På toppen av alt

– For meg er det ikke noe spesielt å ha gjennomført dette prosjektet. Det høres kanskje merkelig ut å si i en slik situasjon der jeg har opplevd såpass mye, men jeg tror ikke jeg helt har innsett det selv enda. Det er også veldig rart for meg å fortelle det til folk, fordi de fleste ikke helt forstår rekkevidden av det. Det hele virker bare helt naturlig for meg. Nettopp det gjør at jeg kommer til å fortsette å reise på akkurat samme måte som før, sier Michelle.

Det er 2,5 år siden vi møtte henne og pappa Gerhard hjemme på Nøtterøy, etter at de hadde nådd sin fjerde av Seven Summits: Aconcagua.

Som et sideprosjekt har de vært på høyeste punkt på alle fjelltoppene i Europa, som for få måneder siden ble kronet med en re-tur til Galdhøpiggen.

– Jeg var på Galdhøpiggen da jeg var 7, men både for å oppfriske minnet om det og for å ha fullført prosjektet på 4 år i stedet for sju, bestemte vi oss for å bestige Norges høyeste fjell nok en gang. Den eneste muligheten vi fikk til var sent i oktober, nokså off-season, men slike utfordringer var vi vant til, tenkte vi. Det vi derimot ikke tenkte på var at nysnø var vanlig på denne årstiden, og det tok både krefter og tid å lage spor opp hele fjellet. Men en fantastisk soloppgang og solnedgang kompenserte for det, forteller Michelle.   

Noen opplevelser husker hun bedre enn andre. 

– For eksempel en sju-timers tur på vulkanen Pico, midt ute i Atlanterhavet, med 25 sekundmeter vind som blåste oss overende. Vi finner en rasteplass på lesiden, og der er det små hull i fjellveggen som slipper ut varm damp for å kompensere for det dårlige været ellers. Og tåkeværet i Romania, der vi vandret høyt oppi de gressbelagte fjellveggene på smale stier med noe som så ut som endeløse fall på begge sider. Hvor langt ned det var kunne vi heldigvis ikke vite, takket være den tettpakkede tåken. Det hele ga en nokså Dracula-aktig følelse, noe som passet bra til akkurat området vi befant oss i.

Jeg tror at reisene mine gjorde meg til en ganske reflektert person – jeg har fått inntrykk fra så mange ulike kulturer.
Michelle Tost Amundsen (16)

Eller på vei til det høyeste punktet på Fastlands-Danmark. 

– Vi var innom en dansk kufarm rett utenfor den nordjyske motorveien. Jeg hadde sant å si aldri klappet en ku før, men å kjenne den myke mulen mot hånda mens det fløy gule sommerfugler over det knallgrønne gresset, var så idyllisk at det ikke forsvinner ut av hodet mitt. Det merkelige er at jeg ikke engang vet hvorfor jeg får overveldende inntrykk av noen spesielle opplevelser som andre ikke er begeistret over i det hele tatt. Den aller mest dramatiske hendelsen befant seg vel i den nærmest loddrette isveggen på Mont Maudit ved  Mont Blanc, der en bulgarer bak oss nesten mistet livet idet han bommet på å hekte seg inn i en sikring. Kun tanken på at han hadde sklidd ned 1000 meter helt ned til Chamonix skremmer meg fortsatt.

Hva har gjort mest inntrykk? 

– Noe av det mest overraskende var markedet vi måtte gå igjennom idet vi gikk ut av togstasjonen i Chisinau i Moldova. Der befant det seg alle mulige slags gjenstander folk ville bli kvitt, alt fra singulære gafler til gardinstenger og muttere. Folk var virkelig så fattige at de prøvde å selge alt det de overhodet kunne få solgt. Det som er merkelig er at jeg ikke engang oppfattet dette som trist, mer fascinerende fordi det er et såpass annerledes system enn det vi har i Vesten i dag, og det er ikke engang langt unna. Jeg tror at reisene mine gjorde meg til en ganske reflektert person – jeg har fått inntrykk fra så mange ulike kulturer. I tillegg har jeg fått en ekstra hobby, nemlig at jeg fotograferer ethvert motiv jeg synes ser pent ut. Dette hadde sikkert ikke skjedd hadde det ikke vært for reisene. Det er så mye å velge mellom. Jeg er også ganske interessert i politikk, og det er fint å se det som skjer i Europa med mine egne øyne. Tilfellene er ofte ganske forskjellige fra det vi leser i avisene.

Og pappa, hva sitter han igjen med etter disse turene?

– En tom bankkonto, en gammel sofa, ingen 60 tommers tv, men mange opplevelser som ikke kan måles i penger! 

– Det som begynte med en henslengt idé på barnerommet har blitt til et eventyr som har preget tenårene til Michelle. På fjellet blir de tradisjonelle rollene borte, vi er venner, fjellkamerater og vi må kunne stole på hverandre. Her har vi lært mye om åpenhet, tillit og jeg tror også det er grunnen at vi har sluppet de typiske tenårings-/foreldre-problemene så langt.

Jeg har også lært at det er selveste turen som er viktig. En eller annen slags rekord teller ikke så mye. Mot slutten av prosjektet tok vi bare et land av gangen, og vi tok oss mye bedre tid.
Gerhard Tost, pappa

– Er det flere ting?

– Jeg har også lært at det er selveste turen som er viktig. En eller annen slags rekord teller ikke så mye. Mot slutten av prosjektet tok vi bare et land av gangen, og vi tok oss mye bedre tid.

Han legger til at moren til Michelle, Lill, også har vært en viktig støtte for prosjektet. Som «Basecamp Manager» har hun hjulpet med logistikk og problemløsning underveis, og har selv vært med på 18 av de 46 toppene. 

Reiseplanene er uansett ikke begrenset til det.   

– Akkurat nå snakker vi om Uganda (Mount Stanley) i februar og Sri Lanka litt senere. Mount Vinsion i Antarktis er også på radaren, men det er et kostbart prosjekt og vi trenger noen som sponser det. Da kan vi også eventuelt også avslutte Seven Summits-prosjektet, sier pappa Gerhard. 

Michelle har drømmene klare.  

– En ting jeg virkelig kunne tenke meg er å kjøre med en Arctic Truck-bil til Sydpolen. Jeg har nettopp tatt trafikalt grunnkurs og tar jeg med en rød L og ekstra bakspeil går nok det bra. Sentralasia og Pamir-fjellene er veldig fristende. Og kanskje de siste tre av de Seven Summits senere, når vi har samlet inn nok penger.  

LES OGSÅ: Skiglede for de minste

LES OGSÅ: Vanlige folks ferd over Grønlandsisen