Mikkel og Marius på mikroeventyr

Dette er et utdrag av boka #mikroeventyr, skrevet av Mikkel Soya Bølstad og Marius Nergård Pettersen.

Det er vår. Mellomsesong. Og i lavlandet er ingen uteaktiviteter egentlig fullt forlokkende. Nesten ingen drar ut. Hvorfor skulle de?

Skisporene er fylt av granbar og grus, stiene gjørmete, sykkelveiene verre, vannet i elver og innsjøer pokker så kaldt.

Likevel er det nå – akkurat nå – at alt dette skjer samtidig. At skisporene fremdeles er her. At stiene og veiene er snøfrie. At elvene renner åpne.

«Hvorfor ikke kombinere?» tenkte vi.

Så vi dro sekken ut av boden. Stappet den med ski, staver, årer, telt og klær. La en gummibåt på toppen. Spedde på med havregryn, sjokolade, potetmos og pølse. Og så dro vi fra fjorden og våren til vinteren og tilbake igjen.

– Har du fått med deg det du skal? spør jeg.

– Jeg blir jo litt usikker når jeg ser sekken din, svarer Mikkel.

Vi går oppover åssiden over tettstedet som omgir utløpet til den store elva, elva som vi om et par døgn skal komme glidende i hver vår gummibåt tilbake på.

Akkurat nå føles den og padleturen langt unna. For først skal vi gå til fots, så på ski, og så til fots igjen.

Det føles som om det ligger tre hele turer mellom oss og til vi igjen står her. En god følelse. Målet er tross alt ikke å komme tilbake, men å være her ute.

«Likevel er det nå – akkurat nå – at alt dette skjer samtidig. At skisporene fremdeles er her. At stiene og veiene er snøfrie. At elvene renner åpne.»

– Du mener at sekken min er litt stor?

– Litt stor? Den er dobbelt så stor som min. Jeg forstår nesten ikke hva du har oppi der, sier Mikkel.

– Tja. Nei, det er jo telt, da. Sovepose, klær, mat, diverse par sko …

– Diverse par? Har du med deg flere par sko? Hvorfor det?

– Har ikke du? Jeg har turstøvler, skistøvler og et par lette joggesko å padle med. Det siste er kanskje litt unødvendig, men skistøvler må vi jo i hvert fall ha, sier jeg og kikker ned på Mikkels hybridvariant av tur - og joggesko.

– Ikke jeg, sier Mikkel og smiler triumferende.

– Hæ?

– Du får se, sier han og øker farten da stien ble smalere. Sekken hans henger som en skoleransel på ryggen. Den er virkelig liten.

Egen patent

– Tuller du?

– Nei, svarer Mikkel.

Vi hadde labbet opp og inn i skogen, høyere og høyere i landskapet, omsider nådd snøgrensa og sagt at det var tid for å spenne ski under føttene. Mikkel hadde satt ned ranselen, åpnet topplokket og tatt ut et par … løse såler?

– Du skjønner, jeg lånte et par skisko av en kamerat. Fine sko, men altfor tunge. Så da skar jeg rett og slett av sålene. Sko har jeg jo, trenger bare såler for å feste bena til bindingene.

– Jøss. Og dette er en stødig og god løsning? Vi skal tross alt gå på ski i et par dager.

– Aner ikke. Rakk ikke å teste, svarer Mikkel, bøyer seg ned og stropper sålene til skoene med stjålne reimer fra døtrenes miniski.

– Jeg er ikke bekymret for at det ikke skal funke, sier han. – Håper bare kameraten min ikke forventer å få igjen skiskoene sine.

Så begynte skituren.

«Så da skar jeg rett og slett av sålene. Sko har jeg jo, trenger bare såler for å feste bena til bindingene.»

– Litt vinglete, sier Mikkel og etterstrammet reimene.

– Ikke overraskende, sier jeg.

Men vi kommer av gårde. Glir mellom trærne i skumringen. Først på et tynt, raspende lag med frosset sørpe, så – ettersom vi stiger i terrenget – på et stadig tykkere, hvitt underlag som i skyggefulle partier nesten ligner nysnø. Vi tenner hodelykter og skrider videre under stjernene.

– Du tok med gassen? spør Mikkel.

– Var det ikke du som skulle ta med den? spør jeg.

– Altså har vi ikke gass. Bål må bli løsningen. Like greit, det.

– Synd du må bære på gassbrenneren til ingen nytte, da, sier Mikkel.

«Først på et tynt, raspende lag med frosset sørpe, så – ettersom vi stiger i terrenget – på et stadig tykkere, hvitt underlag som i skyggefulle partier nesten ligner nysnø.»

Noe å velge i

Timer senere er bålet nedbrent, teltet reist og vi dypt nede i soveposene. Jeg ligger på dobbelt liggeunderlag av behagelig skumplast, mens Mikkel troner tredve centimeter over bakken oppå gummibåten sin. Liggeunderlag er selvfølgelig unødvendig når en mann har sin kalde, glatte gummibåt å sove på.

Utenfor knitrer snøen i rappe vindkast mot teltduken. Vi har i løpet av ettermiddagen gått fra 0 til 550 meter over havet. Mer skulle ikke til for å finne en annen verden. Her regjerer vinteren, i en tid da lavlandet spirer av grønt gress, blomster og skudd. Der jeg i gatene og parkene kan se vårens første miniskjørt og utepils, er jeg her omgitt av en snorkende mann på gummibåt, en natur i dvale og et snødekke uten et eneste nytt skispor smurt over overflaten.

«Vi tenner hodelykter og skrider videre under stjernene.»

Hva ville du ha valgt? Utepils med miniskjørtet eller en vinternatt med gummibåtsnorkemannen? For de fleste er svaret åpenbart, men det blir brått noe annet i øyeblikket man ligger her. Utepils med miniskjørt har jeg tross alt tatt tidligere. Been there og så videre. Men dette? En kombinasjon av gå-, ski- og padletur og minst to, kanskje tre, årstider på én og samme helg? Se, det er jomfruelig og upløyd mark. Nye opplevelser. Like ukomplisert og spennende som et mikroeventyr skal være. Akkurat det jeg trenger for å huske denne helgen litt bedre enn alle de andre.

På tur med ski, brett og kajakk? Les denne: Ut mot havet

Turmagi

For å bli litt personlig: Jeg er ingen ensporet romantiker. Tror ikke det i hvert fall. Jeg opphøyer ikke friluftsliv til det eneste ene, til noe som er viktigere enn alt annet man fyller fritiden med.

Enten det er korps, sommerfugljakt, frivillig arbeid eller legobygging. Men jeg tror på viktigheten av opplevelser man husker. Det som bryter hverdagsmønsteret, i mindre eller større grad, som tvinger hjernen til å ikke bare passivt motta sansesignalene du sender den, men ta inn nye impulser, rekalkulere, prosessere og ta stilling til alt du opplever.

Jeg tror det er der nøkkelen til de virkelige opplevelsene ligger, i kontrastene, skiftene og utfordringene som sitter som stemplet i minnet til demensen tar oss.

Gode tips for å holde varmen: Slik holder du varmen på tur

«Der jeg i gatene og parkene kan se vårens første miniskjørt og utepils, er jeg her omgitt av en snorkende mann på gummibåt, en natur i dvale og et snødekke uten et eneste nytt skispor smurt over overflaten.»

Denne helga kunne jeg ha tatt en utepils med et miniskjørt (fortrinnsvis kona). I stedet ligger jeg her med en mann på gummibåt snorkende ved siden av. I stedet står jeg opp dagen etter, går videre i vått snødrev, ser utsikter, gammelskog og Mikkel kollidere med en gran på vinglete (men overraskende holdbare) skisålepåstroppede joggesko.

I stedet kaver vi videre på kladdeføre i en ny natt, skynder oss, for det er langt å gå, inntil Mikkel bråstopper og vi plutselig står stille.

– Hørte du, sier han.

– Hva da?

– Hysj.

Vi lytter. Lenge. Så folder Mikkel hendene foran munnen og tuter som en ugle ut i mørket. Flott, var bare det som manglet. Nå bikker han. Det måtte skje til slutt.

Men, nei. For jammen får han ikke svar fra langt der ute. Et ensomt tut.

– Jøss, sier jeg.

– Perleugle. Nå kommer den nærmere, sier Mikkel.

Og så går det fire minutter før den ensomme ugla sitter i toppen av nærmeste tre og innleder en lang konversasjon med turkameraten om snø og mus (ingen overført betydning tiltenkt).

For Mikkel kan ikke bare lage skisko og sove på gummibåt. Han kan snakke med ugler, og med det skape et av disse magiske øyeblikkene jeg aldri glemmer.

Tilbake til våren

Ett døgn senere.

– Fy søren. Så digg, sier Mikkel.

Han ligger bakoverlent på gummibåten og puster en sky av damp mot verdensrommet.

Foran ham er ski og sekk stroppet fast til båten. Vi er ferdige med vinteren for denne gang, har kommet ned til forsommeren og tatt farvel med tunge løft og lange mil gjennom skogen.

Nå gjenstår bare å følge elvestrømmen mot havet.

Rolige padletak i vår egen verden midt i elva.

– Tror du vi rekker toget?

– Vet ikke hvor mye klokka er. Men vet du hva? Akkurat nå spiller det faktisk ingen rolle.

For Mikkel kan ikke bare lage skisko og sove på gummibåt. Han kan snakke med ugler, og med det skape et av disse magiske øyeblikkene jeg aldri glemmer.