå de siste kilometerne nå. Dette var en brøkdel av tankene som hun måtte jobbe imot. Løsningen ble å holde det kort og konsist.

– Ro, pust, fokus, tålmodighet med kroppen nå, var det jeg sa til meg selv underveis. En fot foran den andre.

Mål om inspirasjon

Den største seieren hun tar med seg fra prosjektet, er den erfaringen om at man klarer så vanvittig mye mer enn man selv tror.

– Jeg har fått en ny forståelse for hva det vil si å være i «kjelleren». Og det å stå i det, er noe jeg er stolt over å ha klart.

Når det kommer til å anbefale andre om å gjøre noe lignende, er hun klar i stemmen:

– Jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det samme. Det koster fryktelig mye, både for kropp og lommeboka, og været man får er så bingo, og jeg har virkelig forberedt meg i syv år for dette, presiserer hun.

– Var det verdt det?

– Hvis min drøm kan inspirere noen andre til å tørre å gå for drømmen sin, om det så er et veldig hårete mål eller ikke, så var det verdt det for min del. Man må leve nå, man vet ikke hvordan livet blir senere.

– Ga det mersmak?

– Hvis jeg får sponsorer så er jeg ikke fremmed for å prøve meg på noen andre ekspedisjoner, for eksempel på motsatt side av kloden, avslutter hun med et glimt i øyet.

Denne saken er skrevet av

Markus D. Holmer

Journalist

Markus har hatt friluftslivet som lidenskap hele livet, og er spesielt opptatt av jakt og fiske. Han har vært mye i fjellet og har sin lengste sammenhengende tur på 43 dager. Har du en sak du tror Markus kan være interessert i? Send han gjerne en e-post:

LES OGSÅ

Karen klarte sitt store mål

Karen Kyllesø brukte 54 dager på den 1130 kilometer lange skituren fra Hercules Inlet til Sydpolen.

Derfor tror han det gikk galt

Tærne ser ikke ut, men han håper de kan berges. AK Teigland har en teori om hvorfor han måtte bryte før Sydpolen.

Astrids sydpol

På vei til Sydpolen, følte Astrid Furholt at hun skuffet folk hele tiden. Nå er hun kåret til Årets Eventyrer 2018.