Ut mot havet

På sprakende linje forteller han om overraskende varme dager på elva, før han blir utilgjengelig for omverdenen en stund. 

– Sibir er ikke kjent for det, men det har vært en hetebølge med 30 grader flere dager på rad. Å sette opp telt er forferdelig varmt. I tillegg er det midnattssol hele døgnet, som nesten gjør det uutholdelig med telt. Det har roet seg nå. Nå er det som å være på norsk høgfjell. I dag er det sju-åtte grader og nordavind, forteller Kjartan.

Hva var det som dro deg mot Kolyma i utgangspunktet? 

– Det var villmarka her borte. Guttedrømmen var Yukon, der var jeg da jeg var 20 år. Slik jeg husker det  var jeg interessert i Sibir allerede da, som er mye mer utilgjengelig. Men det har dratt litt ut, inntil jeg kom i kontakt med Børge Ousland. Han hjalp meg med å komme i kontakt med de rette folkene. Å få en jakttur hit er ikke vanskelig, men å padle alene er verre. Et turistvisum er ikke lenge nok. Utfordringen er å få et arbeidsvisum, for jeg ville padle helt mot nordkysten. De siste 200 kilometerne må du ha spesialtillatelse for, uansett om du er turist eller russisk. Den tillatelsen ordnet seg.

LES OGSÅ: 700 km over isen i Sibir

Har noe kommet overraskende på deg?  

–  Det eneste må være at det bor ganske mange fangstfolk langs elva. Russerne er glad i fisk, så det blir utnyttet bra i Kolyma.   

Ligner denne turen på noe av det du har gjort før?

– Naturmessig og padlemessig så ligner det veldig på Mckenzie og Yukon i Canada, med dyreliv og elvestrøm. Det som er veldig forskjellig er den russiske og sibirske kulturen, som gjør like mye inntrykk som naturen. Jeg angrer på at jeg ikke snakker språket, for det hadde gjort kommunikasjonen enklere, det går på fingerspråk. Her er det ingen som snakker engelsk. 

Hvordan blir du tatt imot?

–  ­Folk i nordområdene er hjelpsomme og gjestfrie, de beste jeg har vært borti. Det er ikke turister her, så jeg blir som en slags kuriositet. Det er tydelig at ryktet går. De er veldig overrasket over at jeg padler, det er lite kultur for det her. Det overrasker dem at jeg er alene, og også at jeg skal helt ut til havet. Ekspedisjonstanken er fremmed for dem, jeg vil kalle det et vestlig fenomen. 

Hvordan forberedte du deg før du dro?

–  Omtrent ingenting. Det var det praktiske hjemme, samt å ha penger nok. Selve padlingen er grei, det er nesten ingen stryk. Om noe er farlig, så er det mot slutten når jeg er i åpent lende, med vind og bølger og om jeg velter. Jeg har konsekvent på meg flytevest. Når det er dårlige dager, ligger jeg på land og venter. Vinden tar seg opp i tolvtiden på dagen, og så roer den seg i sekstiden på kvelden. Da kan du få en god padleøkt på dagen og kvelden. Eventuelt om natta, ettersom det er så lyst.

Fortell litt om kajakken din.   

– Nå har jeg en Ally sammenleggbar kajakk. Jeg er ikke helt fornøyd og angrer litt når jeg har sidevind, for den mangler både kjøl og ror. Den er tung å holde rett. Jeg prøvde lenge å sende bort en kajakk, men det var mye styr, så det ble denne som jeg hadde liggende for den fikk jeg med som ekstrabagasje.

Hvor lang tid har du?

–  Fem uker, og det er en deadline for meg. Jeg må klare det på den tiden, det eneste alternativet er å avbryte.

Hvordan ligger du an?  

– Jeg skulle gjerne ligget lit bedre an. Jeg har stresset på for å nå det, for det vil være kjedelig å gi seg 100 kilometer fra havet. Det er det er mest værutsatt. Der blir som å padle på en bred fjord, elva er 10 kilometer bred på slutten. Så er planen å nå en gammel værstasjon og møte dem som det bor der. Der er Viktor Boyarsky, en legende innen russisk polarfart. Han driver også logistikken på Barneo, den russiske forskningsstasjonen, omtrent 100 kilometer fra Nordpolen. Nå har elva roet seg litt mer enn jeg håpet, noe som gir utslag i dagsetappene. Jeg er fornøyd nå med 60-70 kilometer i stedet for 100 kilometer som jeg har hatt hittil.   

Hvor er du akkurat nå?

– Nå er jeg i Srednekolymsk, en liten landsby som er mest kjent som forvisningsted for Gulag-fanger. De som bor her er 90 prosent jakutter, folkeslaget som var før russerne. Ikke langt herfra, i Nisjne Kolymsk, bodde også den mindre kjente polarfareren Johan Koren en periode. I år er det 100 år siden han døde. Huset som han bodde i skal stå her fremdeles, jeg forsøker å finne spor etter han. Johan Koren hadde et veldig spennende liv. Jeg anbefaler alle å lese boka som Steinar Wikan har skrevet om han. Han hadde ikke et så langt liv, men han fikk gjort masse. Han var dedikert til zoologien, mer enn å nå ulike mål. Han var med Roald Amundsen på den første Belgica-ekspedisjonen.

Godt tips! Hva venter deg videre?
– Nå skal jeg i gang med den tyngste etappen mot Nisjne Kolymsk. Det er nesten ingen strøm i elva. I starten var det 10 kilometer i timen, nå er det snakk om 1-2 kilometer i timen, så det er praktisk talt stille vann og dagsetappene går ned.  Nå er utfordringen mer det monotone, som kan sammenlignes som en lang sledeekspedisjon over Grønland. Mange vil si at det er kjedelig. Jeg er ikke enig i det. Jeg synes at jeg ser mer nyanser og at jeg finner en slags rytme i det monotone, enkle, å jobbe med det samme. Det er meditativt. En annen utfordring er å orke å sitte lenge nok i kajakken. Jeg bør helst sitte 10-12 timer hver dag. Jeg får vondt i baken, beina, det stivner til og jeg får krampetendenser. Det er vel noe med å sitte låst i kajakken så lenge, sier Kjartan Bergsvåg. 

LES OGSÅ: Test av 7 duffelbagger