MALIN JACOB
Malin Jacob (25) er tidligere nestleder av Natur og Ungdom. Som 18-åring ble hun kåret til Norges miljøhelt av Aftenposten. Hun brukte ti år av livet sitt på å kjempe for naturen, før hun innså hvor lite tid hun hadde brukt på å oppleve den. Det er hun i full gang med nå. Hun kaller seg et friluftsnek, men erfaringskurven stiger bratt. Nylig sa hun opp hotelljobben og bestemte seg for å sette statsvitenskapstudiene på vent. Nå jakter hun drømmen, og vil blogge for oss framover. Malin er en av grunnleggerne til gronnejenter.no. Hun har også en egen hjemmeside.
Jeg har akkurat ankommet Martinique med seilbåten Sea Dragon. Vi har krysset Atlanterhavet fra Kanariøyene, og jeg er høy på livet. De aller fleste fra mannskapet reiser hjem allerede i morgen, men jeg har bestemt meg for å bli igjen i Karibien. Helt alene. Ingenting planlagt.
LES OGSÅ: Å kysse et hav
Kroppen lengter allerede etter nye eventyr. «Jeg er ikke ferdig enda», sier den. Eller, det er jeg som sier det. Jeg erkjenner at jeg er en del av kroppen min.
På marinaen møter jeg en gjeng svenske gutter som også hadde krysset Atlanteren. Det er alltid stas å møte naboen på ferie liksom. Sammen leier vi bil og kjører til nordsiden av øya for å surfe. Roadtrip med åpne vinduer mens deilig musikk ramler ut av høytalerne. Oscar, bedre kjent som The Hurricane fordi han har en tendens til å ødelegge alt han kommer over, henger ut av vinduet som en hund.
Vi synger høyt til musikken. «Into the wild» av LP. Passende. Det kjennes ut som om jeg er forelsket. Ikke i noen. Bare i situasjonen. En intens lykkefølelse. Jeg tipper det er de samme hormonene som frigjøres når man er forelsket og når man er sykt lykkelig. Fentyletylamin, endorfin, dopamin. Veldig romantisk. Eh.
UT MOT HAVET: En tilsynelatende fin dag for surf. Sist jeg surfet, var i grisekaldt vann i Lofoten. Det her kommer til å gå til helvete, tenker jeg. Foto: Malin Jacob
Vi leier brett av en kar som tydelig har drevet med dette her i årevis. Han har surfer skrevet i panna. Han viser oss hvor vi ikke bør surfe. Der det er rev. En stein synker ned i magen. Selv har jeg bare surfet én gang, og det var i grisekaldt vann i Lofoten. Det her kommer til å gå til helvete, tenker jeg. Jeg klarer jo ikke manøvrere brettet en gang, hvordan skal jeg da sørge for at jeg ikke går på rev? I Lofoten klarte jeg å rote meg inn i en strøm som jeg ikke kom meg ut av før en annen surfer kom og henta meg. Göran hadde også bare surfet en gang, og det var også i Lofoten. Jeg ble litt mer beroliget.
På Martinique finnes det trær som er giftige å ta på. De finnes også på stranden. På dagtid stikker mygg som kan gjøre deg skikkelig syk. I havet finnes det hai. Og portugisisk krigsskip. Ignorance is bliss, sier Oscar. Man må bare velge ikke å være redd. Så kaster vi oss ut i bølgene.
Fra land ser bølgene veldig store ut. Midt oppi bølgene skulle jeg ønske de var enda større. Mesteparten av tiden bruker man på å vente på at det skal komme en bølge. Prøve ikke å falle av brettet før den kommer. Så kommer den, og man stresser skikkelig med å rekke den. Padle padle padle. Som regel forsvinner den forbi deg før du i det hele tatt har tatt et eneste padletak. Så er det av og til, av og til, at du akkurat rekker den og prøver febrilsk å komme deg på beina. Etterpå er man så sliten at man kunne sovnet der og da. Gjerne på surfebrettet. Men da hadde jeg gått på rev, og det var jo det jeg ikke skulle.
Tilbake i marinaen – uten at noen sovnet i bilen, det var nemlig strengt forbudt – møter vi
kapteinen på Sea Dragon, Emily. Hun er fremdeles i havn med båten. Neste dag skal hun møte et ekspedisjonsteam som har padlet rundt øya på stand up paddleboards (SUP) på en strand, og vi blir invitert til å bli med. Vi pakker øl og hengekøyer, og håper inderlig at det ikke kom til å regne.
Emily og jeg kjører byen rundt i taxi for å kjøpe pizza til ekspedisjonsdeltakerne som har kjempet mot seks meter høye bølger og er tomme for mat. På Martinique har de visst siesta i timevis, og det eneste vi får tak i var mat fra McDonalds. Svimlende mengde burgere.
En helt tom strand. Utenom oss da. Ekspedisjonsteamet på fem, Emily, Göran, Oscar og meg selv. Ekspedisjonen består av eventyrerne Dave Cornthwaite og Spike Reid, ekteparet Rob og Robyn og nittenåringen Ben Arthur.
Solen går ned og setter himmelen i brann. På stranda har vi fyrt opp bål. Drikker øl. Spike lærer oss å padle. Det er vanskeligere enn det ser ut som. Vi jager hverandre. Padler inn i hverandre som radiobiler. Ler hjertelig. Der var den følelses igjen. Den som likner på å være forelska, men man er bare helt fullkomment lykkelig. Er dette virkelig? Det kunne vært en scene tatt ut av filmen The Beach. Eller Mamma Mia.
«Solen går ned og setter himmelen i brann. På stranda har vi fyrt opp bål. Drikker øl. Spike lærer oss å padle.»
Jeg liker ikke å bruke ordet epic, men det er det eneste som dekker det. Jeg liker heller ikke når folk fremstiller livet som en dans på roser. At alt er så føkkings fantastisk. Liver er ikke slik. Men det hender. Av og til er det faktisk er sånn. Helt føkkings fantastisk.
I could die now, sier Oscar før vi sovner i hengekøyene våre. Det går noen minutter, og så begynner det å regne.
LES OGSÅ: De første over Atlanterhavet i robåt
