Padlet gjennom Amazonas på flåte

De to slo følge et stykke og begynte å diskutere nye, spennende prosjekter, som å gå til fots fra land til land, ri på hest gjennom Mongolia eller en kanoekspedisjon ned Yukon-elven gjennom Canada og Alaska.

Det var da Peycho foreslo å bygge en flåte for å se hvor langt de kunne komme med den. Fire måneder senere møttes de tilfeldig på vei til Peru og bestemte seg for å ta ideen på alvor. 

– Vi hadde ingen erfaring med hverken flåter eller jungel og visste ikke om det i det hele tatt ville være mulig å gjennomføre, men det var nettopp dette som gjorde at vi bare måtte prøve, forteller Henrik til utemagasinet.no.

En måned senere sto flåten, La Balsa, ferdig. De parkerte syklene og satte kursen mot Amazonas. 

– Hvilken type person må man være for å legge ut på en sånn tur? 

– Det hjelper nok å være eventyrlysten og å ha litt erfaring fra tidligere utflukter. Både Peycho og jeg har reist mye, opplevd ulike kulturer og er vant til å takle mangel på både komfort, mat og vann. Jeg tror også det er viktig å være forberedt på at man går inn i noe helt ukjent hvor man ikke kan kalkulere utfallet på forhånd, sier han. 

La Balsa

Materialer: Bambus, kryssfinér og sinkplater. 20 store plastdunker holdt flåten tørr og flytende. 

Vekt: 1500kg, pluss 700kg last; mat, 3 personer, drivstoff, primitivt interiør, kjøkken, motor, solcellepanel og personlige eiendeler. 

Pris: Omtrent 1400 amerikanske dollar, pluss 800 dollar til navigasjonshjelp og lisenser (GPS, satelittelefon, registrering, godkjenninger etc.) og ca 1400 dollar til solcellepanel og motor.

La Balsa ligger stille på elven Napo, som strekker seg 1075 kilometer gjennom Ecuador og Peru. Omringet av uberørt jungel, rosa elvedelfiner og total stillhet er nærhetsfølelsen til naturen enorm. 

– Det var en vakker og avslappende tilværelse, forteller Henrik. 

– Dagen startet med en fantastisk soloppgang rundt kl. 05.30 før vi begynte å manøvrere oss nedover elven. Det var viktig å følge nøye med på omgivelsene og holde utkikk etter eventuelle farer, men vi hadde også mye tid til å slappe av. Da spilte vi sjakk, tok bilder, reparerte eventuelle skader på flåten, leste, lagde mat, lyttet til ekkoet av hylende brølaper og nøt livet. Og så svømte vi mye – det var herlig. 

Etter ti dager på flåten møtte de en annen reiselysten vandringsmann, Mishael fra Sør-Afrika, som bestemte seg for å bli med videre på ferden. Rio Napo er ikke alltid like idyllisk og byr til tider på store utfordringer, så det var godt å ha et ekstra par hender til å hjelpe med navigering, matlaging og annet forefallende arbeid om bord. Med sine to tonn og ukurante form var La Balsa heller ikke alltid like lett å kontrollere. 

– Jeg har seilt mye tidligere, men det var noe helt annet å skulle manøvrere en flåte enn en seilbåt. 

Læringskurven for å navigere og lese elven var stupbratt og kampen mot naturens krefter var ofte hard. 

– Det ville være løgn å si at det var helt ufarlig, for det var det ikke, innrømmer Henrik. 

– Skulle vi for eksempel bli alvorlig syke var nærmeste by milevis unna, så akkurat det var en stor risiko. 

Men selv om farene var mange og reisen var utfordrende både fysisk og mentalt er eventyrerne tydelig begeistret over spenningen og det uvisse. 

– Det var noe helt spesielt med å være så isolert og langt unna moderne sivilisasjon. Man får en sterk følelse av selvstendighet og det var deilig å kjenne at hvis hele verden falt fra hverandre og alt forsvant, så kan man likevel være lykkelig. 

Hverdagen langs elven stod i sterk kontrast til livet som vindmølle-ingeniør hjemme i Danmark, og de innfødte var veldig nysgjerrige. 

– Det var nok ikke så mange av dem som har sett en bambusflåte med tre utlendinger på før, så vi fikk veldig mye oppmerksomhet. Jeg tror de syntes det var litt stas at vi valgte å besøke deres veldig isolerte del av verden, så de kom bort til oss i egne båter og vil hilse og det er jo kjempehyggelig, sier Henrik, og forteller videre om livet i de små lokalsamfunnene de besøkte underveis. 

– Som oftest bor det bare fem eller ti familier i hver landsby. De har soloppgang og solnedgang og ellers sitter de mye stille og venter på at dagen skal passere, de fisker litt, barna leker og det virker som et veldig avslappende og fredelig liv, uten så mange andre bekymringer enn å ha nok mat til neste dag.

– Hvordan var det med mat om bord på flåten? 

– Vi hadde masse godt å spise, både ris, pasta, grønnsaker, frukt og mel. Vi bakte ofte brød og stekte det på bålet over åpen flamme – det smakte helt fantastisk! I tillegg fisket vi litt. Vi fikk ikke nok til å kunne leve av det, men vi byttet både fisk, levende kyllinger, alkohol og andre råvarer med de innfødte. De var ikke interessert i penger, men når vi hadde noe å bytte med, var de alltid veldig glade for å handle med oss. Drikkevann sanket vi fra taket. Noen av de lokale drakk vannet fra elven, men så lenge vi hadde regnvann, foretrakk vi det. 

Etter 800 kilometer og en måned på flåten nådde de Amazonas. De stopper først i Iquitos, som med over 400.000 innbyggere er verdens største by uten veiforbindelse. Her hamstret de proviant og bestemte seg for å kjøpe en motor for å gjøre ferden litt enklere og litt tryggere. Trodde de. Sammenlignet med elven Napo er Amazonas gigantisk, med mye skipsfart og flere nysgjerrige forbipasserende enn tidligere, som blant annet var svært interessert i det nye utstyret. 

– Vi har egentlig aldri vært redd for hva naturen kan føre med seg av stormer, krokodiller, pirajaer eller lignende, og har vært ganske sikre på at vi skulle kunne takle alt sånt, men mennesket er ofte det aller farligste dyret man kan treffe på, sier Henrik. 

Det begynte å gå mot kveld og varmen hadde endelig begynt å avta. Pulsen var denne kvelden litt høyere enn vanlig idet de la seg i teltet for å sove.

– De dreper dere, hadde han sagt, den vennlige mannen som advarte om at det i dette området er piratene som råder. Først og fremst er de på jakt etter narkotika, men også motoren på flåten er nok til å trigge et angrep, får de beskjed om, med ønske om lykke til på ferden. Så skjer det. Henrik våknet til lyden av aggressive stemmer. Han kikket forsiktig ut av teltet og fikk øye på en mann som stod i baugen av sin egen båt mens han siktet rett på Mishael med et skytevåpen. Henrik beveget seg rolig ut av teltet med hendene over hodet. Det var fire av dem, alle i slutten av 30-årene, og de var aggressive og voldelige i det de kommanderte Henrik, Peycho og Mishael ned på gulvet. 

– Våpen?? Narkotika??, ropte de. 

– Hvem har bygget flåten og hva faen gjør dere her??  

– Vi er turister på opplevelsesreise, vi har verken våpen eller narkotika, forklarer guttene, uten å klare å overbevise.

– Dette er første gang jeg har vært ordentlig redd, sier Henrik, og beskriver følelsen av å stirre rett inn i munningen på en maskinpistol. 

– Det høres så filosofisk ut, men jeg har aldri følt meg mer lykkelig enn da jeg sto der med hendene over hodet. Jeg klarte kun å tenke på hvor glad jeg var for å leve. Ingenting rundt meg betydde noe, de kunne tatt alt de ville ha så lenge de ikke tok livet av oss. 

Etter å ha endevendt hele flåten uten å finne noe av interesse forsvant de igjen, like fort som de kom. Alle var i live, uten å helt forstå hvorfor. 

– Det var noen vanvittig intense minutter, forteller Henrik, jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at de ikke skjøt oss og at vi overlevde dette angrepet. Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. 

Amazonas er som en hel verden unna rolige og fredelige Napo. Med mye båttrafikk og folkeliv var det tydelig at de nærmet seg sivilisasjonen og at flåteekspedisjonen går mot slutten. I Manaus må de bytte ut La Balsa med en mindre motorbåt for å kunne fortsette oppover Rio Negro i sterk motstrøm. Målet var å oppleve jungelen fra en flåte. Henrik, Peycho og Mishael bestemte seg derfor for at ferden slutter her. 

Nå ligger La Balsa demontert og som en relikvie til minne om et uforglemmelig eventyr. 

– Det er trist å se den sånn, innrømmer Henrik, men legger til at han ikke på langt nær er ferdig med prosjektet enda. 

Fire måneder og over 3000 kilometer gjennom Ecuador, Peru og Brasil har bragt med seg et hav av opplevelser som han gjerne vil dele med flere. 

– Det hadde jo vært fantastisk hvis historien vår kunne inspirere andre til også å legge ut på eventyr, sier Henrik.  

Han gleder seg til gjenforening med familie og venner hjemme i Danmark, men først skal han jobbe med både bok og fotoutstilling fra turen. Han håper å kunne spre budskapet om at alt er mulig hvis man bare bestemmer seg for å satse ordentlig. 

– Jeg tror at mange ofte tar den enkle løsningen i stedet for å sikte høyt og leve ut drømmene sine. Jeg håper jeg kan bidra til å spre litt håp blant barn og unge og inspirere dem til å ha troen på seg selv og ikke være redd for å virkelig leve. Se etter muligheter i stedet for begrensninger, da kan du få til absolutt alt du drømmer om, sier han.