Kristin Harila om Sydpolen: – Helt klart noe annet enn å klatre i Himalaya

Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å gjennomføre turen til Antarktis? 

– I slutten av 2024 lanserte jeg en ny stiftelse, Lama Sherpa Foundation. Stiftelsen bærer navnet til Tenjen Lama Sherpa, som var min nære venn og klatrepartner. Det har alltid vært en drøm for meg å gå over Sydpolen. Da jeg skulle lansere stiftelsen, ønsket jeg å hedre alle de fantastiske menneskene jeg har samarbeidet med tidligere, fra bærere til sherpaer og andre når jeg har klatret verdens høyeste fjell. Da føltes det riktig å gjøre det med en soloekspedisjon, helt uten støtte.

Du hadde bare 25 dager å gjøre det på. Hvordan planla du for at det skulle være mulig å få til?   

– Jeg hadde ingen ambisjoner om å sette noen rekord på denne turen, men jeg ønsket å gå så raskt som jeg klarte. Derfor ville jeg pakke så lett som mulig og spare alt jeg kunne spare. Jeg hadde pakket mat til 25 dager, men forsøkte å pakke så lett jeg kunne i pulken min. Likevel veide den ved 70 kilo totalt ved avgang. Jeg hadde med meg mat fra Finnmark og forsøkte å gå så godt jeg kunne på det jeg hadde planlagt. Hvis jeg får muligheten til å gå turen på nytt, så er det mye jeg ville gjort annerledes. Det inkluderer pakkingen. Da hadde jeg pakket med meg slik at jeg hadde to varme måltider per tur, siden jeg klarte å gå så lange dagsmarsjer.

De fleste anser deg som en høyfjellsklatrer, men du har også solid bakgrunn fra ski. Hvordan var Antarktis i forhold til hva du hadde sett for deg?  

– Det var virkelig en ekspedisjon som tok meg tilbake til røttene mine. Jeg har tilbrakt utallige timer på langrennsski i de flate og vidstrakte områdene i Finnmark, der jeg er født og oppvokst. Dette er en type landskap jeg er godt vant til. Jeg gledet meg til ekspedisjonen og hadde høye forventninger. Antarktis overgikk likevel alt jeg hadde sett for meg. Det var en fantastisk og utrolig vakker tur, selv med ryggtrøbbel. Jeg var veldig glad for at jeg klarte å gå så langt som jeg gjorde. Jeg endte med å gå 700 av totalt 1140 kilometer, og det tøffeste var å velge å bryte. 

Hva hadde overføringsverdi fra fjellklatringsprosjektene dine?   

– Den viktigste erfaringen jeg hadde meg fra verdens høyeste fjell, er hvor viktig det er å snu når man vet det er riktig. Jeg snakker mye med teamene mine om hvor viktig fjellvettreglene er, og hvor viktig det er å vurdere risiko uten følelser, uansett hvor vi er. I Antarktis kom jeg til et område der det blir mye vanskeligere å gjennomføre en redningsaksjon, fordi landskapet er mer krevende for fly. Jeg kunne fortsatt og kanskje nådd frem, jeg hadde utrolig lyst, men jeg valgte å bryte. Det er takket være erfaringen min. Det er egentlig ingenting som ikke har overføringsverdi eller som jeg ikke kan lære av på en eller annen måte.  

UNION GLACIER: Union Glacier Camp er en leir drevet av Antarctic Logistics & Expeditions (ALE). Den fungerer som en base for forskning, eventyrreiser og logistikk for ekspedisjoner. Fly lander på en naturlig isbane på breen, og leiren tilbyr fasiliteter som telt, mat og transport videre på kontinentet. Foto: Privat

FØR START: – Jeg gledet meg til ekspedisjonen og hadde høye forventninger, forteller Kristin. Foto: Privat 

På klatreprosjekter er du i et taulag. Hvordan var det for deg å gå alene?

– For meg var det veldig deilig og meditativt å gå lange dagsmarsjer på 50 kilometer i det vakre og landstrakte viddelandskapet. Du er helt alene og det kan være krevende, men for meg ga det tid til refleksjon. Å gå lange, harde dager passer meg veldig godt. Det er helt klart noe annet enn å klatre i Himalaya, men jeg trives godt med begge deler.  

Gjorde du noen nye oppdagelser for din egen del? 

– Jeg fikk tenkt gjennom og bearbeidet mye. Denne turen handlet om noe viktig, noe som står mitt hjerte nær. Tusenvis av mennesker jobber knallhardt og får bare noen få dollar i uken for innsatsen sin på verdens høyeste fjell. De risikerer livet unødvendig, fordi de ikke har tilstrekkelig utstyr eller opplæring. Jeg er høymotivert for å bidra til at det endrer seg, sammen med stiftelsen. Det gjelder for sikkerhet, betaling og bærekraftig klatring i bred forstand. Vi må ta mye bedre vare på sårbare områder, om det er Antarktis eller verdens høyeste fjell. Og vi må rette opp de skadene vi kan. Der er de mye flinkere i Antarktis enn det vi har vært i Himalaya. 

Oppstod det noen uforutsette situasjoner?  

– Det er klart at når du starter i midten av desember og går på tur gjennom julen og på julaften, så tenker du ekstra på de som er hjemme og savnet mange. Spesielt niesen min, som har bursdag i desember. Jeg fikk sendt en hilsen til henne over satellittelefonen, det var spesielt viktig for meg. Jeg hadde pakket for lite smertestillende, og skjønte det i løpet av de første dagene, da ryggen ble vondere og vondere. Men, det betyr ikke at jeg kunne ha fortsatt, bare jeg hadde hatt med meg mer smertestillende.

–  Jeg brukte mye tid på siste del av turen på å tenke på om jeg skulle snu og gi opp, eller forsøke å gå hele veien. En del av meg ønsket veldig sterkt å fortsette eventyret, men den andre delen prøvde å lytte til rådene fra legene og tenke langsiktig. Det var da jeg spiste min siste Kvikk-lunsj og leste fjellvettregelen «det er ingen skam å snu», at jeg tok det endelige valget om å bryte.  

Hvordan har du det nå? 

– Ryggproblemene forsvant med en gang jeg kunne hvile ordentlig og ikke trengte å trekke en pulk mens jeg gikk på ski, så det går mye bedre nå. Vi besteg Mount Vinson, på like under 5000 meter, etter litt hvile i leiren. Området jeg var på vei inn i på slutten er et belte på flere hundre kilometer med store sastrugier (skavler). I dette området er det krevende og risikabelt å lande dersom en uthenting skulle bli nødvendig, og det var derfor jeg følte at jeg måtte bryte der.  

Les også

Den ukjente Himalaya-bestigeren

Kristin Harila er den raskeste kvinnen i verden til å bestige Mount Everest og Lhotse. Foran seg har hun en målsetting om å nå alle toppene i verden over 8000 meter.

Hva opptar deg nå for tiden?  

– Akkurat nå er jeg på vei til Finnmarksvidda hvor jeg skal gå en ny ekspedisjon, og jeg skal tilbake til Nepal i april, der jeg har flere prosjekter som er viktige for meg. Jeg har alltid sagt at så lenge fjellene er der, vil folk klatre dem. Tusenvis av mennesker vil arbeide for å støtte dem som sherpaer, bærere og i andre roller. Alle må få betalt en rettferdig lønn, og verdiskapingen for lokalsamfunnene bør være ti ganger dagens nivå. Opplæring og moderne utstyr er nøkkelen, i tillegg til at alle må være fullt informert om risikoen, og forstå den, sier Kristin Harila.

LES OGSÅ

Hege Victoria er raskeste norske kvinne til Sydpolen

Hege Victoria Dypdalsbakk hadde i flere år en drøm som hun ikke turte fortelle om, i frykt for å være en som tenker for stort.

AK Teigland måtte bryte

Tærne ser ikke ut, men han håper de kan berges. AK Teigland har en teori om hvorfor han måtte bryte før Sydpolen.

Karen klarte sitt store mål

Karen Kyllesø brukte 54 dager på den 1130 kilometer lange skituren fra Hercules Inlet til Sydpolen.